Av Jan Henrik Rydning og Jonas Koch
Mot slutten av 2. verdenskrig, i desember 1944, ble Njaal født i Haugesund. I en alder av 11 år flyttet han til Svolvær i Lofoten og tok der artium i -63. Hans 6 år eldre bror hadde allerede valgt medisinutdanning i Oslo og Njaal var blitt inspirert til å følge i hans fotspor. Njaal gjorde europeer av seg, flyttet fra Svolvær til Vest-Tyskland, og begynte på medisinstudiet i Bonn etter artium. Etter utenlandsoppholdet ventet turnustjeneste ved Stensby sykehus og påfølgende distriktstjeneste i Bagn i Valdres.
Under tilleggskursene i Oslo for å få norsk autorisasjon etter studier i utlandet jobbet han som assistentlegevikar. Denne første jobben var på Kvinneklinikken på Rikshospitalet. Men det var de store fagene indremedisin og kirurgi som fristet. Tiden var kommet for å gjøre litt andre karrierevalg enn sin storebror og etter militærtjeneste som leirlege i Hønefoss, ble det indremedisin og ikke kirurgi. ”Men jeg er ikke bare en sengestolpefilosof”, sier Njaal og låner et uttrykk professor Gade, kirurg ved Haukeland sykehus, skal ha brukt for å beskrive indremedisinerne. Som noe mange gastroenterologer kanskje kan kjenne seg igjen i, var det mulighetene til også å drive med noe praktisk som gjorde at det etter hvert ble gastroenterologi. Så etter noen år som assistentlege og reservelege ved Namdal sykehus begynte Njaal ved Medisinsk avdeling på Sentralsykehuset i Akershus (SiA). I 1975 var det ingen overlege i gastroenterologi der, men han ble opplært i å skopere. Njaal forteller om den første tiden med skopier, og det er ikke vanskelig å se iveren og begeistringen over prosedyrene i ansiktet hans. Høsten 1975 synes å ha vært en tid med mye variceblødninger i SiAs opptaksområde, og det ble raskt mye erfaring med Sengstakens sonde. Ønsket om å kunne gjøre noe mer for pasientene, spesielt en pasient som ikke var tilgjengelig for behandling med shuntkirurgi, gjorde at Njaal så til utlandet for behandling av varicer. Der skulle endoskopisk injeksjonsbehandling av varicer være forsøkt. Å være praktisk anlagt kom nå virkelig til sin rett gjennom egenhendig produksjon av injeksjonsnål ved å montere en kanyle på en spylesonde og trekke denne retrograd gjennom skopet for ikke å skade det, og deretter gå ned og injisere i varicene. Initialt forsøkte han hyperton glukose, men fikk så nyss i at man kunne bruke etoxysclerol hvorpå han fikk en kollega til å bringe dette med fra Danmark. Ferdig produsert injeksjonsutstyr lettet nok også prosedyren. I 1979 skrev han i Tidsskriftet om injeksjonsbehandling av varicer som han hadde gjennomført hos sine pasienter fra høsten -75. Også fundusvaricer ble sklerosert med etoxysclerol, og han publiserte dette i Acta Med Scand som trolig den første beskrivelsen av denne typen behandling.
Det var under tiden på SiA Njaal hadde lært seg gastroskopi, coloskopi og ERCP. Endoskopievnen fikk han videreutvikle i sin neste jobb ved Rikshospitalet fra 1982. Der forsøkte han seg dessuten på indremedisinsk forskning som involverte egenhendig tapping av eget blod for undersøkelse av lipoproteinlipasereguleringen i monocyttmakrofager. Arbeidet med monocytter og cellekulturer førte til noen publikasjoner, men den samme iveren som var å spore i øynene tidligere i intervjuet under samtale om endoskopiske prosedyrer synes nå å ha bleknet noe. Ved Rikshospitalet var han nær ved å begynne i en lektorstilling, men et tilbud om jobb ved Diakonhjemmet sykehus, først vikariat som assisterende overlege og deretter som fast overlege, ble for fristende. Fra alle steder han har jobbet trekker han med tydelig entusiasme frem positive opplevelser og kolleger han har jobbet med. ”Jeg har trivdes alle steder jeg har vært”, sier han og etter å ha sett hans engasjement i jobben er det lett å tro ham.
Fra 1. september 1986 har Njaal vært på Diakonhjemmet. Ja, ikke hver dag og hele døgnet altså, selv om man kan ha et inntrykk av at det tidvis ikke kan ha vært så langt unna heller. Først var det akutte, dramatiske GI-blødninger som fenget og skapte en glød for faget. Siden har like mye okkulte og obskure GI-blødninger ligget hans hjerte nær. I håp om bedre å kunne si om symptomer samsvarte med blødningsfokus ved okkult GI-blødning og videre om sannsynlig blødningfokus oftest var å finne i øvre eller nedre GI-traktus, er flere hundre pasienter inkludert i en prospektiv studie som har pågått fra 1995. Grundig anamnese, undersøkelser og skopi både nede og oppe krevde tid, og undersøkelsesdagen gikk etter hvert under navnet ”En dag med Stray”. Tarmflora ble også et interesseområde og ved Diakonhjemmet var man tidlig ute med fecesinstillering ved Clostridium difficile-kolitt. Også mot irritabel tarm ble denne behandlingen forsøkt i et forskningsprosjekt, om enn ikke uten noen motforestillinger i miljøet. Noe kontrovers skapte det nok også at Njaal lærte en sykepleier opp i å føre coloskopet til coecum. På et årsmøte på Lillehammer, forteller Njaal, ble han til og med foreslått ekskludert fra foreningen. For 15 år siden organiserte Njaal oppstart av IBD-poliklinikk med egne konsultasjoner hos IBD-sykepleier, og dette ble raskt satt i system og har siden vært en viktig del av IBD-behandlingen ved Diakonhjemmet.
Det er på Diakonhjemmet vi har blitt kjent med Njaal, og det gikk ikke mange dager som nyansatt før en kollega kunne fortelle: ”Njaal er ingen vanlig gastroenterolog”. Vi er ikke sikre på om vi vet hva som kjennetegner en vanlig gastroenterolog eller om noen av NGF-nytts lesere føler seg som en, men det var i alle fall tydelig at det var utelukkende positivt ment. At han har hatt en genuin interesse for å forsøke nye prosedyrer i jakten på å kunne behandle sine pasienter har i alle fall kommet frem gjennom intervjuet. Og lysten til å få utrettet så mye som mulig i løpet av en arbeidsdag skinner tydelig igjennom idet man forserer 4 etasjer med trapper to trinn av gangen på vei fra morgenmøtet til avdelingen. Mang en yngre kollega har nok måttet trekke pusten dypt i hver trappeavsats for å holde følge.
At Njaal elsker jobben sin er hevet over enhver tvil. Derav utsagnet over idet intervjuet går mot slutten, og han reiser seg for å haste videre til gastrolab. Når han nå er 70 år i desember, tror vi likevel han får fylt tiden. På den drøyt 100 år gamle hytta ytterst i skjærgården på Sørlandet er han i følge sin kone vaktmester og kan nok ha god nytte av sitt anlegg for det praktiske i den jobben. Videre ser han nå for seg endelig å kunne lese mer historie igjen, og vi ser for oss at han gjerne kan tenke seg å sitte på hytta han og kona har ved Hallingskarvet og lese om 2. verdenskrig, et tema som spesielt interesserer ham. Men at et slikt brennende engasjement for en jobb han elsker blir borte over en juleferie, ser vi ikke for oss. Så kanskje blir det en visitt innom gastrolab i ny og ne også fremover?
