Portrettet: Idar Lygren

Vemund_Paulsen_farger

Vemund Paulsen

Intervjuet av Vemund Paulsen


Idar Lygren har nylig lagt opp som gastroenterolog etter mange år som kliniker, forsker og leder ved gastromedisinsk avdeling på Ullevål.  Idar er ikke nødvendigvis den som vil stikke seg frem, men etter forsiktig smiger fra NGF-nytt-redaksjonen gikk han med på å la seg portrettere, dette til tross for at hytta på Sørlandet må males og fristen til NGF-nytt går i trykken nok en gang er knapp. Jeg har spurt hans nærmeste kollegaer om hva som kjennetegner Idar. De umiddelbare svarene er: «En flink og hyggelig mann», «Ordnet sjef», «Elegant skopør» og «Engasjert forsker». En episode jeg selv husker fra da jeg jobbet for Idar var den gangen vi hadde tatt imot en pasient overført fra et annet sykehus med residiverende alvorlige øvre GI-blødninger. Pasienten hadde gjennomgått omfattende utredning på eget sykehus, inklusive fem gastroskopier uten funn av blødningskilden. På vei inn til gastroskopirommet ga Idar meg rådet om å lete etterDieulafoy-lesjoner høyt på minorsiden av ventrikkelen. Idars magefølelse viste seg å være rett!

Oppveksten

Jeg ble født i Oslo juni 1948. Som legesønn ble det en omflakkende tilværelse i barnealderen for meg og mine 4 yngre søsken. Jeg gikk på fire forskjellige folkeskoler, i Flekkefjord, Stavanger, Oslo og Drammen. Noe av det jeg husker best var tiden på Ullevål skole i Oslo i slutten av 50-årene. Vi bodde i blokkleilighet i Thulstrupsgate og midtrabatten i Kirkeveien utenfor Ullevål sykehus var en populær lekeplass. Vi flyttet til Bergen i 1961 hvor jeg gikk på ungdomsskole, gymnas og studerte medisin. Jeg hadde fast sitteplass på Brann stadion i mange år, og interessen for fotball og Brann har fulgt meg siden.

Veien til legeyrket

Jeg bestemte meg ganske tidlig for å bli lege. Som barn overhørte jeg mange samtaler mellom min far og hans kolleger, og det vekket nok min interesse for faget. Vi var hele fem fra samme klasse på gymnaset som begynte å studere medisin. Den mest interessante delen av studiet var da vi kom over fra preklinikk med basalfag til klinikken hvor vi endelig fikk kontakt med pasienter. Det var da jeg for første gang fikk være med på en gastroskopi. Allerede ved studietidens start hadde jeg truffet Reidun, som jeg giftet meg med i 1970 og var altså familiemann, og etter hvert barnefar under mesteparten av studietiden. Medisinsk embetseksamen ble avlagt i 1974.

idar-lygren

Idar Lygren.

Forskning på rotter og medisinske studenter!

Etter sykehusturnus i Kongsberg, distriktsturnus på Karmøy, kortvarig assistentlegestilling på nevrologisk avdeling i Porsgrunn og på medisinsk avdeling i Hønefoss reiste vi til Reidun sin hjemby Tromsø i 1977. Det skulle bli starten på min deltagelse i forskning og nærmere 40 års arbeid innen medisinsk gastroenterologi. Jeg startet tilfeldigvis opp med tjeneste på Gastromedisinsk avdeling, og det gikk ikke lang tid før professor Per Burhol lurte på om jeg var interessert i å begynne å forske, og det var jeg. Forskningsfeltet var gastrointestinale peptider, og jeg skulle konsentrere meg om vasoaktivt intestinalt peptid (VIP) som jeg etter hvert tok min doktorgrad på. Per Burhol var en fantastisk veileder og samtalepartner med en iver og entusiasme som jeg aldri kommer til å glemme. Forskningsgruppen ble etter hvert stor, vi hadde et flott samarbeid, og det ble produsert doktorgrader på løpende bånd. Vi produserte antistoffer på kaniner, gjorde eksperimentelle studier på gris sammen med Arthur Revhaug på Gastrokirurgisk avdeling og gjorde forsøk på både rotter og medisinske studenter.

I Tromsø var jeg ansatt som førsteamanuensis ved universitetet i noen år, satt i opptakskomiteen for medisinske studenter og hadde gleden av å undervise de tidligste kullene med medisinerstudenter.

Den nordnorske naturen var vill og mektig, mørketid og midnattsol fascinerende. Det fristet til skiturer på fjellet til langt ut på våren.

Endoskopimiljøet på SiA

I 1983 reiste vi sørover igjen til utdannelsesstilling ved Gastromedisinsk avdeling på Sentralsykehuset i Akershus (SiA), senere Akershus universitetssykehus (Ahus). Allerede den gang var det et svært travelt sykehus. En av de eldre overlegene mente det fungerte som et fremskutt feltsykehus. På SiA kunne jeg konsentrere meg helt og fullt om klinisk gastroenterologi, og det var her jeg virkelig fikk drive endoskopisk virksomhet. Det kunne vel ikke vært et bedre sted å få en videre endoskopiopplæring med læremestre som Arne Rosseland og Carl Ditlef Jacobsen. Her fikk jeg anledning til å perfeksjonere meg innen øvre og nedre endoskopi, og ikke minst innen ERCP, som nok var den undersøkelsen som fasinerte meg mest. Jeg fikk anledning til å delta på flere SADE-kurs i Danmark, og det var hos Aksel Kruse i Århus jeg for første gang fikk gjøre en koloskopi med videoendoskop. Det var en helt ny opplevelse i forhold til å skopere med fiberoptikk som vi hadde brukt i mange år. Oppholdet på SiA ble avbrutt av et vikariat på Rikshospitalet i de gamle lokalene i Pilestredet. Det var en kort, men nyttig og lærerik tid.

Fantastiske år på Ullevål

I 1991 begynte jeg i overlegestilling på Gastromedisinsk avdeling på Ullevål sykehus. Frem til da hadde det bare vært tre overlegestillinger på avdelingen, og jeg følte meg privilegert som hadde fått fast jobb på et så attraktivt sted. Tidligere sjef på avdelingen, Johannes Myren, var førsteopponent i min disputas, og Per Burhol som var min sjef og veileder i Tromsø kom fra Ullevål. I tillegg hadde jeg tråkket mine barnesko i Kirkeveien og vært på juletrefest i korridorene på Ullevål som barn. Jeg gledet meg hver dag til å gå på jobb. Det var fantastisk å være et sted som hadde vaktberedskap døgnet rundt hele året og som aldri sa nei til å hjelpe kolleger ved andre sykehus. Magne Osnes, som var avdelingens leder var også en fantastisk endoskopør og læremester, spesielt fikk jeg gleden av dette i forbindelse med ERCP. Det var spennende å ta i bruk nye endoskopiske behandlingsmetoder. Ved siden av den store endoskopiske virksomheten ble mye av tiden viet til oppfølging av pasienter med inflammatoriske tarmsykdommer, og deltagelse i forskning innen IBD. Jeg ble raskt knyttet til IBSEN-gruppen, og hadde gleden av å delta i dette fantastiske samarbeidsprosjektet gjennom alle mine 25 år på Ullevål. I tillegg fikk jeg anledning til å være med på en rekke andre forskningsprosjekter med kolleger innen andre fagområder.

I 1998 ble jeg spurt om å overta som avdelingsoverlege. Det var selvfølgelig en spennende utfordring. Administrerende direktører og klinikksjefer kom og gikk, og det var ofte en kamp for å få økonomiske midler til nødvendig anskaffelse av utstyr og personell i avdelingen. Vi holdt til i trange lokaler. De polikliniske pasientene satt utenfor endoskopirommene med uisolerte dører på den ene siden av korridoren og senger med inneliggende pasienter stod på rekke og rad på den andre siden. Dette forhindret likevel ikke at det ble drevet medisin og forskning på et høyt nivå blant mine fantastiske kolleger innen flere områder av gastroenterologien, alt fra basal tarmfysiologi til avansert endoskopi. Vi hadde en veldrevet sengepost på 16 senger.

Sammenslåingen med Aker

Det kom en ny utfordring i min lederjobb i forbindelse med sammenslåing av Oslosykehusene til Oslo universitetssykehus. Den gastroenterologiske virksomheten på Aker sykehus ble lagt ned, og all virksomhet ble flyttet til Ullevål. Faglig ble dette en styrking av den nye felles avdelingen, spesielt innenfor hepatologi og IBD, men til å begynne med var det stor frustrasjon blant de som kom fra fine kontorer på Aker med utsikt over byen til kontorbrakkene på Ullevål, og ellers trangere lokaler enn de var vant med. Etter mye innsats fra mange ble det etter hvert en gradvis forbedring. I de første årene som leder for avdelingen opplevde jeg at linjen oppover var enkel og at man kunne ha direkte kontakt og kommunikasjon med sykehusdirektør og økonomisjef. Dette ble stadig vanskeligere, og det administrative arbeidet tok overhånd slik at pasientkontakten for min del ble minimal.

Fint å jobbe som vanlig overlege igjen!

Etter 14 år som leder gikk jeg etter eget ønske tilbake i vanlig overlegestilling i 2012. Det var fint igjen å kunne jobbe klinisk med pasienter, noe jeg hadde gleden av frem til jeg ble pensjonist på heltid fra juni 2016.

Tilfeldighetene gjorde at jeg kunne jobbe med spennende gastroenterologi i nærmere 40 år på universitetsklinikker, undervise studenter, delta i forskning og utvikling av faget, og erfare hvordan det var å være leder for en fantastisk avdeling. Jeg fikk også anledning til å være kasserer i NGF over noen år.

Pensjonisttilværelsen har så langt vært fin uten krav om langsiktige planer eller resultatoppnåelse. Men nå skal hytta males!

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook