Paul Linnestad: En gentleman i norsk gastroenterologi

Av Viggo Skar
Paul Linnestad

Paul Linnestad

Paul ble født inn i gastroenterologien med pylorussstenose og ble et av de første spedbarn operert for denne tilstanden. På grunn av usikker prognose ble han døpt hjemme. Som døpefont benyttet presten en sølvbolle med innskriften ”erindring fra Kristiania ligningskontor”.

Med denne dramatiske inngangen i livet var Paul innviet til gastroenterologien og også forberedt på sin senere inntreden i helsebyråkratiet som fagsjef i Helsedirektoratet i to år og som sjeflege ved Ullevål sykehus i sju år. Han har trolig permisjonsrekorden fra en overlegestilling ved Ullevål sykehus i de samme 9 år. I Helsedirektoratet arbeidet han sammen med regionsykehusene om fordelingen av lands- og regionsfunksjoner. Denne prosessen var spennende og lærerik. Paul bemerker at alle i utgangspunktet ville ha alt lagt til eget sykehus, og han laget seg en byråkratisk lov: ”si meg hvor du sitter, og jeg skal si deg hvor du står”. I direktoratet snappet han også opp en hendig svarformulering på henvendelser om hvor langt saksbehandlingen er kommet: ”saken er i de fleste hender”.

Gult kort

Som sjeflege var arbeidet med faglige saker alltid morsomme å jobbe med og med stort sett rolige og fine diskusjoner. Annerledes var det i territoriale spørsmål, dvs. flytting og fordeling av kvadratmeter. Da kunne følelser og engasjement bryte gjennom, som lava gjennom mantel og skorpe, og utløse heftige møter mellom kollegene. Ved en anledning rev Paul en gul notislapp fra blokken og holdt den opp foran en hissig professor med bulende halsvener. Professoren og de øvrige deltagerne oppfattet, heldigvis med et spontant smil, at han hadde fått gult kort. Paul refererer til denne episoden som et bidrag til en crossover-kultur fra fotball til byråkrati.

Paul fikk sin første utdannelse i indremedisin i Sandefjord og Tønsberg. I kamp mot sin skjebne forsøkte han å skaffe seg spesialistkompetanse i hematologi, først på Rikshospitalet, medisin A, senere Ullevål, avdeling 9. Han endte likevel, som en måtte vente, i gastroenterologien, først på Rikshospitalet, senere på Ullevål, der hans hovedinteresse ble hepatologien.

Si meg hvor du sitter, og jeg skal si deg hvor du står.

Belgisk stipendiat

Under tiden på Rikshospitalet disputerte Paul med studier av pankreatisk polypeptid (PP). Han var vel forberedt på temaet etter studier innen proteinkjemi ved Universitetet i Leuven (Louvain), der han var belgisk statsstipendiat i studietiden. Dette forklarer Pauls lettbente omgang med det franske språk senere i livet. Universitetet hadde parallelle flamsk- og franskspråklige fakulteter. Det franske innslaget var en provokasjon for byens flamske innbyggere, og grafittien lyste fra husmurene : ”valen buiten”/ ”hors les wallons” ( ”ut med vallonene” = franskspråklige belgiere). Han var overrasket over å se så sterke kulturelle motsetninger, som faktisk resulterte i at de franskspråklige fakultetene noen år senere etablerte seg på et nytt sted, La nouvelle Louvain, blant en vennligsinnet urbefolkning, får vi tro. I ettertid har han tenkt at Belgia for 50 år siden faktisk flørtet litt med etnisk rensing, selv om begrepet neppe eksisterte den gang.

Paul på historisk grunn, Pamukkale, Tyrkia.

Paul på historisk grunn, Pamukkale, Tyrkia.

Til Saudi Arabia

Hans gode språkkunnskaper kom sikkert også godt med under perioden som gastrooverlege ved Universitetssykehuset i Riyad, Saudi Arabia. Han er dog beskjeden når det gjelder kunnskaper i arabisk. I Saudi Arabia var han arbeidsinnvandrer etter den saudiske null-løsning, dvs. null skatt på inntekt og absolutt null integrasjon i samfunnet. Likevel var det spennende å oppleve en fremmedartet kultur, selv om du måtte tilnærme deg den ved ”å titte over gjerdet”. Han synes likevel familien fikk et slags naboforhold til den lokale muezzin, mannen som fem ganger i døgnet roper ut bønner fra moskeens minaret. Navnet hans er ukjent, de kalte han bare Tobias i tårnet. Sykehuset var flott, faglig meget godt og med trivelige kolleger fra mange kanter av verden. I de to årene på gastromedisinsk seksjon hadde han således sjefer fra henholdvis Danmark, Libanon og Pakistan.

Pasientenes mann

Pauls karriere som pionerpasient fortsatte på Ullevål, der det i en lunsjpause fremkom at en kjent kollega og Paul, begge hadde uttalt dyspepsi, hvoretter det ble foretatt gjensidig gastroskopi. Stygge og store duodenalsår ble avslørt og kraftig H. pylori-rettet behandling iverksatt med glimrende resultat for begge. Ulcusbehandlingens revolusjonerende nyhet beskriver Paul som det mest epokegjørende fremskritt i sin tid som lege, 1969-2010.

Omtanke og god oppfølging har preget Pauls omgang med pasientene. Han er en god lytter, svært interessert i pasientens plager og bekymringer, men også i utenforliggende temaer, hvilket tidvis kunne gjøre konsultasjonene og previsittene noe lengre enn planlagt. Vi er mange som har hatt glede av Pauls mange interesser som han på en elegant måte har underholdt med. Han har imidlertid alltid fremstått om en gentlemann uten å ty til ondsinnethet eller baktalelse.

Som interessert indremedisiner var han en periode leder for Norsk indremedisinsk forening. Hans interesse for medisinsk historie har naturlig ført ham inn i jobb på museet, Ullevål sykehus, der han kaller seg museumsvokter. Som pensjonist bidrar Paul nå med tidskriftsartikler innenfor museale temata.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook