Av Stephan Brackmann
Intervjuet ble tatt under DDW i Chicago. Vi satt ved lunsjområdet i poster-hallen, og hadde aldri hilst på hverandre før. Det var litt bråkete rundt oss, sånn som det ofte er i store amerikanske kongresshaller, men det tok ikke lang tid før vi var oppslukt i vår egen verden og i gang med en reise gjennom Pers liv.
Per vokste opp i Askim hvor han tok eksamen artium i 1963. Det var ikke opplagt at han skulle studere medisin, selv om faren var indremedisiner og moren sykepleier. Han var egentlig mer opptatt av matematikk og realfag. Etter artium fulgte ett år med studier i matematikk før han fattet interessen for medisin, og søkte studieplass i Gøttingen. Den fikk han imidlertid ikke. Det ble istedet Lyon i 2 år. Uten familiær tilknytning til Frankrike og med meget begrenset franskkunnskap fra skolen, skulle det vise seg å bli tøft. “Jeg har aldri jobbet så mye som i de to årene i Frankrike, hverken før eller senere”. Språket var en utfordring, men han mestret det ved å låne undervisningsnotater fra medstudenter og ved å lese mye om kvelden. Verre var konkurransen om å bestå. I Frankrike fikk alle studieplass, men 50 % ble selektert ut etter det første året, og av de som besto første året ble igjen 50 % selektert ut etter andre år. Han besto. Det innebar imidlertid at han ikke fikk mye med seg av Frankrike, selv om Lyon ligger godt plassert midt i mellom Paris og Rivieraen.
Så ble det utlyst 5 plasser ved UiO for medisinstudenter som hadde startet i utlandet. En av dem fikk Per, og han startet midtveis i 1. avdeling i Oslo. “Det var som ferie” sammenlignet med opplevelsene i Frankrike. Det var i denne tiden at han traff Eva. Hun var en god venninne av en kusine i Trysil. Pers mor er født og oppvokst i Trysil, og familiegården står den dag i dag, langt inne i skogen og brukes som feriested.
Så var det en annen tilfeldighet som skulle ha stor betydning for hans videre vei: en ledig assistentlegestilling i Gjøvik. Der ble han indremedisiner og gastroenterolog, med noen avbrekk for å ta gruppe I-tjenesten ved Sentralsykehuset i Akershus. I 1980 fikk han stilling som overlege på Gjøvik, antall overleger ble økt fra 2 til 3! Han ble faktisk den første spesialisten i gastroenterologi i Oppland fylke. Og det var da hans utvikling som lege og forsker virkelig tok fart, var mitt personlige inntrykk i intervjuet. Veien etter hjemkomst til Norge beskrev han mer som «helt vanlig». Men fra og med 1980 ble det et livlig kroppsspråk i samtalen. Gjøvik fikk sentralsykehusfunksjon for gastroenterologi i Oppland fylke, og det bød på mye utfordringer og muligheter. Prosedyreaktiviteten ble tredoblet i løpet av relativt kort tid og nye prosedyrer ble igangsatt, mest av alt ERCP. Og de ble det mange av. I mangel av CT og ultralyd, gjorde en ERCP på nesten alle med mistanke om galleveis- og pankreassykdom, og Per gjorde flere hundre per år. Han måtte også rikke på gamle tradisjoner. De to andre overlegene hadde i alle år organisert vaktene sine som ukesvakt med vaktbytte og rapport lørdag etter lunsj, og begge overlegene var tilstede hver lørdag. Det var forventet at han også var tilstede hver lørdag. At han som ny og ung overlege skulle finne på å endre dette, var uhørt og vakte oppsikt. Han fikk gjennomført vaktbytte en annen ukedag, og at bare en av tre overleger var tilstede lørdager. Lenge etterpå fikk han tilbakemelding fra de samme overlegene om at de var meget takknemlige for endringen og at det var en riktig avgjørelse. Så kom reorganisering av helsesektoren i Oppland og Hedmark fylke som medførte mye uro på sykehusene. Her roser han imidlertid et meget godt og hyggelig samarbeid med gastroavdelingen på Lillehammer, med Jan Tholfsen i spissen (portrettert i NGF-nytt nr. 4 2012).
Så trengte han nok enda en ny utfordring og den første overlegepermisjon kom på riktig tid. Han kunne vende tilbake til interessen for tall og statistikk og bestemte seg fort for at han ikke ville gi fra seg denne interessen igjen, men tvert imot, skaffe seg ett ben til å stå på. Doktorarbeidet ble gjennomført i løpet av de neste 7 år ved siden av vanlig klinisk arbeid og enda en overlegepermisjon. Han hadde ingen veileder, men fikk god hjelp av professor Magne Osnes i sluttfasen. Offentlige bevilgninger til forskning ved et perifert sykehus som Gjøvik var utenkelig på den tiden. Den finansielle støtten for å gjennomføre graden fikk han av legemiddelfirmaene Astra og Glaxo. Kontakten med industrien førte også til ett år som medisinsk direktør i Astra. Det var nyttig og lærerikt, men han valgte å gå tilbake til klinikken igjen.
Den neste store kursjustering kom i år 2000. Norges Forskningsråd hadde sett at det var lite klinisk forskning i Norge. Det skulle bygges ut kompetansesentra for klinisk forskning ved alle universitetene/universitetssykehusene, og det ble utlyst et professorat for klinisk forskningsmetodikk i Trondheim. Den fikk han, og det ble 6 interessante år med oppbygging av “Enhet for anvendt klinisk forskning” ved NTNU med etablering av bedre infrastruktur for forskning, samt undervisning og veiledning. Imidlertid fikk hans kone ikke fast jobb i Trondheim, og barna med barnebarn flyttet tilbake til Gjøvik. Samtidig ble stillingen som forskningssjef i Sykehuset Innlandet ledig, og han flyttet tilbake, men fikk beholde professoratet som bistilling. Som forskningssjef hadde han ansvar for å videreutvikle den sentrale forskningsavdelingen i sykehuset og koordinere forskningen i det svært spredte sykehuset med somatiske sykehus i Gjøvik, Lillehammer, Hamar, Elverum, Tynset og Kongsvinger, og psykiatriske sykehus på Reinsvoll og Sanderud. Parallelt med det administrative har han opprettholdt forskningsaktiviteten innen gastroenterologi og helsetjenesteforskning.
Småbruket i Trysil.
I dag er han pensjonist, men har fortsatt deltidsstillinger som forskningsrådgiver i Sykehuset Innlandet og professor II ved NTNU. Forskningsaktiviteten nå er helsetjenesteforskning (hovedveileder for 2 ph.d.-stipendiater) og fordi Gjøvik ble senter for sykelig overvekt i Innlandet, tok han initiativ til å opprette en forskningsgruppe relatert til sykelig overvekt. Gruppen har i dag 3 ph.d.-stipendiater på Gjøvik hvorav Per er hovedveileder for en. I fritiden går han gjerne på ski og tur i fjellet. Her nevner han med et stort smil de årlige multeturene i Trysil. Eva og Per har tre barn, og åtte barnebarn i alderen ett til sytten år. Småbruket i Trysil kommer da godt med – langt inne i skogen med god avstand til turistmassene man finner andre steder i kommunen.
