Den ubesmittete omfavnelsen –En pensjonists private perspektiv på pandemien

Tekst og foto: Paul Linnestad, museumsvokter Ullevål museum


Vi har lært at sosial avstand er det fundamentale grepet for å mestre koronapandemien. Vi må alle holde avstand både ute og inne, og vi må unngå suss og klem. Vi må altså tilstrebe et uoppnåelig mål, som jeg har kalt den ubesmittete omfavnelsen. 

Begrepet er inspirert av den ubesmittete unnfangelsen (conceptio immaculata), jomfru Marias unnfangelse uten noen mannlig kontakt. Det var engelen Gabriel som fortalte henne at hun skulle føde Guds sønn. Kirken har markert begivenheten som Maria bebudelsesdag. 

Ur-teologene må vel ha vært seg bevisst at de derved plantet en fundamental biologisk bortforklaring i vår kulturkrets, en gedigen fake news, for å anvende et moderne uttrykk. 

Anvendt på barnelaging er ubesmittet et nær uforståelig ord, men som brukt her – om omfavnelser – er ordet konkret nok, nesten hverdagslig. 

Pandemien har roet ned dagliglivet, men det kan nok hevdes at vi pensjonister de facto allerede lever i en slags karantenemodus med begrenset aktivitet på by’n. Vi oppfordres til å opptre hensynsfullt og velvillig overfor hverandre. De som i arbeidslivet måtte slåss mot kollegers spisse albuer, kan glede seg over at vi nå har iscenesatt albufektingen som en hyggelig rutine for å vise samhold og fellesskap. Den spisse albuen symboliserer nå kjærlighet og omsorg og ikke aggresjon. Hånden er per definisjon alltid besmittet, og den skal til enhver tid være nybadet i såpe eller antibac. 

Vi har lært at «énmetersregelen» er det aller viktigste tiltaket. Den gjelder ikke minst når vi treffer folk som vi ønsker å underholde oss med. Selv om vi bobler av sosial iver, må vi være tilbakelent, og vi har lært at én meters avstand reduserer smitten med 80%. 

I denne situasjonen ønsker jeg å minne om hvordan meteren kom inn i vårt liv. Ole Jacob Broch (1818-1889) var hovedansvarlig i Norge for å innføre den nye lengdeenheten, som skulle erstatte tommer og fot (den nye vektenheten kilogram, som skulle erstatte pund, ble samtidig innført). Han var en allsidig herre med omfattende innsats både i vitenskap og samfunnsliv. 

Broch var med blant dem som utarbeidet Meterkonvensjonen i Paris 20. mai 1875, og han var pådriver for å få Stortinget til, som første nasjonalforsamling i verden, å ratifisere konvensjonen. Det skjedde allerede 26. mai, superrask jobb av politikerne! At Broch i 1879 ble ansatt som direktør for Det internasjonale byrået for mål og vekt i Sèvres like utenfor Paris, viser at han var en internasjonalt aktet fagmann. Han satt i stillingen til han døde – i Sèvres. 

Den opprinnelige definisjonen av meteren lærte jeg av far da jeg var ung, og jeg husker fortsatt formuleringen hans, en meter er en timilliondel av jordmeridiankvadranten, lengdesirkelen fra polen til ekvator måler altså 10 mill. meter. Denne definisjonen går det jo an både å huske og å lære videre. Verre er det blitt etter at definisjonen ble endret til en meter er den avstand lyset tilbakelegger i vakuum i løpet av 1/299 792 458 sekund. Den er ikke helt grei verken å huske eller å lære videre, det må jeg innrømme. 

Det er klart det blir galt å kalle Broch for énmeterregelens far, men regelen krever jo at det finnes en meter, og den skaffet altså Broch oss, så uten ham måtte vi vel ha falt tilbake til tommestokken i denne pandemisjauen.

Broch ble jeg nok for første gang kjent med, da jeg la merke til et skilt på et stort sveitserstilhus i Hallings gate 5. Skiltet fortalte at huset hadde vært Brochs løkkehus, og det ga biografiske opplysninger om beboeren. Noen av mine lesere som har hatt sin gange til det gamle Rikshospitalet i Pilestredet, kan ha lagt merke til huset. Du kommer inn i Hallings gate når du går fra den gamle Kvinneklinikken og rett fram i retning Waldemar Thranes gate/ Schrøders restaurant. 

Tvunget av samfunnet til sosial avstand, blir vi mer enn før henvist til oss selv for å fylle dagen med virksomhet. Jeg har laget meg tre prosjekter, som via underlige omveier har vært inspirert av COVID-19: Ett opplegg for å fremme den fysiske fostringen, ett for å fremme den åndelige fostringen og ett for å fremme den emosjonelle fostringen. 

Fysisk fostring 

Vår yngstemann, som er allmennlege, har med god grunn ofte oppfordret meg til å begynne å trene, og COVID-19 ga oss begge styrkede argumenter. Med mine 80 år er jeg i en høyrisikogruppe. Pandemien har heldigvis ikke truffet meg med sin smitte, men den har altså truffet meg med et betimelig hint om at det aldri er galt å bidra til egen helse. Min treningsoppvåkning medførte innkjøp av én liten matte og 2 vekter à 2 kg, min første – og hittil eneste – investering i helsefremmende utstyr (bilde 1). Jeg har lagt inn en passe krevende treningsøkt før frokost, og jeg vedgår at jeg, i dølgsmål selvsagt, optimistisk beføler min biceps for å vurdere om noe skjer. 

Åndelig fostring 

For drøye 30 år siden jobbet jeg som gastroenterolog i Riyad. Jeg lærte noe arabisk til praktisk bruk, og da COVID-19 dukket opp, grep jeg sjansen til å gjenoppta mine arabiskstudier. Min noe ambisiøse plan var å klare å lese litt i en arabisk avis. Som en første øvelse ville jeg forsøke meg på en arabisk tekst som samtidig var tilgjengelig i oversettelse til andre språk. Det var da jeg ble inspirert av Folkehelseinstituttets rykende ferske informasjonsbrosjyre om COVID-19, og jeg valgte den som mitt studieobjekt, nedlastet fra nettet på arabisk (bilde 2), norsk, engelsk og fransk. 

Det kan virke lettvint å oversette med en god ordbok, men å oversette fra arabisk kan være en krevende idrett, for du finner ikke ordet du søker på den naturlige alfabetiske plassen i ordboka. For å finne ordet, må du først identifisere ordets rot, som består av tre sentralt plasserte konsonanter. Denne konsonantrekken må du så slå opp i ordboka for å finne ordet du søker. Det er ett problem. Et annet problem er å kunne uttale ordet når du først har funnet det. I arabisk er nemlig de korte vokalene a, i og u ikke markert i skriftbildet, så man har mange muligheter for å sjonglere med a-er, i-er og u-er. Jeg spurte en gang en arabisktalende kollega hvorledes man visste hvilke vokaler man skulle bruke i et ukjent ord. Hans svar var opplysende, men ikke helt greit: det må du ha lært på forhånd, og for å kunne lese en tekst, må du vite hva du leser. 

Det er ikke alltid helt enkelt på norsk heller, og jeg mener å ha funnet en norsk pendant til den manglende vokalisering i arabisk. Det er våre to tonemer (tonelag) som kan være besværlige. Vi uttaler f.eks. bønder og bønner ulikt, og skjærer kan, avhengig av tonemet, bety presens av å skjære eller ubestemt flertall av ei skjære. 


3. Instrument for emosjonell fostring

Mitt poeng er at det ikke framgår av skriftbildet hvilket tonem som skal brukes, uttalen må rett og slett læres og forstås av sammenhengen. Min arabiske kollegas noe slentrende kommentar har bidratt til å kaste lys også over min norsk-forståelse. Jeg mener at en kjent dominikansk prest i Oslo i sin tid ga en munter kommentar til tonemproblemet, muligens utløst av et landbruksoppgjør (det vet jeg ikke), da han sa at det kan få alvorlige politiske konsekvenser om man oppfordrer folk til å sende bønder og ikke bønner til himmelen. 

Jeg har nå taklet noen konsonantrekker og manglende vokaltegn og har gjennomført oversettelsen av pandemibrosjyren, men det er høyst uvisst om min COVID-19-inspirasjon overlever pandemien, og om jeg kan bli en noenlunde velfungerende leser av en arabisk avis. I denne sammenhengen må det være riktig å gi en reservasjon: inshalla, om Gud vil. 

Emosjonell fostring 

Dette prosjektet startet en god stund før noen visste om COVID-19, men da viruset meldte seg, forsto jeg klart at prosjektet ville stå sentralt i min fortelling om koronaen. 

For 44 år siden ba vi en kunstner lage en terrakottaskulptur av våre fire barn, som da var henholdsvis 2, 6, 8 og 9 år gamle. Skulpturen ble fin, og det som umiddelbart slo oss, var at kunstneren gjennom sin kortvarige observasjon av barnas lek i hagen hadde funnet fram til individuelle egenarter hos dem. Skulpturen har gitt oss mye hygge, både da barna bodde hjemme, og etter at de nå har reist sin vei. 

Vi bestemte oss for at vi ville støpe skulpturen i bronse til hvert av barna. Vi var et stykke inn i pandemien da vi mottok de støpte statuettene (bilde 3). De var patinert, og støperen fortalte oss at vi nå kunne – og burde – kjæle og kose med dem og gni med hendene der vi ville fremheve glansen i godset. Denne rettledningen oppfattet jeg som et direkte svar på de gjentatte påleggene fra smittevernfolket om å ikke klemme eller kose med våre kjære, med mindre vi bodde i samme husstand da, men det er det jo slutt på for lengst. Så nå lever vi et dobbeltliv med fysisk albueksersis når vi møtes og med kjærlig gnikking på skulpturen når vi trenger kos og omsorg. Jeg tenker meg at kjælingen med skulpturen skjerper vår kjærlighet til barna, som fungerer som tause medier i denne sammenhengen. 

Statsministeren sa i august måned: Vi har for mange klemmevenner. Hun var forståelig nok bekymret for den omfattende nærkontakten. Jeg vil besvare hennes bekymring slik: Kjæl med en skulptur nær deg og opplev den ubesmittete omfavnelsen. Lykke til! 

Paul Linnestad 

Museumsvokter 

OUS-Ullevål

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook