Ivar Blix: En skikkelig arbeidshest

Intervjuet av Ellen Melsom, Peter Dalsø og Ralph Herter
Ivar Blix

Ivar Blix.

En klar kald vinterkveld samlet vi oss hos vår unge lovende grenkandidat Peter Dalsbø for å se om vi kunne få noen gullkorn ut av vår sjef Ivar Blix. Vi ble servert hjemmebrygget øl og nøt utsikten over Kristiansund havn. Hurtigruta la til kai, og vi – innflytterne – tenkte: det er en vakker by vi bor i…

Ivar Blix trådte ikke sine barnesko i Kristiansund, selv om han har levd det mest av sitt voksne liv i byen. Han er født i -51, faren var da distriktslege i Oppdal. Som de fleste legebarn har han flyttet mye rundt. Da han var 6 år, kom de til Tromsø hvor faren gjennomførte spesialisering i ØNH. Tromsø gjorde inntrykk; han husker godt at snømåking ble utført med hest og kjerre, og at likkistene ble kjørt med hest og vogn. Det var ishavsskuter på havna og bygging av bru over sundet. Etter et par år i Bodø slo familien seg til ro i Trondheim.

Var det eventyrlyst som fikk deg til å reise utenlands for å studere?

– Ja, studiene gjennomførte jeg fra 1971 til 1977 i Dublin. Det var en spennende tid både politisk og ­faglig, men vi var forskånet fra de mest voldelige politiske konfliktene, som for det meste foregikk i Belfast. Irene var høflige og jordnære, og det var mange gode forbilder når det gjaldt lege/pasient-relasjonen. Det var høy toleranse på mange områder, som for eksempel å tilbringe søndagen på puben, isteden for den sedvanlige søndagsturen som vi har vokst opp med her på berget!

Mange som studerer i utlandet velger å fortsette sin karriere der. Hvorfor valgte du å komme tilbake rett etter avsluttet eksamen?

– Under hele studiet hadde jeg sommerjobb i Norge. I 1974 var jeg på patologen der jeg bl.a. gjorde 30 obduksjoner, noe som hadde stor betydning for min forståelse av faget. I irsk helsevesen var det et ganske «føydalt» system og dårlige arbeidsbetingelser for underordnete leger. Det fristet ikke. I tillegg savnet jeg norsk natur og friluftsliv.

Og vill norsk natur ble det mye av – i turnus var du i Lofoten?

– Ja, jeg hadde mange planer om både jakt og friluftsliv, men det ble lite tid til det da jeg stort sett gikk 2-delt vakt. Den eneste haren jeg fikk, kjørte jeg over med bil på vei til sykebesøk.

Hvor gikk så veien videre?

– Etter turnus følte jeg at jeg hadde noen faglige hull, og startet derfor med pediatri i Kristiansund i 1979. Da var vi to leger på avdelingen – overlegen og jeg. Overlegen kunne finne på å fiske laks i Surnadal mens jeg hadde vakt. Det var andre tider da! Det tette, nære samarbeidet med Harald Broch tok slutt da han valgte å flytte fra Kristiansund. Det førte etter hvert til at jeg hoppet av pediatrien.

Hva har du tatt med deg videre fra pediatrien?

– Fokus på vekst og ernæring var viktig. Det har opp til de siste årene vært et forsømt område i indremedisin. Jeg lærte mye om diabetes, som fortsatt er et stort arbeidsfelt for meg den dag i dag. Ellers har jeg opplevd den enorme utviklingen når det gjelder å diagnostisere cøliaki. Vi tok for eksempel tynntarmsbiopsier med «Christiansens kapsel», noe som sannsynligvis kun de eldre kolleger som leser dette vet hva er.

Så var det kanskje bare naturlig for deg å fortsette med fordøyelsessykdommer hos voksne etter at du gikk over til indremedisin? 

– I 1982 lærte jeg å gastroskopere. Det var en del av opplæringen i indremedisin, og pasientene var inneliggende. Koloskopi ble kun utført i narkose av kirurger med slagstøvler (og sydvest?). Tømmingen var ikke av den aller beste med kun oljeklyster! Eilif Brenna var assistentlege sammen med meg, slik at miljøet på avdelingen var relativt gastro-vennlig.

I 1980 traff han Kari, en ung sykepleiestudent. Mørk, vakker og med bein i nesa. Nå er hun en erfaren sykepleier på barneavdelingen i Kristiansund med blant annet diabetes som arbeidsfelt. I 1982 ble Sven født, og tvillingene Are og Kjetil fulgte tett på. De tre sønnene ble med på lasset til videreutdanning i Trondheim. Forpliktelsene overfor familien, samt at de hadde bestemt seg for å reise tilbake til Kristiansund etter endt spesialisering, gjorde at han takket nei til tilbud om å drive forskning. Entusiasmen for faget har det imidlertid ikke vært noe i veien med. Den har han også tydeligvis tatt med hjem – alle sønnene har fulgt i farens fotspor.

– Jeg gjennomførte spesialiseringen i Trondheim. Det var Hermod Pettersen som var sjef den gangen. Han var opptatt av rettferdighet og engasjerte seg blant annet i debatten om korridorpasienter. Pettersen var flink til å skryte av andre miljøer. Kanskje et tankekors for oss alle!

Ivar tok med seg den «moderne gastroenterologien» tilbake til Kristiansund. Han har aldri vært redd for å begynne med nye prosedyrer og kom fort i gang med ERCP, etter kun å ha utført ca. 30 på daværende RiT. Hva har fascinert deg med gastroenterologien?

– Det har vært en fantastisk utvikling i de diagnostiske og terapeutiske mulighetene. Endoskopier er elegante prosedyrer med stor nytteverdi for pasientene, og samtidig spennende og utfordrende for oss leger. Det er motiverende å se hvordan man nå kan hjelpe alvorlige syke pasienter som man ikke kunne før. Jeg ser at pasientene lever lengre og med mindre plager takket være mange endoskopiske prosedyrer. En av mine alvorlig syke pasienter fikk nylig stent i galleveier og i duodenum og reiste så en måned til Kanariøyene og nøt sola og varmen der. Gastrofaget har vært et felt i eksplosiv utvikling, og det har stadig kommet nye teknikker å lære og mestre.

Ifølge Ove Lange har du vært den enkeltperson i Midt-Norge som har rekruttert flest gastroenterologer. Du har også lært opp flere kirurger i endoskopi. Hva er hemmeligheten bak suksessen på dette området?

– Her måtte Ivar ta en tenkepause. Vi synes imidlertid vi er i posisjon til å svare på dette selv, da vi er to av hans «disipler». Ivar har en smittende iver for faget. Mange unge leger får derfor interessen for gastroenterologien. Han møter utdanningskandidater med respekt og interesse. Han behersker balansegangen med å la de unge få ansvar og det å passe på. Døra på hans kontor er aldri lukket for kollegaer, og han er alltid åpen for nye forslag. Det er aldri nei i hans munn når det gjelder å hjelpe eller komme med råd. I veiledningen er han spørrende og har en naturlig autoritet som baserer seg på hans store faglige bredde og dybde. Han kan være temperamentsfull og skygger ikke unna en frisk diskusjon. Men han er aldri langsint, og han tåler kritikk og tilbakemeldinger.

Ivar, du har vært sjef på medisinsk avdeling i mange år og i lange perioder dekket gastroenterologien alene. Dette har medført stort arbeidspress. Hvordan har du taklet dette i så mange år?

– Jeg har alltid prioritert pasientene framfor det merkantile. Et ryddig skrivebord har således vært uoppnåelig for meg. Når vi som leger har klart å overleve i en vedvarende storm, er det fordi vi har en allianse med pasientene våre. De har trengt oss, og vi har trengt dem. Legene har en annen agenda enn sykehusbyråkratene.
Vi får nye krefter i møtet med pasientene.

Du holder deg usedvanlig godt – du er ungdommelig. Noen tips til oss andre? 

– Jeg holder meg oppdatert faglig, og så prøver jeg å følge med i det som skjer i samfunnet ellers. Jeg har glede av å lese skjønnlitteratur. For å holde kroppen i form og koble av så trener jeg på ro-maskin (NB intervalltrening!) og jobber med skogsarbeid. Jeg har nettopp overhalt en hissig italiener (se bilde)! De siste årene har fritiden gått til hytteprosjekt på Tustna. Snekre, bygge og prosjektere, det liker jeg.

Ivar Blix

Fritid med grovere redskap enn biositang og slynge.

Du har signalisert at du ønsker å trappe forsiktig ned i løpet av 2013. I første omgang kan du tenke deg å kutte ut helgevaktene. Hva er dine tanker om fremtiden for gastroenterologien?

– De siste tiårene har vært preget av en enorm volumøkning i antall undersøkelser. Vi har i økende grad blitt opptatt med «produksjon». Datateknologi har ført til lett tilgang til ny kunnskap, men den er vanskelig å nyttiggjøre seg uten at den læres og kvernes i et miljø. Medisinske gastroenterologer vil slite hvis vi ikke kan finne gode samarbeidsformer, spesielt med gastrokirurgene. Det er kanskje på tide med et skritt tilbake, gi seg bedre tid til å samtale rundt faget sammen med tilgrensende disipliner.

Vi må også stå imot snikinnføringen av tidstyver. Utallige møter, rapporteringer, utredninger og sekretærfunksjoner stjeler tid fra pasientrettet arbeid og er i ferd med å gjøre jobben vår mindre effektiv og attraktiv.

Slik avslutter en ivrig Ivar Blix, akkurat slik som vi kjenner ham. Vi tror ikke Ivar vil gå over fra å håndtere skop til kun å håndtere motorsager ved normert pensjonsalder. Til det er han for glad i jobben sin. Vi håper vi får glede av hans arbeidskapasitet i mange år enda. Kanskje vil han bli med som nissen på lasset inn i det nye fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal i 20..??

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook