Nordiske naturforskermøter og skandinavismen

Tekst: Paul Linnestad, Museumsvokter Ullevål museum


For noen år siden satt vi i festsalen (solennitets-salen) på Københavns universitet for å være med da vår sønn mottok sitt eksamensvitnemål. Ved en slik anledning vandrer tanken og øynene fritt. Salen er meget flott, dekorert med spennende veggmalerier som viser viktige episoder i universitetets historie fra 1479 og framover. Ett av bildene har et skandinavisk motiv – det skandinaviske naturforskermøtet i København i 1847. Det skjerpet min interesse for skandinavismen på 1800-tallet og for legenes delaktighet i denne bevegelsen (Bilde 1).

Inspirert av naturforskermøter i Tyskland (Geselschaft deutscher Naturforscher und Ärzte) og England (The British Association) tok Christian August Egeberg (1809-1874), reservelege ved Fødselsstiftelsen i Christiania, initiativ til det første skandinaviske naturforskermøtet, som ble arrangert i Gøteborg i 1839. De fleste av datidens fineste naturforskere var med (1).

Gøteborgmøtet ble starten på en meget langvarig tradisjon, der leger utgjorde en av flere naturforskergrupper som møttes med noen få års mellomrom i henholdsvis Danmark, Norge og Sverige. To viktige internasjonale åndsstrømninger forklarer bakgrunnen for dette ambisiøse tiltaket – opplysningstiden og skandinavismen.

Opplysningstiden, også kalt rasjonalismen, preget Europa fra siste del av 1700-tallet med fokus på fornuften (ratio) som rettesnor for et fornuftig og godt liv. Gamle normer gitt av kirke, konge og stat måtte vike, individets rettigheter ble styrket, og forsøksvis spirte demokratiet.

Opplysningstiden stimulerte den naturvitenskapelige forskningen, som førte til store nyvinninger også i medisinen. Som navnet antyder, var tidens ideal å gi ny kunnskap til samfunnet som helhet, men også til det enkelte individ. Nicolai Grundtvig (1783-1872), dansk prest og dikter skrev: Hvad Solen er for den sorte Muld, er sand Oplysning for Muldens Trælde.

Bilde 1, Det 5te skandinaviske naturforskermøtet i København 1847. Veggmaleri av Erik Henningsen på Københavns universitet, fra ref 4, s.45.

 

I første halvdel av 1800-tallet var det en sterk stemning i de skandinaviske landene for å fremme samarbeid mellom nasjonene, først og fremst kulturelt, men også politisk. Tanken om én skandinavisk stat ble diskutert. Således tilbød den svensk-norske kong Oscar 1 i 1857 å inngå forbund med Danmark til Ejderen, dvs inklusive Sønderjylland (Slesvig), men tilbudet ble avslått av den danske kong Frederik 7 etter råd fra hans regjering.

Både diktere og forskere var skandinavister, men det var især entusiastiske studenter som målbar idéen, og møter med deltagere fra alle tre land ble arrangert, i København, Lund, Stockholm og i Christiania 1851/52 og 1869. På stockholmsmøtet i 1856 sa Oscar 1, at krig i fremtiden er utenkelig mellom skandinaviske brødre.

Skandinavismen ble i sterk grad påvirket av Danmarks politiske utvikling, som reflekterte hendelsene i det kontinentale Europa med politisk uro og krav om nasjonal frigjøring.

1848 var det store revolusjonsåret med februarrevolusjonen, som i Frankrike resulterte i at en slektning av Napoleon Bonaparte ble valgt til president, men noen fullblods republikaner var han nok ikke, for etter tre år oppløste han nasjonalforsamlingen, utarbeidet en ny forfatning og tok keisertittelen Napoleon 3; riktig nok spurte han folket til råds i en folkeavstemning, det skal han ha. Revolusjonen spredte seg til Berlin, Wien, Praha, Milano og Venezia.

I flere tyske småstater ble det opprettet liberale forfatninger, og en alltysk nasjonalforsamling ble etablert, Frankfurt-parlamentet, som ble starten på en tysk samling, og som vedtok at rødt, gult og svart – dagens tyske flaggfarger – skulle være den tyske nasjons farger.

Danmark ble sterkt berørt av 1848-uroen. På den ene siden påskyndet den trolig det pågående arbeidet med den danske grunnloven, som ble vedtatt 5.juni 1849 (5.juni er den danske nasjonaldagen). Da ble eneveldet avskaffet, og det konstitusjonelle monarkiet innført med en nasjonalforsamling som vedtok lover og budsjetter. Grunnloven eksisterer fortsatt og står kanskje som det mest robuste resultatet av Europas store revolusjonsår. De moderne tanker om menneskerettigheter spredte seg også til de fjerneste deler av riket; etter en slaveoppstand i 1848 ble slaveriet samme år opphevet i de dansk-norske vestindiske øyer.

Bilde 2, Soldater fra Danmark, Norge og Sverige 1848, fra Store norske leksikon/skandinavisme

 

På den andre siden fikk revolusjonsåret meget katastrofale følger for Danmark, da den tyske befolkningen i Sydslesvig og i Holstein gjorde oppstand mot Danmark, som hadde styrt disse områdene i flere hundre år. Det kom til krig mellom Preussen/Østerrike og Danmark.

I denne fasen blomstret skandinavismen, slik det fremgår av de militære disposisjonene: i 1848 hadde 3000 norske soldater slått leir i Malmø, samme år ble 5000 svenske og norske soldater forlagt til Fyn i påkommende tilfelle, og under våpenhvilen i 1849-50 var det soldater fra Norge og Sverige som besatte Nordslesvig som en vaktstyrke. Selv om norske og svenske soldater ikke ble satt inn i kamp, sloss mange frivillige nordmenn og svensker på dansk side.

Preussen/Østerrike avsluttet krigen etter å ha okkupert både Slesvig og Holstein. Da møttes partene i London for å regulere forholdet mellom dansker og tyskere i de okkuperte områdene, men de kunne ikke bli enige om en delelinje mellom nasjonalitetene, og Danmark ville ikke oppgi «enhetsstaten» som omfattet både Slesvig og Holstein.

Londonavtalen av 1852 konkluderte med status quo ante bellum – alt skulle altså være som før – men én bestemmelse viste seg å være politisk viktig. Den forbød Danmark å trekke Slesvig tettere enn Holstein inn i den danske sentralstaten, og den ga noen år seinere et krigersk Preussen, nå med Otto v. Bimarck som statsminister, påskudd til å gå til ny krig, da den danske regjeringen i mars 1863 kunngjorde en fellesforfatning for Danmark og Sønderjylland (Slesvig).

Fellesforfatningen for Danmark og Sønderjylland ble vedtatt av Rigsdagen. Frederik 7. – den siste i den oldenburgske kongerekken – døde to dager seinere uten å ha rukket å undertegne loven. Hans etterkommer Christian 9. – den første i den glyksburgske kongerekken – fikk umiddelbart en svært vanskelig sak på sitt bord. Han nølte med å signere loven pga sterk motstand fra Preussen og meget reell krigsfare, men som konstitusjonell monark bøyde han seg for folkets og regjeringens vilje.

I årene 1860-63 førte danske Frederik 7. og svenske Karl 15., som var enda ivrigere skandinavist enn sin far Oscar 1, samtaler om et skandinavisk forsvarsforbund, og både den svenske Riksdagen og det norske Stortinget støttet dette arbeidet. Det så ut til at et forsvarsforbund ville bli opprettet (Bilde2).

Den skandinavistiske holdningen endret seg etter at forholdet til Preussen ble alvorlig skjerpet pga Fellesforfatningen, som førte til at Preussen erklærte krig. Karl 15. måtte motstrebende gå tilbake på sitt løfte om norsk-svensk støtte, da både den svenske og norske regjeringen samt både Riksdag og Storting vegret seg for å kaste seg inn i en halsløs krig mot Preussen/Østerrike, og det kan man vel ikke bebreide politikerne for. Dermed ble det ikke noe av det planlagte skandinaviske forsvarsforbundet.

