Sykehuset Innlandet (SI) er et helseforetak under Helse Sør-Øst. Det består av Hedmark og Oppland med inntaksområde på 400 000 innbyggere. De store byene her er Elverum, Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Vi inviterer deg som leser til å bli med en dag på Gastroseksjonen på SI Lillehammer.
Klokken er litt over syv om morgenen. Ute er det kaldt og det snør litt fortsatt. I gangene på hospitalet er det stille. Stille før stormen. Men ut av en åpen dør i 3 etasje høres… musikk? Sannelig, det er Keith Jarrets piano som smyger seg bortover og bringer tankene et helt annet sted. Erik Skogestad sitter i sin nyanskaffede kontorstol med hodestøtte. Stolen er vippet bakover, og bena er på bordet. På skjermen flimrer nok en tynntarm forbi. Snart 600 tynntarmer har vært studert siden den lykkelige dagen de anskaffet kapselendoskopi på Lillehammer i 2003. Midler fra legenes forskningsfond ble brukt til å kjøpe utstyret. Funnene fra kapselendoskopien har medført noen postere her og noen foredrag der samt bilder av Henoch-Schönleins purpura i ”Atlas of Video Capsule Endoscopy”. Ingen i hele verden hadde visstnok sett bilder fra HSP i tynntarm før.
Ulf Prestgård i sitt rette element.
Ute på gangen høres tunge skritt. En stor skygge fyller døren og en dyp stemme sier: ”Det der er ikke musikk, det er klimpring”. Ulf Prestegård har kommet på jobb. Ingen er i tvil om hva Ulf mener om ting. Eller om jazz. Nå vil han heller høre Shania Twain. For hun er pen også, ifølge Ulf. Han har Innlandsrekorden i antall gastroskopier på ett år, 644. Han er nesten 2 meter og veier over 100 kg. Og han er den som løper fortest på den interne konkurransen gastroseksjonen har på bedriftsidrettsløp, annenhver uke hele sommeren.
Så da blir det bare å skifte over til nevnte artist. For å sette kroppen i beredskap. For snart begynner dagen med morgenmøte. Og deretter går det i hundre hele tiden. Hele resten av dagen.
En ting er helt sikkert: Ingen dag blir slik du hadde planlagt den. Til gjengjeld er det helt sikkert.
Litt uti medisinsk avdelings morgenmøte, der sist døgns ankomne pasienter refereres effektivt og hurtig, høres pipelyder. Som oftest fra callingen til en gastroenterolog: Klart til coloskopi! Alle inneliggende pasienter som skal gastroskoperes blir gastroskopert dagen etter henvisningen. Selvfølgelig. Vi prøver å gjøre det samme med coloskopiene. For ellers blir de utskrevet og henvist poliklinisk. Og da går tiden, samme hvor mye det haster. I 2011 ble det gjort 1291 coloskopier. Av disse var 241 på inneliggende pasienter. Så på programmet står det alltid en time hver dag ledig til inneliggende pasienter.
Tone Søberg.
Tone Søberg står for internundervisningen for avdelingen i dag. Tone er fra Vinstra. Det må være et sted i Sør-Spania. Det hun mangler i høyde tar hun igjen i engasjement, ravnsvart, krøllete hår og mørke øyne. Leveren er hennes område. Hun snakker begeistret om IAC i dag. Erik Skogestad har fått nok en forkortelse å forholde seg til. Han er svært lite begeistret for alle forkortelsene som er i bruk: MONA-behandling (kona til Ulf?), AAA (ikke batterier), RBK (right below knee!), ULF (ultra low frequency…) Som en privat liten hevn skrev han GBK en gang da anledningen bød seg. De andre skjønte poenget med fagavhengige forkortelser. GBK? Galleblærekonkrementer. Takk til røntgenlegene i Trondheim som skrev det i svarene sine på 90-tallet…
Hverdagen er utfordrende og krever smidighet (for å bruke begrepsverdenen til vår nye helseminister). Ingen dag blir som den er planlagt. Det er flere arbeidsoppgaver enn tilgjengelige spesialister og LIS-leger med og uten B-grentjeneste. Så da har samme person flere arbeidsoppgaver samtidig. Visittene er det stort sett LIS-leger som tar seg av. Eller turnusleger. På den annen side ligger ikke gastropasientene nødvendigvis der gastrolegene er.
Etter som årene går ser vi direktører og styrer komme og gå. Noen får til og med sluttpakker. Da er det desto viktigere å beholde et godt miljø på jobben. Så vi ler mye og tuller mye med hverandre. Prøver å være fleksible.
Bortsett fra å være verdens navle er Lillehammer stedet der NGF har sitt årsmøte i februar. Stedet der det alltid er sol, puddersnø og -10. Lillehammer er også ett av 6 sykehus i Sykehuset Innlandet. Da helseforetakene ble opprettet, ble det iverksatt stor omorgansiering. Det meste ble senere reorganisert tilbake slik det var bortsett fra at vi hadde fått ett nytt administrativt senter i Brumunddal. Omorgansieringen ble senere oppfattet som så vellykket av de som fant på den, at det ble brukt som modell for Oslo-prosessen.
Gastroenterologer (enkelte her foretrekker Gastronaut) er godartede mennesker. Så i Sykehuset Innlandet har vi godt forhold til hverandre selv om vi er uenige om det er behov for storsykehus og hvor det skal ligge. Styret har nylig bestemt at vi alle ønsker oss ett storsykehus. Nå lurer vi på hvor Styret ønsker oss at det skal ligge (i en by eller i det geografiske midtpunkt for Hedmark og Oppland, et sted med svært få innbyggere). I 2025 eller senere.
Gastrogjengen på Lillehammer sykehus.
Gastroenterologisk seksjon på Lillehammer ble startet av Jan Karl Tholfsen. Han er nå blitt pensjonist (se eget portrettintervju, bestilt av NGF-nytt). Fra den første skopi ble utført på slutten av 70-tallet til over 3500 skopier i 2011 har han vært den førende person i miljøet. Da han sluttet, gikk vi fra å være 4 til 3 gastroenterologer. Befolkningsgrunnlaget for Lillehammer er i underkant av 100 000. Det er vanskelig å anslå, fordi de gamle grenser ikke overholdes lenger. Men dersom man legger sammen befolkningsgrunnlaget for de forskjellige sykehusene i Norge, kommer man fort fram til at vi er 8 millioner nordmenn.
Vi gjør de fleste typer skopier her (gastroskopier, ERCP, kapselendoskopier, enteroskopier, coloskopier, anoskopier). Men ingen dedikerte rectoskopier; det er blitt borte underveis. Undersøkelsene gjøres på medisinsk undersøkelsesenhet. Personalet og lokaliteter deles med de øvrige spesialitetene på huset. Det kan være litt av ett puslespill når alt skal skje samtidig. På en plakat på veggen står det: ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv”.
Vi har ikke utstyr verken til intern eller ekstern ultralyd på seksjonen, og det savner vi. Både utstyret og noen som kan betjene det. Pasienter er det nok av.
Ingen på seksjonen har doktorgrad. Så vi må lene oss på de andre seksjonene for vitenskapelig tyngde, for der har mange tatt graden. Vi oppfatter oss selv som hverdagsgastroenterologer (HDGEL) og er stolte av det. Så søker vi råd og støtte når vi trenger det. Slik sett er kurs og kongresser med faglige diskusjoner rundt sosiale og faglige settinger veldig viktige for oss. Så vi ønsker at flest mulig fra hele gastro-Norge melder seg på når NGF inviterer til felles avreise til kongresser.
Dette er tanker vi gjør oss i lunsjen. Hvis vi rekker å spise lunsj. For i løpet av formiddagen har det kommet på flere undersøkelser som burde vært gjort i dag. Og sykepleierne på undersøkelsesenheten prøver så godt de kan å koordinere alle ønskene fra alle legene som stikker innom og sier ”jeg skal bare.” (Vi pleier å spørre om dr Skabare har vært innom). Dessuten er det i ettermiddag det er B-grenundervisning. Men den ene B-grenlegen har vakt og den andre er på kurs, så det blir kanskje ikke i dag? Da får vi prøve å komme ajour med alle prøvesvarene, notatene, epikrisene, tilsyn, ringe til pasienter som har prøvd å ringe oss i løpet av dagen. Og gi tilbakemeldinger til kontorpersonalet som fortvilet prøver å få plass til alle garantipasientene som ikke skal vente.
Og i dag er det også tverrfaglig GI-cancermøte med kirurger, patolog, onkolog, radiolog og gastroenterolog. En betydelig bedring fra tidligere, det går på skinner når man først er påmeldt her, og ventetiden er kort.
Ulf Prestegård og og Erik Skogestad.
Gastrokirurgene? De er våre venner. Hva skulle vi gjort uten dem? Og hva skulle de gjort uten oss? En gang tidlig i historien til SI prøvde de å flytte gastrokirurgisk avdeling vekk fra Lillehammer. Hvorfor? Økonomi. Men de kom raskt tilbake. Hvorfor? Faglige grunner. Kirurgisk og medisinsk avdeling er som hånd i hanske. Så nå på slutten av dagen banker det på døren. Gastrokirurgen står utenfor. Har en pasient det haster med, om ikke vi kan ta den raskt? Selvfølgelig. Det hjelper sjelden å utsette ting til i morgen eller neste uke. Kanskje vi skulle gjøre som på Haydom Hospital i Tanzania? Ingen ventelister, bare undersøke de som møter opp hver dag? Noen gjør det allerede slik med gastroskopier i Norge.
Tone og Ulf stikker hodet inn døra og takker for i dag. Småbarnsforeldre som står på både på jobb og hjemme. Tone skal på skitrening med den mellomste rett etter middagen (som ennå ikke er innkjøpt). Ulf skal hente i barnehagen.
Lyset slukkes for i dag. Ikke vakt, kan gå hjem kl 1600. Hvile nå, tenke på noe annet. Skitur innover marka med hodelykt? Falle sammen i sofaen hjemme? Sjansen for at det blir det siste er stor.
