Cytomegalovirus-kolitt og mykofenolatmofetil-kolitt hos transplanterte

Tone Lise Åvitsland. Overlege, PhD Gastromedisinsk seksjon, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus


Både pasienter som er organtransplanterte og pasienter som har gjennomgått stamcelletransplantasjon kan oppleve ulike plager fra gastrointestinaltraktus. En av de vanligste plagene er diaré. Det kan finnes mange ulike årsaker til diaréen; alt fra «vanlige» årsaker som bivirkninger av medisiner og infeksjoner som man også kan se hos andre pasienter, til mer sjeldne differensialdiagnoser som graft-versus-host-disease (GVHD), som man hyppigst ser hos stamcelletransplanterte. I tillegg kan pasienter som har inflammatorisk tarmsykdom fra før, oppleve forverring av sin IBD kort tid etter transplantasjonen. To mulige differensialdiagnoser til diaré hos transplanterte som skal presenteres her er kolitt som følge av cytomegalovirus (CMV-kolitt) og behandling med mykofenolatmofetil (MMF-kolitt). Begge disse tilstandene kan ses hos alle transplanterte uavhengig av type organ som er transplantert. Både CMV og MMF kan også gi organmanifestasjoner i andre deler av gastrointestinaltraktus, f.eks. ulcerasjoner i øsofagus, men i denne artikkelen vil det primært fokuseres på de tilstandene som rammer tarmen, og særlig kolon.

CMV-kolitt

Vi skiller normalt mellom CMV-infeksjon hvor man påviser CMVDNA i blod ved PCR uten at pasienten har symptomer og CMVsykdom hvor man påviser CMV, enten i blod eller i biopsier, med samtidig kliniske manifestasjoner. De vanligste symptomene er feber, redusert allmenntilstand, leukopeni, trombocytopeni og/eller symptomer fra organskade, som f.eks. kolitt (1). CMV-sykdom ses relativt ofte etter organtransplantasjon. Den rammer oftest gastrointestinaltraktus, og kan gi øsofagitt, gastritt, enteritt eller kolitt (1). Immunsuppresjon er den hyppigste risikofaktoren for utvikling av CMV-infeksjon og sykdom, og den kan derfor også ses hos andre pasientgrupper som er immunsupprimert.

Hos pasienter som nylig er transplantert kontrolleres gjerne CMV i blod regelmessig de første månedene. Dette skyldes at immunsuppresjonen er høyest den første tiden etter transplantasjonen, og dermed er risikoen for CMV-infeksjon størst i denne fasen. Pasienter som før transplantasjonen er CMV IgG negative, og som får et organ fra donor som er CMV IgG positive, vil være særlig utsatt for å få CMV-infeksjon, og man gir derfor vanligvis antiviral behandling profylaktisk den første tiden (Valcyte 900 mg x 1). De færreste som får CMV-infeksjon vil oppleve kliniske manifestasjoner. Det er beskrevet en insidens av CMV-sykdom i gastrointestinaltraktus hos organtransplanterte på ca. 1-2 %, og de fleste tilfellene oppstår i løpet av det første året etter organtransplantasjonen (1). CMV-infeksjon er vanligere hos stamcelletransplanterte enn hos levertransplanterte (2).

Bilde 1. Endoskopisk CMV-kolitt. a) større ulcerasjon med mindre erosjoner. b) flere små utstansede ulcera (Gastromedisinsk seksjon, OUS, Rikshospitalet).

De endoskopiske funnene ved CMV-kolitt er svært varierende, og man kan se alt fra kun lett erytem til mer typiske utstansede ulcera (bilde 1). For å bekrefte diagnosen trengs biopsier. CMV kan ses ved både H&E farging, men det viktigste er immunhistokjemisk farging av preparatet. Typiske funn ved CMV-kolitt er utvisket kjertelarkitektur med økt antall apoptoser og destruksjon av krypter (bilde 2), samt funn av inklusjonslegemer i cellekjerner. Ved immunhistologisk undersøkelse påviser man CMV direkte. I tillegg kan man sende biopsier til viruslaboratoriene for direkte påvisning av CMV ved PCR-undersøkelse. Som hovedregel anbefales det også å kontrollere CMV DNA-PCR i blod, selv om denne kan være negativ til tross for uttalte kolittforandringer. Ofte kan det være vanskelig ut fra det endoskopiske bildet og histologi-undersøkelsene å skille CMV fra andre mulige årsaker til kolitt. Det kan også foreligge flere tilstander på samme tid. Ved inflammatorisk tarmsykdom kan det være vanskelig å si om funnet av CMV-positive celler i biopsiene faktisk er årsaken til inflammasjonen, eller om det kun er et bifunn. Hos immunsupprimerte vil man nok i slike settinger uansett starte antiviral behandling.

Bilde 2 a og b. Histologisk CMV-kolitt med økt antall apoptoser (Avdeling for patologi, OUS).

CMV-kolitt behandles med valganciclovir (Valcyte), eventuelt ganciclovir (Cymvene) ved behov for intravenøs behandling. I nyretransplantasjonsprotokollen anbefaler man å starte med intravenøs behandling og deretter overgang til peroral behandling ved klinisk respons (3). Avhengig av respons på behandlingen kan man måtte behandle i opptil 6 uker. ECCO guidelines oppgir behandlingstid på 2-3 uker (4), dog er dette hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom som normalt ikke er like immunsupprimert som transplanterte. Normalt er det ikke nødvendig med koloskopikontroll etter avsluttet behandling dersom pasienten er symptomfri, men det kan vurderes dersom pasienten har vedvarende symptomer.

Det er viktig at doseringen av den antivirale behandlingen justeres avhengig av nyrefunksjon. En av de hyppigste bivirkningene ved behandling med Valcyte er benmargsdepresjon, noe som i enkelte tilfeller kan by på utfordringer under behandlingen. Det kan da bli nødvendig å redusere/seponere andre medikamenter som også reduserer benmargsfunksjonen, f.eks. Bactrim (trimetoprim-sulfa) og CellCept (mykofenolatmofetil). Hos de pasientene som er tungt immunsupprimerte kan det også være nødvendig med reduksjon av total immunsuppresjon for å kunne få tilstrekkelig kontroll over CMV-infeksjonen. Ved manglende respons på behandling må man også vurdere om det foreligger resistensutvikling. Dette er vurderinger som er vanskelige og i slike tilfeller bør man diskutere med kollegaer på aktuell avdeling ved OUS Rikshospitalet.

MMF-kolitt

Mykofenolatmofetil (MMF) er et immunsuppresivum som brukes ved organtransplantasjon, og i behandlingen av autoimmune sykdommer som autoimmun hepatitt. Den aktive metabolitten av MMF er mykofenolsyre (MPA). MPA hemmer proliferasjon av lymfocytter ved å hemme inosinmonofosfatdehydrogenase, et enzym i syntesen av puriner. Enterocytter er også avhengig av syntesen av puriner og kan dermed også påvirkes av MPA. Dette kan føre til gastrointestinale bivirkninger hos opptil 36-45 % av pasientene som behandles med MMF (5, 6). Det vanligste er kvalme og diaré. Hos et mindretall av de som har diaré kan man finne histopatologiske forandringer i kolonslimhinnen, forenlig med MMF-kolitt. I en studie av organtransplanterte fant man at 9 % av pasientene som brukte MMF og som ble koloskopert hadde MMF-kolitt (7). Den hyppigste årsaken til at pasientene ble koloskopert var diaré. MMF kan også gi forandringer i øsofagus og ventrikkel. De histologiske funnene ved disse tilstandene er kun sparsomt beskrevet og rapportert som uspesifikke (8).

Endoskopisk kan man se alt fra normal slimhinne, til erytem og erosjoner/ulcerasjoner. Det endoskopiske bildet kan være svært likt kolitt av andre årsaker. Siden slimhinnen kan se endoskopisk helt normal ut er det nødvendig å ta segmentale biopsier. Det er også nødvendig å oppgi at pasienten bruker MMF på remissen, slik at patologene vurderer MMF-kolitt som en mulig differensialdiagnose. Histologisk kan MMF-kolitten ha forskjellig utseende. Det er beskrevet IBD-lignende bilde (bilde 3), akutt kolitt bilde, GVHD-lignende bilde og iskemisk kolittlignende bilde (7, 9). I en artikkel fra 2013 (10) har man forsøkt å beskrive funn som kan skille MMF-kolitt fra GVHD. Høyt antall eosinofile, fravær av apoptotiske mikroabscesser og fravær av nevroendokrine celleclustere er rapportert å være de beste faktorene for å skille MMF-kolitt fra GVHD (10). Imidlertid kan kliniske opplysninger være vel så nyttige for å skille disse diagnosene da man f.eks. nærmest aldri ser GVHD ved organtransplantasjon, iallfall ikke litt ut i forløpet, og stamcelletransplanterte bruker ofte ikke MMF som immunsuppresjon bortsett fra i initialfasen.

Bilde 3 a og b. MMF-kolitt med ombygget arkitektur, kronisk aktiv betennelse og rikelig med apoptoser (Avdeling for patologi, OUS).

Hos de aller fleste som har fått påvist MMF-kolitt vil diaréen opphøre kun dager til uker etter at man slutter med MMF (6). Imidlertid er det beskrevet at man i enkelte tilfeller må behandle både med intravenøse og perorale steroider. Det er også beskrevet bruk av infliksimab, primært som en enkelt dose (6).

Oppsummering

Diaré er vanlig hos transplanterte. I utgangspunktet skal man utrede diaréen på samme måte som man gjør hos andre pasienter, men man bør også tenke på de litt mer «unike» differensialdiagnosene CMV-kolitt, MMF-kolitt og GVHD. Dersom avføringsprøver utelukker infeksiøse årsaker, bør man ha lav terskel for koloskopi med biopsier. Det er viktig med gode kliniske opplysninger på remissen til patologene for å sikre at vurderingen av biopsiene blir best mulig. Slike opplysninger må inkludere type transplantasjon, tidspunkt for transplantasjonen, underliggende sykdom som førte til transplantasjon, bruk av MMF og om det er holdepunkt for CMV i blod. Det kan være utfordrende å få bekreftet både CMV-kolitt og MMF-kolitt histologisk. Dersom diagnosene først er stilt, er behandlingen for både CMV-kolitt og MMF-kolitt rimelig enkel. Dersom forløpet ikke er helt som forventet etter oppstart av behandling, må man revurdere diagnosen og gjenta koloskopi med biopsi.

Referanser:

  1. Durand CM, Marr KA, Arnold CA, et al. Detection of cytomegalovirus DNA in plasma as an adjunct diagnostic for gastrointestinal tract disease in kidney and liver transplant recipients. Clin Infect Dis. 2013;57(11):1550-9.
  2. Yerushalmy-Feler A, Padlipsky J, Cohen S. Diagnosis and Management of CMV Colitis. Curr Infect Dis Rep. 2019;21(2):5.
  3. Reisæter AV, Midtvedt K, Hagness M, Skauby M. Protokoll nyretransplantasjon, 2021, www.nephro.no
  4. Rahier JF, Magro F, Abreu C, et al. Second European evidence-based
    consensus on the prevention, diagnosis and management of opportunistic infections in inflammatory bowel disease. J Crohns Colitis. 2014;8(6):443-68.
  5. Izower MA, Rahman M, Molmenti EP, et al. Correlation of abnormal
    histology with endoscopic findings among mycophenolate mofetil
    treated patients. World J Gastrointest Endosc. 2017;9(8):405-10.
  6. Farooqi R, Kamal A, Burke C. Mycophenolate-induced Colitis: A Case
    Report with Focused Review of Literature. Cureus. 2020;12(1):e6774.
  7. Calmet FH, Yarur AJ, Pukazhendhi G, et al. Endoscopic and histological
    features of mycophenolate mofetil colitis in patients after solid organ
    transplantation. Ann Gastroenterol. 2015;28(3):366-73.
  8. Wong NA. Gastrointestinal pathology in transplant patients.
    Histopathology. 2015;66(4):467-79.
  9. Selbst MK, Ahrens WA, Robert ME, et al. Spectrum of histologic changes in colonic biopsies in patients treated with mycophenolate mofetil. Modern Pathology. 2009;22(6):737-43.
  10. Star KV, Ho VT, Wang HH, Odze RD. Histologic Features in Colon
    Biopsies Can Discriminate Mycophenolate From GVHD-induced Colitis. 2013;37(9):1319-28.
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook