Haakon Sæthre Psykiater, nevrolog og “ansvarlig for høyborg for jøssinger” på Ullevål

Tekst og foto: Paul Linnestad, museumsvokter Ullevål museum


Motstandsmannen

En minneplate, oppsatt ved portalen på tårnbygget på Ullevål (bilde 1), opplyser at to ansatte ved Ullevål sykehus, Eugen Grønholdt (1909-1943) og Haakon Sæthre (1891-1945), ga sitt liv for fedrelandet 1940-45.


Bilde 1. Minneplaten, oppsatt ved portalen på tårnbygget på Ullevål

Eugen Grønholdt, lagsjef i Milorg D13 Oslo, ble i 1943 dømt til døden for skipssabotasje og våpenbruk. Det gjaldt skipssabotasje på Oslo havn i april 1943, kalt operasjon “Mardonius”, ledet av Max Manus. Den omfattet en vellykket gjennomført senkning av skip ved og utenfor Grønliakaia, samt et mislykket forsøk på senkning av skip til kai ved Akers mekaniske verksted. Manus’ beretning om aksjonen er meget spennende lesing, som jeg husker fra min ungdom. Han omtaler noen sentrale aktører, men Eugen Grønholdt er ikke spesifikt nevnt (1). Imidlertid ble en av de aktørene som omtales i boka, Sigurd Jacobsen, henrettet sammen med Grønholdt i Trandumskogen 14. oktober 1943 (2) (bilde 2). De ble funnet i dødsskogen på Trandum og ble bisatt med sine kamerater 21. juli 1945. Grønholdt var vikararbeider i gartneriet på Ullevål og ble arrestert av Gestapo på arbeidsplassen 31. august. Sykehusrådmann Klaveness skriver: “Han hørte til den gruppe av unge, kjekke nordmenn som besjelet av fedrelandskjærlighet, ofret alt i kampen mot undertrykkelsen” (3).

Bilde 2. Henrettelser, Trandumskogen 14. oktober 1943 . Fra ref. 2

Statspolitisjef Karl Marthinsen ble likvidert av Hjemmefronten da han om morgenen 8. februar 1945 ble skutt, idet bilen hans kjørte på Blindernveien forbi universitetet (bilde 3 og 4). Dagen etter attentatet ble til sammen 29 personer dømt til døden av en tysk standrett, som ble satt på Victoria terrasse og ledet av dommer Hans Latza. Alle de dømte ble henrettet samme dag. 25 av dem satt allerede i tysk fengsel i Norge med dødsdom.

Bilde 3. Generalmajor Marthinsen myrdet. Fra ref. 5
Bilde 4. Marthinsens bil. Fra Anno Glomdalsmuseet

De gjenværende 4, herunder Haakon Sæthre, ble arrestert som en ren hevnaksjon samme dag som Marthinsen ble skutt. Reichskommissar Terboven forlangte raske represalier med standrett og dødsdommer, og han krevde at «intellektuelle trådtrekkere», som man mente sto bak sabotasje og motstand mot de tyske okkupantene, også skulle tas ut som gisler. De fire som ikke hadde noen tidligere tysk dom – Haakon Sæthre, to høyesterettsadvokater og en driftsingeniør – var representanter for denne gruppen (4), og de ble henrettet 9. februar 1945 (bilde 5). Terboven hadde fått vide fullmakter av Hitler til å «skape ny rett» og til å bruke standrett. På et tidspunkt nektet Hitler flere gisselskytinger i Norge, fordi disse hadde vakt sterk kritikk fra utlandet, særlig fra Sverige. Men da Terboven og Quisling traff Hitler i Berlin i januar 1945 – under økende sabotasjepress i Norge – fikk Terboven tilbake fullmakten, som han altså benyttet 9. februar 1945 (5).

Bilde 5. Henrettelser, Akershus 9. februar 1945. Fra ref 5

For de fire gislene uten noen forberedt sak ble opplysninger hentet fra et alarm-kartotek (A-Kartei), som omfattet tre grupper motstandere: A1-arresteres straks, A2- farlige, arresteres etter ordre og A3-mindre farlige. De to siste gruppene omfattet ca. 800 navn (4). Det var vanskelig å finne en som var villig til å være aktor i standretten, og Kriminalrat Ernst Weiner i Gestapo (Geheime Staatspolizei, tysk hemmelig politi) ble utpekt. Han kommenterte senere: «Vi hadde lenge villet gjøre fremstøt i de høyere kretser, men vi hadde ennå ikke tilstrekkelig bevis. De må tro jeg måtte lyve, da jeg formulerte tiltalen. Slik hadde jeg aldri i mitt liv løyet før» (5). Weiners fremstilling støttes av den beskjeden Quisling ga til representanter for næringslivet noen dager før attentatet mot Marthinsen, at livet til alle besteborgere, kjent som motstandere, var i fare (4).

Weiner anførte i tiltalen at Haakon Sæthre tilhørte hjemmefronten, som han støttet finansielt, samt at han viste et fanatisk tyskerhat, var hovedansvarlig for at Ullevål sykehus var en høyborg for jøssinger og for at en rekke fanger hadde kunnet unnslippe fra fangeavdelingen på sykehuset. Haakon Sæthre svarte at han ikke hadde drevet illegalt arbeid og at det ikke var straffbart å ikke like tyskere! (5).

Etter frigjøringen ble det reist straffesak mot standrettens dommere. I Eidsivating lagmannsrett ble Latza dømt til 15 års tvangsarbeid, men Høyesterett opphevet dommen. Ved fornyet behandling i lagmannsretten ble alle siktede frikjent og Høyesterett bekreftet frifinnelsen. Dermed var Latza og hans meddommere frikjent for godt i desember 1948. Førstvoterende dommer i Høyesterett forklarte: “Sett fra tysk synspunkt måtte det være av særlig betydning at det ble anvendt streng straff for å møte den norske motstand under de særlige forhold som forelå på den tid. Uansett at de idømte straffer – sett fra norsk synspunkt – fremstiller seg som i høy grad opprørende, kan jeg ikke finne at straffutmålingen kan fastslås å stå i strid med folkerettens krav” (5).

Likvidasjoner var et spørsmål som i sterk grad engasjerte både den norske regjeringen og forsvarsledelsen i London, Hjemmefronten i Norge og nordmenn i sin alminnelighet. Likvidasjoner, dvs. drap av angivere som rapporterte om motstandsvirksomhet til Gestapo, og som man fryktet ville fortsette sitt angiveri for ytterligere å rive opp motstanden mot okkupantene, var en aktuell reaksjon fra Hjemmefronten. Regjeringen i London hadde i 1942 akseptert likvidasjoner, godkjent av Hjemmefronten, som en rettmessig krigshandling. Innenfor Hjemmefronten var meningen lenge delt mellom individer og mellom den militære og den sivile fronten. Milorg aksepterte likvidasjoner i 1943, og i 1944 sluttet den sivile organisasjonen seg til den samme holdningen. Da hadde Hjemmefronten kommet fram til en enhetlig strategi i saken. I løpet av krigen godkjente Hjemmefronten 82 likvidasjoner med stigende antall mot slutten av krigen: 5 i 1942, 12 i 1943, 41 i 1944 og 24 i 1945 (4).

Haakon Sæthre fikk denne gode attesten av Thorvald Klaveness, sykehusrådmannen i Oslo: “ Haakon Sæthre var gjennomglødet av troen på at motstanden mot nazistene ville føre til seier, og han var derfor alltid i levende og handledyktig opposisjon mot undertrykkelse. Han ledet bl.a. ved hjelp av danskepakker som kom til hans sykeavdeling, et stort “illegalt” hjelpearbeid «til beste for de politiske fengselsfanger»” (3). Haakon Sæthre bemerket at tyskerne i høy grad interesserte seg for 6. avdeling på Ullevål, der de flere ganger gjennomførte søk etter innlagte jøder, som etter okkupantmaktens bestemmelse skulle rapporteres til tyske myndigheter, mens Psykiatrisk klinikk, Vinderen aldri ble utsatt for slike uvelkomne besøk av tysk politi (6).

Karakteren

En uke etter Haakon Sæthres død ble det i all stillhet holdt en minnehøytidelighet på psykiatrisk avdeling. Trygve Braatøy, avdelingens reservelege og Sæthres etterfølger som overlege, holdt en minnetale, som foreligger skriftlig (7), der taleren åpner med “Kjære sjef ” og avslutter med “Din hengivne res.” – det formularet han vanligvis brukte i notater til sin sjef. Den siste kvelden Haakon Sæthre fikk lov til å sitte i fred hjemme sammen med sin hustru, kom samtalen inn på bøker og boksamlinger. Selv hadde han en stor samling av fagbøker, som etter hans ønske ble overført til psykiatrisk avdeling, men også av skjønnlitteratur og litteratur-, kunst- og kulturhistoriske verker.

Han hadde selvsagt sosial kontakt med kolleger, men “hans nærmeste og mest intime vennekrets var universitetsnavn i språkvitenskap, litteraturhistorie, filosofi, psykologi, teologi og kjente navn fra presse og spisser i advokatverdenen” (7). I sitt arbeid var han først og sist kliniker med sterk sans for presisjon, og han vek aldri tilbake for selv å undersøke pasienten på visitten og derved bekrefte eller korrigere primærjournalen.

Braatøy har også beskrevet Haakon Sæthre i sin bok Pasienten og lægen: “Han var umettelig i sitt kunnskapsbehov og utrettelig i sin kunnskapstilegnelse, en typisk representant for det 20de århundres sykehusleger, besatt av å lære mer og følge med, ved lesning og møter, kongresser og studiereiser. Dette jag var hos ham som hos andre bestemt av kompensasjonstrang, konkurranselyst, forfengelighet og ærgjerrighet. Men også av medfølelse med pasientene og trang til å være best rustet for å kunne hjelpe dem. Når denne lege ville inkludere den visdom som vokser av stillferdig ro hos en hjelper som skal spille annenfiolin, da gikk forsøket i stykker på grunn av en indre uro” (8). Den siste setningen refererer til en episode under en studiereise i Tyskland, da Haakon Sæthre meldte seg hos en analytiker for å gjennomgå en treningsanalyse. Etter å ha lagt seg på psykoterapeutens chaise longue med analytikeren sittende bak ryggen sin, opplevde han at det ikke var mulig for ham å ligge stille, og analysen måtte avbrytes. Braatøy konkluderer med at den som er under et rastløst jag, risikerer å svekke evnen til å føle med og for andre, for “en kan ike føye seg etter andres pust når en peser» (8). I Braatøys øyne var Haakon Sæthre altså ikke eslet til å bli psykoanalytiker, men en stor personlighet var han, og hans død var knyttet til hans karakter: “Når Haakon Sæthre ble rammet på den måten som er skjedd, så var det fordi han som person og overlege var synlig i landskapet. Når han ble felt, så ble det merket av alt folket. Det ville ha passet med hans stolthet at det er så stort å være overlege på Ullevål, og for så vidt er det en slags mening i det som er skjedd, og ingen vil ta det ille opp at vi i denne stund mener han ble rammet fordi han var den mest representative overlege på Ullevål” (7).

Fagmannen

Haakon Sæthre utdannet seg som spesialist i nevrologi og psykiatri, og han drev privat praksis i nevrologi i mange år. Da Psykiatrisk klinikk ble opprettet på Vinderen i 1926, ble han tilsatt som reservelege der. Det må ha vært en inspirerende jobb, for han valgte deretter å gå fullt inn for psykiatrien. Sæthre var aktivt medlem i Norsk psykiatrisk forening. Han ble valgt til foreningens formann i 1937, og da Nordisk psykiatriforening arrangerte sin kongress i Oslo året etter, var det naturlig at han ble valgt til kongressens president.

I 1933 tiltrådte Sæthre som overlege på Psykiatrisk avdeling (avd. VI). Sæthre var en dyktig neuropsykiatrisk kliniker, som supplerte sitt kliniske skjønn med støtte fra laboratorieprøver, f.eks. syfilis-serologi i blod og spinalvæske. Laboratoriet, som ble plassert i kjelleren på 6. avdeling, ble starten på Ullevåls kommende sentrallaboratorium. Haakon Sæthre interesserte seg sterkt for nevrosyfilis, og han innførte malariabehandling på Psykiatrisk avdeling for neurolues. Denne behandlingen var i mellomkrigstiden den allment aksepterte for tilstanden, og den var ansett som så lovende at Julius Wagner- Jauregg (psykiater i Wien), ble tildelt nobelprisen for medisin eller fysiologi i 1927. Behandlingen innebar at man smittet syfilispasienten med blod hentet fra en pasient som var syk av malaria tertiana (Plasmodium vivax), deretter avbrøt man behandlingen med kinin etter at pasienten hadde gjennomgått et visst antall feberrunder. For å ivareta funksjonen som malarialeverandør, måtte avdelingen vedlikeholde en “stafett”, slik at en ferdigbehandlet pasient avga blod, før han fikk kinin, som ble gitt til nestemann i rekken (9). Jeg hadde et virtuelt møte med Haakon Sæthre, da jeg skrev om malariabehandlingen, inspirert av et utstillingsobjekt på Ullevål museum: Et varmekammer som påførte pasienten kunstig feber dag 1 og 3 i en 3-dagersyklus, altså en imitert tertianafeber. Vi antar at kammeret ble brukt enten til pasienter som ble vurdert uegnet for malariabehandling eller som et supplement til annen syfilisbehandling, f.eks. penicillin, som ble tilgjengelig i 1945.

I en rapport Psykiatrisk avdeling Ullevål sykehus gjennom de første 25 år 18.01.15 – 18.01.40 skriver Haakon Sæthre: «I 1924 innførtes malariabehandling av de luetiske sinns- og nervelidelser her. Siden har vi i alt behandlet mellom 5 og 600 tilfelle og foretatt 800 malariapodninger. På grunn av at vi har det største materialet her i landet, har vår avdeling vært den sentrale institusjon for denne behandlingsform. Med fly eller andre befordringsmidler sendes det nå i dag stadig ut fra oss malariablod til andre sykehus over det hele land som har så spredte tilfelle at de ikke kan holde stammen vedlike selv”. En annen “moderne” behandling som er kommentert i rapporten, er elektrosjokk: “Sjokk-krampe behandling går hos oss som ved alle moderne psykiatriske sykehus nå inn i den daglige rutine. Om det endelige resultatet av denne behandling vet vi ennå intet sikkert, men vi ser for våre øyne i dag en del smilende og blide pasienter som er revet ut av dystre depresjoner etter få krampebehandlinger, hvor vi i alle fall er overbevist om at sykdomsforløpet er blitt forkortet og symptomfrihet inntrådt som en brå og overaskende vending. Vårt valgspråk er “kritisk optimisme” med hensyn til denne terapi”. Av disse to terapeutiske fremstøtene kan vi i dag konkludere med at malariabehandlingen forsvant da penicillinet kom etter krigen, og at ECT-behandlingen har etablert seg som et nyttig behandlingsalternativ ved depresjon.

Litteratur

  1. Manus, Max. Det vil helst gå godt. Det blir alvor. 2009
  2. Diesen, Terje. Milorg i Stor-Oslo, distrikt 13s historie, 1997
  3. Klaveness, Thorvald. Oslo kommunale sykehus i krigens tegn. 1947
  4. Moland, Arnfinn. Over grensen?, 1999
  5. Nøkleby, Berit. Skutt blir den-, 1998
  6. Kringlen, Einar. Norsk psykiatri gjennom tidene
  7. Braatøy, Trygve. Minnetale om Haakon Sæthre.1945
  8. Braatøy, Trygve. Pasienten og lægen.1952
  9. Linnestad, Paul. Tidsskriftet, Norsk Legeforening 2014;134:2326leien. 1962,12:
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook