Trond Buanes – pancreaspasientens venn!

Trond-faktaboksAv Vemund Paulsen

Jeg møter Trond etter en travel arbeidsdag på gastrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet der han har jobbet som overlege/professor II siden 2011. Jeg stiller forberedt og har spurt et utvalg tidligere og nåværende kollegaer om hvordan det er å jobbe sammen med denne mannen. Han fremstilles som uttalt jovial, samarbeidsvillig uten nei i sitt vokabular, flink, arbeidsom og med et fargerikt språk (helt uten stygge gloser).

Jeg er en Ringeriking!

Trond har vokst opp på Ringerike og har bodd der det meste av livet. Nå bor han på Sundvollen tett på Tyrifjorden og Steinsfjorden, en halvtimes kjøretur fra sykehuset. Dette forutsetter at han reiser før morgenrushet starter og hjem etter at kveldsrushet er slutt – og det gjør han. Etter gymnaset på Ringerike gikk han i gang med medisinstudiene i Oslo i 1969. Han giftet seg 4 år ut i studiet med Tove. Hun utdannet seg til anestesisykepleier og var en god forsørger under de siste årene av studietiden. Sammen har de to barn.

Veien til pancreaskirurgien

Turnustjenesten ble avtjent i Molde. Tove får litt av æren for at Trond ble rekruttert til kirurgifaget da hun fant en ledig assistentlegestilling til han på Molde
sykehus. De ble i Molde i 6 år. Det var en fin tid, selv om arbeidsbetingelsene den gang ikke var helt som nå. Om sommeren var det to-delte tilstedevakter og lite fri. Fordelen var at hele den kirurgiske prosedyrelisten var unnagjort på 3 år. Dette kom godt med da han så søkte jobb på Ullevål i 1981. Det viste seg at sykehuset ved en feil hadde ansatt to leger i den samme stillingen etter Odd Geiran på hjerteseksjonen. Dette ble løst ved at begge fikk jobbe med full lønn i en hjemmel etter befaling fra avdelingsoverlegen; Gudmund Semb, med begrunnelsen: «Det må jo to til å erstatte Geiran!». Det er litt usikkert om tilsvarende hadde skjedd i dag (red. bemerkning). Etter en kort tid i klinikken ble han som 33 år gammel kirurg tilbudt en klinisk stipendiatstilling i gruppen rundt Morten Ræder, ikke helt uten innsigelser fra instituttledelsen som var skeptisk til kirurger generelt.  Doktorgraden ble avlagt i 1988 over temaet sekretinstimulert bikarbonat-sekresjon fra galleveier og pancreas, eksperimentene ble gjort på smågris (bilde 1). Det direkte spørsmålet om hvorvidt arbeidet var banebrytende, pareres greit med at modellen gruppen beskrev fortsatt er gjeldende i moderne fysiologibøker (bilde 2). Som en av flere i kretsen rundt Morten Ræder var Buanes med på å bygge et faglig tyngdepunkt rundt HPB-kirurgien i Norge (les portrettintervju av Morten Ræder i NGF-nytt nr 4/2009 på www.gastroenterologen.no).

Fra stipendiat-tiden: Forsøk med anestesert gris, sammen med gjester fra ”Fysiologien” i Gøteborg.  Claes Jønsson (venstre) leder nå Det Svenske Landsregisteret for Pancreascancer.

Fra stipendiat-tiden: Forsøk med anestesert gris, sammen med gjester fra ”Fysiologien” i Gøteborg. Claes Jønsson (venstre) leder nå Det Svenske Landsregisteret for Pancreascancer.

Laparoskopiæraen

Spennende år fulgte fra tidlig på 90-tallet med entusiastisk introduksjon av den laparoskopiske æraen i Norge. Det var noen skjær i sjøen.  Mange mer konservativt anlagte kirurger var skeptiske, og ”Det kostet nok en del galleganger” i oppstartfasen! Med støtte fra legeforeningens kvalitetssikringsfond hadde Buanes ansvar for det nasjonale registeret for gallekirurgi. Trond fremhever samarbeidet med Bjørn Edwin på intervensjonssenteret på Rikshospitalet som særlig fruktbart.  Kombinasjonen av teknisk trening på dyremodeller og de store pasientvolumene på Ullevål var uslåelig.  Laparoskopien er under stadig utvikling, og stadig større kirurgiske prosedyrer gjøres nå gjennom kikkehull. Selv om mye av den store HPB-kirurgien fremdeles gjøres med åpen tilgang, er det i skrivende stund utført to laparoskopiske Whipple-prosedyrer på Rikshospitalet, nummer 3 er trolig gjennomført når bladet er trykket. 

Flyttingen til Rikshospitalet

I 2011 ble HPB-kirurgien samlet på Rikshospitalet, og Buanes og hans pancreatofile kirurgvenner fulgte med på lasset. Selve overflyttingen ble litt spesiell. Planen var at han skulle begynne på RH godt utpå den høsten. Da han kom hjem fra ferie med planer om å gjøre en Whipple-operasjon 25/7, var all kapasitet på Ullevål sprengt pga. traumer etter terrorangrepet 22/7. Flyttingen til Rikshospitalet ble derfor fremskyndet. Trond blir engasjert når han snakker om traumekirurgien på Ullevål! Virksomheten var og er gjennomsyret av pasientsikkerhetstenkning der alle traumer inngår i en protokoll og et traumeregister med ukentlige tverrfaglige evalueringer av innsatsen ved hvert enkelt traume.

«Det jeg vil gjøre er å operere, ta meg av studenter og forske!»

Samarbeidet med transplantasjonskirurgene

På RH møtte pancreaskirurgene et miljø med dyktige transplantasjonskirurger. Fusjonen av disse miljøene var bra for pancreaspasientene, understreker Buanes. Med egne ord beskriver han samarbeidet som ”ekstremt inspirerende og morsomt”. Med forfinete kirurgiske teknikker kan flere pasienter med bukspyttkjertelkreft få tilbud om kirurgi med kurativt siktemål, og det går også bedre med pasientene. Dette er en pasientgruppe Trond har hatt mye omsorg for. I NGF-nytt nr 2/2009 skrev han artikkelen ”Behandlingsnihilismen må ta slutt” (se www.gastroenterologen.no) der han blant annet tok til orde for at flere burde tilbys kirurgi, og at denne virksomheten bør foregå på høyspesialiserte sentre. Han skrev en lederartikkel om temaet i tidsskriftet i 2012. Operasjonskapasiteten ved OUS er dessverre fortsatt utfordrende.

På direkte spørsmål setter han også pris på det gode samarbeidet med det gastromedisinske miljøet inkludert gastrolab. Kompetente endoskopiske og intervensjonsradiologiske støttefunksjoner er en forutsetning for å drive avansert HPB-kirurgi.

”Ræder-modellen” har blitt stående så langt, men ”går nok ut på dato” snart.

”Ræder-modellen” har blitt stående så langt, men ”går nok ut på dato” snart.

Professoren

I 1998 ble Buanes tilsatt i professoratet etter Kåre Solheim. Han har veiledet 5 kandidater til fullført doktorgrad, er nå veileder for ytterligere to. Han har publisert over 150 vitenskaplige artikler. Den morsomste artikkelen til nå stammer fra samarbeidet med professor Gustav Gaudernack ved Institutt for immunterapi ved DNR. Han fremstilte en peptid-vaksine mot K-ras-muterte celler. Slike forekommer i nesten alle pancreascancere.  Etter radikal pancreaskirurgi vaksinerte man adjuvant 23 pasienter fra 1997-99. Hos 5-6 langlevere kunne man kartlegge Immunstatus, og pasientenes T-lymfocytter viste seg å huske hvordan K-Ras-muterte celler ser ut 7-9 år senere. Disse resultatene ble publisert i Internat. J Cancer i 2011 og er hans mest siterte artikkel. Denne typen «long term immunological memory» er ikke tidligere påvist. Enda en pasient fra denne serien er illustrerende: En 58 år gammel kvinne, hun var frisk i 6 år etter Whipple-inngrepet, men fikk så residiv. Da hennes T-lymfocytter ble eksponert for K-ras muterte celler, fant man ingen reaksjon, dvs. hennes forsvarssystem hadde glemt «hvordan fienden så ut». Hun døde etter 3 måneder. «We think there might be a causal relationship between long term immunoreactivity and long term survival», heter det i artikkelen. Utviklingen av legemiddel av K-ras-vaksinen har vært forsinket av diverse «finansieringsplunder», men Targovax-studien pågår nå som en videreutvikling av K-ras-vaksinen.
Så langt reproduseres funn fra 90-tallet, og det er håp om at en randomisert studie ikke er for langt frem.

Et annet spennende prosjekt knytter seg til samarbeidet med Bjørn Edwin og Knut Dahl Jørgensen, som er diabetesforsker. Hypotesen om at DM 1 kan være en virussykdom har vært vanskelig å bevise. Men det har latt seg gjøre å få REK-godkjenning for et prosjekt der pasienter med nydiagnostisert DM 1 samtykker i laparoskopisk distal reseksjon av pancreas, hvilket er gjort hos 5 pasienter, og virus har latt seg påvise. Hvordan skal man da forklare arveligheten ved DM1? Det viser seg å forutsette tilstedeværelse av en reseptor for å transportere enterovirus inn i betacellene, og det ser ut til at det er denne reseptoren man arver.

Den «tunge, åpne kirurgien» tar nå det meste av hans tid på operasjonsstuen.

Noe av det Trond liker aller best er undervisning av studentene. Det er en privilegert oppgave å få jobbe med motiverte, kjappe hoder som ”vil noe”. Det å se studenter tenne og jobbe dag og natt med fag, gir mye inspirasjon.

Båtliv på Tyrifjorden.

Båtliv på Tyrifjorden.

Ski på land og vann

Trond er glad i å stå på ski, særlig alpint, han var trolig nokså lovende i unge år, men ga seg tidlig som aktiv utøver. Det ble noen stygge fall med hjernerystelser. Så langt intervjueren kan se, tilsynelatende helt uten sekvele. Sommerføre er ingen hindring, da kjøres det på en eller to ski, forover eller baklengs på Tyrifjorden etter en liten båt med stor motor. Fin balansetrening som kanskje kommer godt med når vanskelig kirurgi skal utføres?

Menighetsliv

Mye av fritiden brukes i den lokale frimenigheten, Sentrumskirken på Hønefoss, som er «Kirken i Kultursenteret». Her er mottoet «lav terskel og høyt under taket», og menigheten har et tungt engasjement i forebyggende ungdomsarbeid og integrering av innvandrere hånd i hånd med kommunen, det lokale næringsliv og idrettslag. Trond sitter i ledergruppen og er mye brukt som foredragsholder i forsamlingen.

Avslutningsvis spør jeg Trond om hans visjoner videre. Svaret er enkelt: ”Jeg synes jeg sitter i drømmejobben! Det jeg vil gjøre er å operere, ta meg av studenter og forske!”

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook