Thea H Wiken, Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus
Marte L Høivik, Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus
Ulcerøs kolitt er en kronisk sykdom som for mange kan kreve langvarig behandling med biologiske legemidler. I Norge setter LIS-anbud føringer for rekkefølge av biologisk behandling. Så fremt pasienten ikke har kontraindikasjoner skal alle tilbys behandling med TNF-alfa-antagonister (adalimumab, infliksimab) som førstelinjebehandling. Men en stor andel av pasientene feiler på denne behandlingen. Fra 2016 til 2019 var vedolizumab andrevalg, mens det fra 2020 til 2022 var ustekinumab. Dette gir oss et godt utgangspunkt for sammenligning av disse legemidlene, da vi kan anta at pasientgruppene som fikk henholdsvis vedolizumab og ustekinumab som andrevalg etter anti-TNF-behandling var sammenliknbare.
Det er publisert få studier på andrelinjebehandling ved ulcerøs kolitt. Med et økende arsenal av behandlingsmuligheter økes også muligheten for pasienttilpasset behandling. Vi ønsket derfor å sammenligne klinisk effekt av vedolizumab og ustekinumab hos pasienter med ulcerøs kolitt som tidligere har fått TNF-alfa-antagonister.
Pasientene ble fulgt fra oppstart og til 12 måneder etter behandlingsstart, eller til de sluttet med behandling. Effekten ble vurdert ved 12 måneder som klinisk og biokjemisk remisjon. I tillegg så vi på endringer i biokjemiske markører (C-reaktivt protein (CRP) og fekal kalprotektin (FK)). Klinisk remisjon var definert som en 6-poengs Mayo score ≤1. Biokjemisk remisjon definerte vi som en CRP <5 mg/dl og en FK <250 mg/kg. Standard intervall for behandling i vedlikeholdsfasen med vedolizumab er hver 8. uke, mens det er hver 8. eller 12. uke for ustekinumab, intensivert behandling ble definert som et intervall <8 uker i begge gruppene.
Totalt inkluderte vi 52 vedolizumab-behandlede og 57 ustekinumab- behandlede pasienter. Det var ingen signifikant forskjell i andeler i klinisk og biokjemisk remisjon ved oppstart av behandlingen (51% (VDZ) mot 34% (UST), p=0.09). Et fåtall av pasientene sluttet med behandlingen i løpet av de første 12 månedene; 8 vedolizumab-behandlede og 5 ustekinumab- behandlede pasienter sluttet etter gjennomsnittlig 6 måneder. Etter 12 måneder så vi en signifikant økning av andeler i klinisk og biokjemisk remisjon i begge gruppene (tabell 1). Den prosentvise endringen var størst blant ustekinumab-pasientene med en økning på 47% i klinisk og 50% i biokjemisk remisjon, mot henholdsvis 26% og 21% hos vedolizumab-pasientene. I tillegg var en signifikant større andel av ustekinumab-pasientene i biokjemisk remisjon ved 12 måneder sammenlignet med vedolizumab pasientene, p=0,04. Dette gjenspeiles også i at det ikke var noen endring i CRP i vedolizumab-gruppen, mens både CRP og FK ble signifikant redusert i ustekinumab-gruppen. Også vedolizumab-pasientene opplevde en reduksjon i FK (Tabell 1). Signifikant flere ustekinumab-pasienter enn vedolizumab-pasienter fikk intensivert behandling ved 12 måneder (tabell 1), p=0,001.
Både behandling med vedolizumab og ustekinumab ga signifikant økning i andeler av pasienter i klinisk og biokjemisk remisjon. Det var dog flere pasienter i ustekinumab-gruppen som oppnådde biokjemisk remisjon ved 12 måneder. Samtidig fikk flere ustekinumab- pasienter intensivert behandling. Vi trenger som alltid flere studier for å kunne avgi et sikrere svar på hva som virkelig er best.
