Norge Rundt: Seksjon for Fordøyelsesssykdommer og Ernæring ved Kristiansund sjukehus

Av: Ellen Melsom, Peter Dalsbø, Ivar Blix og Ralph Herter.

FaktaSom mange vet er ikke Nordvestlandet alltid begunstiget med sol og milde vinder. Det er nok heller tvert i mot, at det kan slå inn frisk Atlanterhavsluft som i stor fart kan kvalifisere for betegnelsen storm, orkan eller ganske enkelt ”uvær”. Når man da i en slik fremskutt posisjon skal forsøke å gi kystens folk et tidsriktig tjenestetilbud, må kompetansenivå plasseres høvelig i skjæringspunktet mellom det generelle og det høyspesialiserte.

Det eksisterer en uskreven kontrakt mellom oss og de omlag 50 000 menneskene som bor her ute. De ser på vårt som sitt naturlige lokalsykehus og de har som folk ellers store forventninger til behandlingskvaliteten. Og så lenge vi i vår praksis og gjennom våre resultater møter disse kravene har vi en sikker posisjon. Våre store fortrinn er at vi arbeider i tett og fortrolig kontakt med fastlegene, at det for pasientene er rimelig kort reisevei og at de syke opplever å møte personell med ualminnelige menneskelige kvaliteter. Så faktum at nordmøringen er utstyrt med både et fortrinnelige sett av gener, utviser en formidabel tilpasning til sitt miljø og er dertil utstyrt med et meget smittende humør trenger vi her ikke dvele ved. Om årsakene ligger i en lav horisont – med andre ord sagt; få stengsler for den frie tanke eller mange generasjoners omgang med kystens sjøveisfarende folk – jo, det har nok noe der også.

Stødig i storm! Ellen Melsom, Peter Dalsbø, Ivar Blix og Ralph Herter.

Vi på Seksjonen møter både «tenksomme» nordmøringer som kanskje bekymrer seg og de mer lettlivete nordmøringene – som vi kanskje finner ut kan ha grunn til å bekymre seg. Begge kategorier kommer til undersøkelser med sine sett av symptomer, og vi ønsker å møte dem med den verdighet de fortjener. Det er et godt utgangspunkt at våre ansatte kan framstå tålmodige og forståelsesfulle i dette møtet med pasienten. Derfor ønsker vi å gi nødvendig rom for å formidle kunnskap og resultater direkte til den enkelte (og stadig oftere – dennes pårørende), enten det påvises funksjonelt besvær, en kronisk sykdom eller kanskje livstruende kreftsykdom.

Gastroenterologien har de siste tiårene skutt ut sine vekstkraftige «knopper». Dette er noe vi opplever som til en viss grad bestemmende for vår fagutvikling.
Det er vanskelig å opparbeide full oversikt og praktisk kompetanse innenfor alle deler av faget. Selvsagt må man ha kjernekunnskapene og ferdighetene innenfor den generelle diagnostiske og terapeutiske endoskopi, kunne gjøre ultralydundersøkelser, ta leverbiopsier og tappe ascites. Dette er også noe vi ønsker å lære de LIS-legene som viser interesse for fagområdet.

Det er vel egentlig teknologiutviklingen som har drevet fram oppbyggingen av tjenestetilbudet, over de ti årene vi her kan si å ha hatt en seksjon gående: Det er de hundrevis av små forbedringer i metodene som gjør at pasientene ser seg tjent med å «slippe oss til».

De med kreftsykdom er nevnt ovenfor: Vi har de siste 15 årene hatt utsøkt glede av å samarbeide med Seksjonen for Palliasjon og Medisinsk kreftbehandling her ved sykehuset. Vi ser at de pasientene som ikke kan helbredes ved kirurgi er mange, og her møter de en fortrinnelig stab av høyt kvalifiserte, de får assistanse i en vanskelig livssituasjon og mange av dem kan vi hjelpe med stenter, PEG, nasojejunal sonde o.a. Denne seksjonen er det nå overlege Ralph Herter som drifter. Hans særskilte fagområder er gastrointestinal onkologi, og han er drivkraften bak etablering av aktiv bruk av gastrointestinal ultralyddiagnostikk.

De mange gastropasientene under biologisk behandling og de mange krevende opplegg for HCV-syke gjør at gastroenterologene har måttet skjerpe seg infeksjonsimmunologisk. Vi har vært så heldige at overlege Ellen Melsom har fått svært mye erfaring og bygget opp seksjonens kompetanse i grensesnittet mellom infeksjon og immunsystem. Hun har også vært pådriver bak at vi i 2012 har kunnet komme i gang med enteroskopi.

Her er gastrogjengen ved Kristiansund sykehus. Bak fra venstre:Fra v bak sykepleier Anita Vikene, spesial sykepleier Eva Ulseth Lied, Frøydis Romundstad, sykepleier Tove Olsen, sekretær Kirsti Røsand, sykepleier Unni Klock Rasmussen, i midten overlege Ellen Melsom, Foran fra v Overlege Ralph Herter, seksjonsoverlege Ivar Blix og Lis lege Peter Dalsbø. Britt Andresen som organiserer hele poliklinikken var dessverre forhindret fra å være med på bildet.

Vi har ennå ikke klart å etablere noen «IBD-sykepleier» – siden dette er et krevende område som utvikler seg meget raskt – og det er høy-risiko virksomhet mht. pasientskade. Vi ser nytten av å systematisere rådgivningen til disse pasientene men trenger å holde rådgivningen på meget kompetent nivå. De politiske utspill på området «jobbglidning» er vi nysgjerrige på – men er livredd populistisk implementering.

Teknologiske framskritt og en erkjennelse av stemoderlig (og «enøyd»!) diagnostikk av sykdommer i spise­røret har gjort høyoppløselig manometri tilgjengelig ved sykehuset i 2012. Det er et område som selvsagt krever avsatt tid fra legens side- både til en utfyllende anamnese, til gjennomføring av undersøkelsen og til bearbeiding av resultatene. Hos oss er det to dedikerte sykepleiere og overlege.Ivar Blix som foreløpig arbeider med å avdekke noen av dette organets innerste hemmeligheter.

Utdanning av LIS-leger er selvsagt meget naturlig med så mye avansert teknologi til disposisjon – det er spennende for en som skal velge spesialitet og det er faktisk en «dyd av nødvendighet» for å forynge staben. Hvis man ikke blir utfordret, vil jo gastro­enterologene stå i fare for å bli en samling halvgamle «gubber» og (noen få «kjerringer») som bare står og kikker ned i skopene (eller bort på skjermen). De avkreves som kjent ganske så formidable produksjonskrav, det er mye «the-sky-is-the-limit» tenkning i miljøene, og det utvikler seg fort et underskudd på reflektert tenkning omkring hva man egentlig driver med. De unge legene som tenner på gastrofaget har hos oss vist at de er meget kapable i å tilegne seg ferdigheter og forståelse. De skal ikke ha arbeidet så mange måneder hos oss før de er langt på vei selvgående med å gjennomføre gastroskopiene, og de har rask tilgang til spesialisten for å kunne tyde funnene. Etter 1 1/2 år i grenstilling er de fleste også tilstrekkelig kompetente i gjennomføring av koloskopier.

Våre nærmeste samarbeidspartnere er ikke alltid å finne i arbeid ved vårt sykehus. De patologene vi samarbeider med vet vi sliter under kolossalt press mht. å opprettholde kvalitet og kvantitet. Det er langt i mellom de som kan kalles «ekspert i gastrointestinal patologi«. Vi vet at andrehåndsvurderinger ikke benyttes så ofte som det kanskje burde vært. Likhetstrekk kan finnes i radiologien – og for den del i høy grad i den gastrointestinale endoskopien. Det er de velfungerende avdelingene som fordeler ansvaret for de vanskelige vurderingene – og som «kapitaliserer» sin egen kompetanseoppbygging. Og som – vel vitende at også andre har det travelt – tar ubehaget med å utfordre de samarbeidende serviceavdelinger.

Klima for vår felles fagutøvelse har de siste tiårene blitt tøffere på det vis at vi må stå oppreist og tåle «en trøkk». Hos oss har vi sett at klagesaker kommer stadig oftere på bordet, ikke sjelden fra pasienter der vi vet at legestaben ofte har nedlagt innsats langt ut over det man normalt skulle kunne forvente. Dette reflekterer tidsånden, at selv ellers tålmodige nordmøringer som kommer til oss, krever høy kvalitet og forventer at det ender med gode resultater.

På Nordmøre er det fantastiske turmuligheter. Her er Ellen i farta på vei opp Dronningens Krone.

Framtiden?

Vi har brukt en for stor del av energien de siste 10 år på sykehuspolitikk. Folk flest skal ikke ha fulgt så mye med i media før de har sett at det har vært «noe» som har foregått på Nordvestlandet. Både Molde og Kristiansund har aldrende og uhensiktsmessige bygg. I det større perspektivet er det klart at sykehustilbud er noe man skal bygge slik at hele befolkningen får rimelig rask adkomst til sykehuset. Enten det er en blødende ulcuspasient, sepsis eller en som er rammet av akutt koronarokklusjon må reisetiden til sykehuset ligge på 30–60 minutter. Det slår gunstig ut på behandlingsresultatet.

Vi som har et utviklende faglig fellesskap ser ikke på en reisetid på 35 min som noe problem når vi skal på jobb. Akkurat nå er reisetiden 5–10 min. Vi vet at det er meget uvanlig – men det er ikke derfor vi bor i denne byen. Faget og ånden ved seksjonen er sementen som holder vår lille verden sammen. Så får vi se om fellesskapstenkning og helsepolitisk solidaritet kan gi grobunn for et framtidig sykehusbygg lagt slik at enhver pasient skal kunne nå fram innen rimelig tid.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook