Intervjuet av Vemund Paulsen
Jeg møter Knut på møterommet på gastrolab som så mange ganger før, men denne gang en fredag kveld etter at skopiene er unnagjort. Han kommer tilgjort brydd over anledningen med en baconpølse i hånda. Jeg hadde egentlig sett for meg en litt mer hjemmekoselig ramme for intervjuet, men han har en del andre ting som må utrettes senere i løpet av kvelden. Knut er med sitt svært aktive vesen velkjent i det norske gastromiljøet. Jeg kjenner han også godt, som læremester da jeg var en ung endoskopør på Ullevål i sin tid og som nær kollega på Rikshospitalet de siste årene.
Knut har tilbragt det meste av livet i Oslo. Han vokste opp på Ullevål/Berg og bor nå på Korsvoll med kona Ellen som er økonom. De giftet seg i 1985 og har siden holdt sammen. Begge døtrene har flyttet ut, med studier i jus og medisin. Slekta er full av leger, tannleger og sykepleiere på farssiden, med økonomer på morssiden. Faren var genetiker, men døde tidlig av lymfom, Knut var bare 10 år gammel og eldst av fire søsken.
Knut drømte tidlig om å bli lege, egentlig så lenge han kan huske. Han trengte likevel litt tid på å komme seg inn på studiet i Oslo. (Dette gjør han litt mer menneskelig, red anm.). I artiumtiden var det en del andre ting som tok oppmerksomheten, både aktivitet i Unge Høyre (med blått silketørkle rundt halsen) og trening var nokså viktige sysler. For å nå drømmen var det helt nødvendig å samle ekstra poeng og å forbedre noen karakterer. Poengene samlet han som pleieassistent på lukket psykogeriatrisk avdeling på Ullevål og på Tåsen sykehjem. Det ble også spedd på med et grunnfag i filosofi med spesialfokus på erkjennelsesteorien til Fichte (!). Han kom så først inn på medisin i Tromsø, men reiste hjem etter kort tid etter å ha blitt utsatt for rollespill, hjemlengsel og savnet av bikkja. Bare tanken på disse rollespillene gir fortsatt anfall med svettetokter. I 1980 kom han endelig inn i Oslo. Det var en fin tid. Antrekket besto i slips, strikkejakke og kordfløyelsbukser, og gjerne en pipe i munnviken. Han gikk på kull med blant annet Lars Aabakken som allerede under studiene var fast bestemt på å bli gastroenterolog. For Knut var ikke det valget like åpenbart.
Lenge før forskningslinjene var etablert var han på sisteåret godt i gang med doktorgradsarbeidet hos Erik Thorsby, som han fortsatte med som stipendiat på Rikshospitalet rett etter studiene. Basal immunologi var det som gjaldt da som nå. Han studerte T-celle-immunolologi og HLA-molekylene. Først relatert til diabetes, før han etter hvert fulgte cøliakisporet.
Turnustjenesten ble unnagjort i Drammen, og distriktstjenesten i Målselv, det samme året som han disputerte i 1990. Kommunelege
Eriksen var nokså stolt over å ha den eneste turnuslegen med doktorgrad i Troms fylke. Tjenesten i nord var midt i blinken for en som var opptatt av trening, jakt, bikkjer og fin natur. «Der var jeg i midt livs form, og jeg var veldig fristet til å bli kommunelege», sier Knut. Han bestemte seg likevel for å trekke sørover igjen, til mer forskning som postdoktor ved Immunologisk institutt fra 1991-93. Arbeidet med å isolere glutenspesifikke T-celler fra tarmen utgjorde et stort gjennombrudd i cøliakiforskningen, og dette arbeidet, publisert i Journal of Experimental Medicine i 1993, er fortsatt hans mest siterte av rundt 200 publikasjoner. Kontakten med Ludvig M. Sollid (immunolog) ble etablert allerede i 1985, og de to har jobbet tett sammen i cøliakiforskningen hele tiden siden. Samarbeidet har ført til en stor vitenskapelig produksjon, flere høythengende vitenskapelige priser til Sollid og at forskningsgruppen fikk status som ”Verdensledende miljø” på UiO i 2015. Knut selv har veiledet fem forskere til ph.d. og har nå fire ph.d.-stipendiater.
Det er mye som kan sies om det vitenskapelige innen cøliaki, glutenfølsomhet og slimhinneimmunologi i den bredere forstand, men mye av dette er nylig presentert i NGF-nytt etter at miljøet nettopp åpnet et cøliakiforskningssenter med støtte fra Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen. Fokus for senteret vil være å øke forståelsen av sykdomsmekanismen, bedre diagnostikk og å utvikle nye behandlingsformer for cøliaki. Miljøet har også kommet til finalerunden i den pågående utlysningen av Senter for Fremragende Forskning i et samarbeidsprosjekt med Tom Hemming Karlsen og PSC-miljøet.
Her får setteren Hågakollens Milou skryt etter 1. premie på fasanprøve.
Som 35-åring og etter mye forskning ble det i 1993 prekært å komme ordentlig i gang med indremedisinen. Med sin interesse for immunologi og infeksjonsmedisin passet det fint med et vikariat på gamle Medisin A på Rikshospitalet. Så kom aidsepidemien, og interessen for denne grenen kjølnet noe. Han takket ja til et nytt, kort vikariat ved Gastromedisinsk avd. Dette var spennende, og han hadde stor sans for Erik Schrumpf sin måte å drifte avdelingen på.
I 1994 var det slutt på dette vikariatet, og han fikk en B-grenstilling på Gastromedisinsk avdeling på Ullevål. Magne Osnes og Bodil Selbekk hadde begge gjort sterke inntrykk på Knut under studietiden, med sitt store engasjement for både studenter og pasienter. Knut tenker tilbake på Ullevålstiden som gode år. Det endoskopiske forbildet var Idar Lygren. Det var noe med den forsiktige og galante, men likevel effektive måten å føre skopet på som var så tiltalende. Rotasjonen mellom de nødvendige avdelingene ble unnagjort. I et forfjamset øyeblikk var tanken på å ende opp som kardiolog ikke helt fjern. Tiden på Ullevål ga også trygghet i rollen som akuttmedisiner. Ekstravaktene i mottaket på Ullevål under studietiden hadde vært nokså skumle.
I 1999 startet Knut på Rikshospitalet, og der har han vært siden. Etter noen år i D-stilling fikk han overlegestillingen etter Kjell Kett på gastrolab og fikk utvikle seg videre som endoskopør med Olav Fausa, Arne Rosseland og Lars Aabakken som flinke veiledere. Det var nok av vanskelige prosedyrer å bryne seg på. Knut blir engasjert når han snakker om endoskopi. Det er tilfredsstillende å kunne utgjøre en forskjell for pasienten med terapeutisk endoskopi, enten det dreier seg om å stanse en blødning, åpne en eller annen striktur eller fjerne en gallestein. Knut er en meget habil endoskopør (red.anm.), lokalt er han kjent for valg av rause ballonger og for sine vidåpne papillotomier, gjerne inspirert av sitt ofte benyttede uttrykk: «Mann eller mus?». Undervisning av nye endoskopører skjer etter det pedagogiske prinsippet «teaching by teasing»: «Vemund, nå synes jeg du gjør det samme hele tiden..», men alltid med entusiasme og et glimt i øyet. Samtalepoliklinikken har vært et viktig element i den kliniske hverdagen til Knut. Med sin dype og brede kliniske og immunologiske innsikt kombinert med god innlevelsesevne er det grunn til å tro at han har betydd en stor forskjell for mange pasienter som gjerne er gitt opp på eget sykehus. Ofte har det dreid seg om kompliserte IBD-pasienter. Knut har ofte vært tidlig ute med å forsøke nye medikamenter når standardbehandlingen feiler.
For et år siden ble Knut endelig professor, litt på overtid vil noen kanskje mene. I stillingen som en av tre utdanningsledere har han ansvar for organisering av den kliniske utdannelsen til studentene i den nye studieplanen ved UIO. En perfekt stilling, sier Knut, med 50 prosent av tiden avsatt til egen forskning. Han har fortsatt en 20 prosent-stilling på gastrolab som benyttes til å holde skopiferdighetene ved like, følge opp cøliakipasientene i tillegg til å gå endoskopivakter.
Den generelle indremedisinen har alltid stått høyt i kurs hos Knut som er opptatt av at møtet med en kompleks indremedisinsk pasient må ha en viss vidde selv om utviklingen stadig går i retning av økende subspesialisering. Han var leder av Indremedisinsk forening fra 2004-2009.
Etter å ha latt seg inspirere av NGF-Nytt var Knut som leder i NIF opptatt av en kanal for formidling av kunnskap og ideer for norske indremedisinere. I 2009 innkalte han derfor til et konstituerende redaksjonsmøte der Svein Ødegaard og Stephen Hewitt påtok seg ansvaret å danne den første redaksjonen.
Knut skisserte mål og mening med bladet, og innledet sin første leder med “En drøm oppfylles!» i Indremedisineren nr. 1 i 2009.
Indremedisineren er i dag et anerkjent fagblad i det indremedisinske miljø, på samme måte som NGF-Nytt er i gastromiljøet
For noen få år siden tok Knut initiativ til å starte målinger av serumkonsentrasjoner av biologiske legemidler i Norge, prøver som har stor nytteverdi i den kliniske hverdagen og som nå er allment tilgjengelig for norske IBD-behandlere. Knut forteller stolt om dette arbeidet som han har utført i tett samarbeid med Jørgen Jahnsen, Bjørn Moum og Nils Bolstad. Han er også stolt av å ha kommet på ideen om å gi integrin-α4β7-hemmeren vedoluzimab til steroidrefraktære pasienter med akutt graft-versus-host-disease i tarmen. Tilstanden er en alvorlig komplikasjon til allogen stamcelletransplantasjon, med meget høy mortalitet. Et materiale med 6 slike pasienter er nylig publisert fra Rikshospitalet, samtlige pasienter responderte på behandlingen. Ideen dukket opp på et av de felles morgenmøtene vi har med hematologene og andre indremedisinere.
Stolt klubbmester i Gumøy golfklubb i 2014.
Allerede som 12-åring var Knut med bestefar på jakt. Det første elgen felte han som 16-åring, det er blitt over 50 år siden. Med denne tyngden er det lite overraskende at han er leder for et jaktlag i Aurskog-Høland med 18 medlemmer, enda han er bygutt! Rypefangsten var dårlig i år, sier Knut. Han og de tre jaktkameratene fikk bare 50 stykker… Det hadde nok blitt færre uten gode hunder. Han har hatt 12 hunder, for tiden to settere på 5 og 9 år. De krever en del trening! Av hans mer eksotiske jakttrofeer er vannbøffel i Australia, og sebra, impala og kudu i Afrika på listen. Nå er rådyrjakta snart i gang! Med jakten følger også skytetrening, gjerne også i konkurransesammenheng.
Det blir også tid til golf. 2015 var et aktivt år med over 50 runder fjernt og nær. Hele avdelingen får gjerne en innføring når «moves’ene» er finslipt.
Som om ikke dette var nok var Knut trener for et jentehåndballag, Korsvoll J94, i 10 år, og laget var i sin tid udiskutabelt best i Oslo.
I sum er Knut en aktiv mann både på jobb og når han har fri.
Han har likevel alltid tid til litt småprat, og har alltid en god historie eller to på lur. Vi sier morna før han stikker tilbake til «hamsterhjulet»!
