Esben Middelfart Riise.
Tekst: Esben Middelfart Riise
Molde, rosenes og MFKs by på Nordvestlandet, mellom Kristiansund og Ålesund, har forholdsvis tidlig tilbudt gastromedisinsk utredning og behandling til sin befolkning. I likhet med de tre andre sykehusene i fylket.
Før seksjoneringens tid, i 1974, ble de første gastroskopiene gjennomført. Daværende avdelingsoverlege, Kjell Ytrehus og assistentlege Audun Heskestad førte an, og utførte sporadiske undersøkelser som del av medisinsk avdelings virksomhet. Det var antagelig tiden for ”see one, do one, teach one”.
Gastrosengeposten teller i dag 5 senger. Tallet har avtatt mye gjennom årene, og seksjonen er som et trekkspill, idet vi ofte låner senger av hematologisk seksjon. Årlig behandles ca. 450 innlagte pasienter ved gastroseksjonen (2014). Tallet har økt ganske jevnt, men synes nå å flate ut.
Ove Lange lærte gastro- og koloskopi på Regionsykehuset i Trondhjem, og etablerte vår gastrolab da han kom tilbake i 1982. I lokaler som den gang ble sett på som topp moderne. Men som nå blir sett på som ganske usle: To nedslitte, trange rom til henholdsvis gastro- og koloskopi, ved siden av et skyllerom, og ved siden av dette igjen et vaktrom. Omreisende servicefolk og kolleger på besøk kan ofte ikke huske å ha sett så mye trangere forhold ved andre sykehus. Pasientene ”ordner seg” før og etter koloskopi bak et lite skjermbrett, ubehagelig nær arbeidende helsepersonell.
Lokalene har fått stå temmelig uendret siden tilblivelsen, bortsett fra at det tekniske armamentarium selvsagt er modernisert i takt med gjeldende standard. Det hjalp på trengselen da en gammel C-bue kunne erstattes med skopguide for en del år siden.
Opptaksområdet vårt teller ca. 70.000 innbyggere. Som det fremgår av tabellen, blir det i 2015 nær like mange gastro- som koloskopier. Dette gjenspeiler at vi har hatt en ganske jevn økning i koloskopivirksomheten på noen prosent årlig over flere år nå. (Dessuten at gastroskopitallet kanskje tilfeldig er litt lavere i år enn tidligere.)
I de to skopirommene gjøres også 13C-ureapusteprøver, igangsetting av kapselendoskopier, PEG-innleggelser og litt konsultasjonsvirksomhet.
De trange forholdene byr på logistiske utfordringer. Vi har til nå også hatt svært begrenset kapasitet på skyllerommet, med kun èn maskin til skopvask og mangel på tørkeskap. Etter et maskinhavari som nylig medførte behov for ombooking av flere kolonpasienter, fikk vi heldigvis gjennomslag for en viss opprustning på skylleromsiden. Symptomatisk for vår tid, kanskje, er en søknad om utvidelse av arealet med ett ekstra skopirom blitt besvart med et ”Ja, – men kun hvis det kan vises at det vil få positiv, økonomisk effekt”.
Forfra, og etter avtakende fotogenisitet: Espen Skarsvåg (overl.), Sandra Skotheimsvik, Hanne Bøklepp og Kristin Fossum (sykepleiere), Liv Unni Johannessen (spl. og sjef for medisinsk poliklinikk) og Esben M. Riise (seksjonsoverlege). Solen skinner alltid i Molde, i alle fall på flinke folk.
Ove innførte ERCP på 80-tallet. Som over alt ellers ble antallet undersøkelser mer enn halvert etter innføring av MR. Slik at vi nå vanligvis utfører 40-50 ERCP-undersøkelser årlig. Så godt som alle har jo terapeutisk intensjon, og vi håndterer vanlige problemstillinger som stenbehandling og stenting. Men med et såvidt lavt pasientvolum har vi også en lav terskel for henvisning av vanskelige kasus videre til f.eks. St. Olavs Hospital.
Foregangsmann og svært vital ”sjuende far i huset”: Ove J. Lange.
Av spesialisert virksomhet ellers, foretar vi stentbehandlinger i øsofagus, duodenum og (en sjelden gang) i kolon, dilatasjonsbehandlinger, endoskopisk varicebehandling osv. – de prosedyrene som tilhører den gastroenterologiske hverdag de fleste steder. Vi savner bevilgning til innkjøp av APC-utstyr, og vi har valgt bort avansert øsofagusutredning. Et gammelmodig utstyr for 24-timers pH-måling er nå kassert, av den grunn at begge våre nabosykehus tilbyr dette med oppdatert teknologi og kompetanse. Behanding av hepatitt C-pasienter har vi helt overlatt til infeksjonsmedisiner.
Stine Røstberg, IBD-sykepleier in spe.
Arbeidsstokken teller nå to og en halv overlege. De to «hele» er Esben M. Riise (seksjonsoverlege) og Espen Skarsvåg. Den «halve» er Ove Lange, som har gått av med pensjon, men sper på pensjonen med å skopere to dager per uke. Noe som er til stor hjelp når vi rett som det er føler at vi kneler litt under byrden av henvisningspågangen. Og helsemyndighetenes krav til tempo i utredningen av malignitetssuspekte tilstander. Sykdoms- eller permisjonsfravær merkes svært godt, og krever tiltak som kveldspoliklinikk og andre ”kriseløsninger” noen ganger.
Seksjonen har tilbudt grenutdanning siden 1986, og har bidratt til utdanning av flere gastroenterologer (og gastrokirurger) blant oss gjennom årene. For tiden er vårt fremtidshåp – Heidi Hjelle – i gruppe I-tjeneste på St. Olavs Hospital, hvor vi regner med at hun skikker seg vel. Interesserte LIS-er får ellers slippe til og læres til en viss grad opp til å gastroskopere mens de er i ”søkefasen” og behøver å få lukte på ulike spesialiteter. Dette har vi også i en del tilfeller høstet nytte av ved at disse noen ganger blir i stand til å bidra til avviklingen av pasientkøene. Erfaringen er at når noen merker en økende mestringsevne innen et konkret felt som endoskopi, så øker gjerne interessen for faget og sannsynligheten for å velge å fortsette langs denne vei. Slik at vi har forsøkt å prioritere opplæring ganske høyt, selv om det jo beslaglegger lokaler og legetid.
Vi samarbeider tett med gastrokirurgene i Molde, som også selv skoperer kirurgiske pasienter. Gastrokirurg Inge H. Nygaard har stått for en god del av ERCP-virksomheten gjennom årene. Både han og Kenneth Klemetzen gjør jevnlig gastro- og koloskopier, og de har ansvaret for PEG-innleggelsene, som medisinske gastroleger gjerne hjelper til med. Vi har felles undervisning for utdanningskandidater ukentlig.
Gastrolab har ellers fire faste sykepleiere (med litt forskjellige stillingsbrøker) tilknyttet poliklinikken – én med over 10 års erfaring og tre mer nytilsatte, hvorav én med gastrosykepleie som formell spesialitet. Sistnevnte har så smått begynt med selvstendig IBD-poliklinikk.
Inntil videre blir poliklinisk infusjonsbehandling tatt hånd om som dagbehandling underlagt medisinsk poliklinikk, noe adskilt fra vårt eget ”territorium”, og med egne sykepleiere som har opparbeidet stor erfaring med f.eks. anti-TNF-behandling.
Av historiske grunner er medisinsk poliklinikk fordelt over to etasjer. Vår gastrolab er lokalisert nær hjerte- og endokrinologisk poliklinikk. Dette preger det sosiale miljøet ved at vi bruker vaktrommet på gastrolab som felles, ”tverrfaglig” møteplass i lunsjen. Stemningen er ofte svært høy, og ordningen – som dessverre medfører at vi er litt ”sære” og fraværende i felleskantinen – gir økt trivsel og energi til å gå løs på ettermiddagsprogrammet.
Arbeidsjern, klagemur og fristerinne: Bodil Moen.
Forbruket av kaker og is er uforsvarlig høyt. Poliklinikkens ”mater familias” gjennom flere tiår – gastrosykepleier Bodil Moen – ble tragisk offer for pensjonsbestemmelsene og sluttet derfor i juni i år. Sammen med sin kollega, Gry Skar, vår mangeårige poliklinikksjef (og offer for samme tragedie noe tidligere), tilførte hun jevnlig vårt lunsjbord hjemmebakte lefser av overjordisk kvalitet: kaloribomber som mirakuløst var vektløse i munnen og skled ned raskere enn de ble satt på bordet. Oppskriften får ingen noengang vite.
Sykehusstrid og omorganiseringer på Nord-vestlandet har preget oss i svært mange år. I likhet med flere andre foretak i Norge har vi nokså sterkt fått merke hva uenighet og stagnasjon i prosesser kan gjøre med trivsel og motivasjon. Det gjelder utvilsomt like mye på begge sider av alle skillelinjer. Over noen år har vi hatt gastromedisinsk fagnettverk som samarbeidsplattform for gastromiljøene i Volda, Ålesund, Molde og Kristiansund. Samarbeidet skal først og fremst resultere i felles, men sykehustilpassede retningslinjer for virksomheten. Det har klart hatt en nytteverdi. Og dette samarbeidet borger kanskje for at det nye Sjukehuset Nordmøre og Romsdal (SNR) – når det måtte stå ferdig – med en større gastroseksjon enn Kristiansund og Molde har hver for seg, vil få et enda mer blomstrende fagmiljø enn vi har i dag. Håpet er i alle fall at større forhold, både romlig og personellmessig, vil gjøre det lettere å løfte frem både forskning, mer spesialisert poliklinikk, utdanning og annet som vi strever litt med å klare i dag.