Krigen endte med et sviende nederlag for Danmark, som i tillegg til Holstein mistet hele Sønderjylland (Slesvig), som omfatter området mellom elvene Kongeåen i nord og Ejderen i syd (Bilde3). Tapet ved Dybbøl mølle ble et uttrykk for den dype, danske smerten over den tapte krigen.

Bilde 3, Kart over Sønderjylland (Slesvig), fra Store norske leksikon/ Danmark. Aschehoug og Gyldendal.1987

 

Den videre historien viste at Bismarck engasjerte seg i ytterligere to kriger, mot Østerrike og mot Frankrike, i den klare hensikt å fullføre samlingen av de tyske statene.

Den danske befolkningen i den nordlige delen av Sønderjylland levde i okkupert land. Etter en avtale inngått i 1886 skulle grensen mellom dansk og tysk befolkning reguleres, etter at innbyggerne i folkeavstemning hadde uttalt seg om sin nasjonale tilhørighet. Avstemningen ble avholdt først i 1919, etter første verdenskrig, og resultatet ble dagens grense mellom Danmark og Tyskland, markert i 1920 da Christian 10. red over grensen til Sønderjylland på sin hvite hest.

Vi avslutter dette kortfattede skandinavistiske streif i 1905, da Norge sa opp unionen med Sverige. Oscar 2. levde opp til sin fars ord om den utenkelig krigen mellom skandinaviske brødre, og det norske folket valgte, etter folkeavstemning, danskekongens barnebarn prins Carl til sin nye konge, Haakon 7. Skandinavismen var stadig levende.

Den danske historien i det nittende århundret illustrerer bølgene i den politiske skandinavismen, som var sterkt påvirket av de rådende konjunkturer. Det var lettere å være entusiast da krigsrisikoen var liten. Hvor vanskelig det ble da krigen så å si var et faktum, fremgår av det belastende dilemmaet som de skandinaviske monarker befant seg i: Christian 9. tvilte på om det politiske prosjektet var rett, men bøyde seg for folkets vilje, og Karl 15., som var innstilt på å hjelpe militært, fikk ikke sitt folk med seg.

Henrik Ibsen var en engasjert skandinavist og uttrykte sin bitre sorg over den manglende norsk-svenske innsatsen for Danmark i sitt dikt En broder i nød, skrevet i desember 1863 (anm. Axelstad = København), og han refset nordmennene i sitt sarkastisk dikt Troens grund

 

En broder i nød

Nu flokker sig om Tyras borg-
kan hænde, sidste gang,-
et folk i nød, et folk i sorg,
med flaget halvt på stang.
Forladt, forladt på farens dag,
forladt i stridens stund!
Var sådan ment det nævetag,
der lovet godt for Nordens sag
i Axelstad og Lund?

De ord, der flød, som om de kom
fra hjertet lige hid, –
de var da kun en frase-flom;
og nu er tørkens tid!
Det træ, som blomstringsløfter gav
i festens solskinsvæld,
det står, af stormen kvistet af,
som kors på Nordens ungdoms grav,
den første alvorskveld!

 

Troens grund

Jeg slynged på rim et klokke-klemt
over landet ud; der blev ingen skræmt

Min gerning var gjort; jeg steg ombord
og stævned for damp fra det kære Nord.

——-

I sofaen, ret under lampens skærm,
sad en aldrende frue, frejdig og ferm

——–

Og damerne yttred med suk og støn
sin angst for fruens eneste søn.

Jeg ser hende endnu, hvor trygt hun nikker,
og smiler og siger: for h a m er jeg sikker!

——–

Og derfor blev hun mig også en gåde.
Hvor kom den fra, hennes trygheds nåde? –

Forklaringen lå så snublende nær:
sønnen var krigsmand i vor norske hær.

 

Ibsen har gjennom disse diktene, som vi ble kjent med på skolen, bidratt til at det i seinere generasjoner nordmenn nok er implantert en viss skyldfølelse over Norges manglende støtte til Danmark i en kritisk periode; «Dybbøl-skam» kunne vi muligens kalle det med dagens moderne språkbruk,

Litteratur

 1.     Sebelien, John. De skandinaviske naturforskermøter,1839-1923.  Aftenposten, 6. Juli 1923.       

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook