Jan Karl Tholfsen har bygd opp en ”robust og bærekraftig” gastromedisinsk avdeling på Lillehammer, han har rekruttert mange til gastroenterologien, og ikke minst lært opp mange i gastroskopiens kunst. En ekte grasrotmann fra provinsen i det gastromedisinske miljøet i Norge.
Oppdraget fra NGF-nytt, der bestillingen var et portrettintervju med Jan Karl Tholfsen, fikk ingen lett start. Jan Karl Tholfsen er en beskjeden mann på egne vegne, og vi som kjenner han visste at han måtte ha tid til å tenke seg godt om. Etter et visst press kom han frem til et nølende ja til å la seg portretteres. Vi fikk avtalt et stevnemøte en mørk høstkveld, og som seg hør og bør når storfolk skal portretteres: Vi kjørte Porsche til kveldens møtested!
Jan Tholfsen er familiært belastet hva gjelder yrkesvalg. Flere yrker ble luftet ila. barndommen, men det var liten tvil om hva han skulle studere når den tid kom. Du valgte utenlandsstudier?
– Ja, jeg måtte ut for å studere. Og med en lege-onkel i Amerika lå det til rette for USA-studier, men dengang lange og dyre flyreiser medførte at valget falt på Tyskland, nærmere bestemt Friedrich Alexander Universitat Erlangen. Studietida var fantastisk. Det var et godt internasjonalt miljø og veien kort til store deler av Europa. Vi fikk oppleve det gamle Øst-Europa, og turene til Middelhavet var fantastiske.
Etter at studiene var avsluttet i 1971 hadde jeg sykehusturnus på Lillehammer, og distrikt i Giske kommune, for øvrig et fascinerende øysamfunn. Deretter jobbet jeg på medisinsk avdeling i Florø, så Volda, før ferden gikk tilbake til Østlandet. Jeg begynte på SiA i 1978, og her var det et fantastisk gastromiljø. Det var her jeg ble bitt av ”gastrobasillen”. Jeg har alltid sagt at ”jeg har det mer i hendene enn i huet”, så gastrofaget med skopiene var forlokkende, og passet meg fint. Det var også på SiA jeg ble kjent med Per Farup som senere kom til Gjøvik. Vi har hatt et godt og ukomplisert samarbeid på begge sider av Mjøsa. Jeg manglet noe gastrotjeneste da jeg kom til Lillehammer i 1980, og den fikk jeg utført hos Farup på Gjøvik. Farup har også drevet mange studier som vi har hatt gleden av å få være med på.
På Lillehammer har du vært den eneste gastroenterologen i mange år. Etter hvert har du rekruttert mange til faget, og ikke minst lært opp mange til å gastroskopere. Hva har du gjort for å skape slik interesse for faget?
– Når det gjelder å lære opp assistentleger til å gastroskopere, har det vært en dyd av nødvendighet. Jeg har måttet lære opp folk til å gjøre nytte for seg på avdelingen. Dette har fungert bra. Etter nødvendig opplæring har jeg coloskopert i rommet ved siden av, slik at jeg har vært lett tilgjengelig for vurdering av funn, eller hvis assistentlegene trengte hjelp. Og, du vet, det har vært minst like morsomt for meg å få se og følge andre trives og blomstre i faget.
Man kan trygt si at at du har latt assistentleger slippe til, og det har, som sagt, gitt resultater. Men antall gastroenterologer utdannet på Lillehammer, det er ikke noe å slå i bordet med ifølge Jan Tholfsen.
– Men at fire kvinnelige gastroenterologer; Kristine Wiencke, Lene Larssen, Tone Søberg og Kathrine Aglen Seeberg er utdannet på Lillehammer: Det er jeg litt stolt av, det er jo ikke så mange av dere.
Undertegnede kan supplere med at da Jan Tholfsen gikk over i pensjonistenes rekker sommeren 2012, var” Tholfsens jenteklan” tilstede på avslutningsfesten med et innslag som nettopp fokuserte på Tholfsens smittsomme faglige engasjement, og ikke minst den glødende interesse og tålmodighet i opplæring av nye leger. På Lillehammer er det noe som heter coecum pin, kan du fortelle historien?
– Jo, under OL på Lillehammer i 1994 ble det skapt en stor interesse for å samle på pins. Jeg mener det bør gjøres litt stas på en lege som når coecum første gangen uten hjelp. Derav idéen om en egen coecum pin. Så i etterkant av OL har det vært høytidelige overrekkelser av coecum pins på morgenmøter på Lillehammer. Man får ikke mer moro enn man lager selv!
En av gastrokirurgene på Lillehammer har uttalt at din kontordør var den koseligste å banke på! Uansett hvor travel du var, tok du deg alltid god tid. Og dette var uavhengig av hvem som banket på, og hva problemstillingen var: gastroenterologisk, så vel som av mer generell indremedisinsk karakter. Det var alltid med entusiasme og grundighet du gikk inn i problemstillinger. Hvordan har du greid å opprettholde engasjementet hver eneste dag i så mange år?
– Nei, det er det ikke så lett å svare på, bortsett fra at man må jo alltid sette seg godt inn i problemstillingen før man kan gi et svar.
Tholfsen var også den vi alltid callet på når vi stod fast med en coloskopi eller ERCP. ”En trollmann med skopet” som en kollega så fint sa det. ”Du gjør bare litt sånn også sånn, og vips så er problemet løst. Imponerende!”
Du har engasjert deg i NGF. Først som styremedlem, så sekretær, før du ble leder i 1996–1998. Hvilke saker jobbet dere med den gang?
– Først og fremst må jeg si at det å være med i NGF var både lærerrikt og interessant. Det vi jobbet mest med var jubileumsboka. NGF hadde 30-årsjubileum i 1995. Det var et betydelig arbeide som ble lagt ned av Johannes Myren og Carl W. Janssen. Prosjektet ble sluttført av Ove Kjell Andersen, som var leder den gang. I 1995 kom også første utgave av NGF-nytt ut, om enn i et annet format enn dagens. Også må jeg nevne et høydepunkt; Nemlig å overrekke ledervervet til Ellen Schlichting i 1998. Den første, og hittil eneste kvinnelige leder i NGF!
Arbeidslivet er nå et avsluttet kapittel. Hva har vært de største utfordringer i arbeidslivet, og hva er det som faglig sett har medført størst endring?
– Det siste er enkelt å svare på: Det må være Warren og Marshalls antibiotikabehandling av Helicobacter Pylori. Det representerer et paradigmeskifte i medisinen. Dernest vil jeg si at biologisk behandling også har bidratt til en vesentlig bedring for en del av våre IBD-pasienter. Når det gjelder første del spørsmålet ditt, med utfordringer, har det en litt negativ undertone, og det er ikke noe jeg vil festes ved. Vi må heller fokusere på det positive!
Der HAR vært mange utfordringer, og ikke minst lange arbeidsdager for Jan Tholfsen på Sykehuset Innlandet Lillehammer. Men han har alltid møtt blid og fornøyd på jobb hver eneste dag. Hva hemmeligheten er? Hans beste medisin sies å være en tur med Porschen rundt halvøya Nes, beliggende ved Mjøsa. Har du alltid vært interessert i biler, og hvorfor Porsche?
– Jeg har hatt bildilla hele livet. Jeg fikk en rød tråbil med oppblåsbare dekk som fireåring, den fulgte meg i mange år. I 1963 kjøpte jeg min første bil, en 1932 Ford V8 Roadster med svigermorsete til russebil! Det var jo rene vandalismen! Jeg kjøpte den for 500,- kr, og solgte den for 600,- kr! Første og siste gang jeg har tjent penger på bil. Så det med Porsche: Når vi som studenter kjørte på Autobahn i vår Volkevogn i 100-110 km/t, fikk vi se et lys i speilet, og i neste sekund suste vidunderet forbi. DEN lyden, og det utseende da gitt!! Så under Verdenskongressen i gastroenterologi i Los Angeles i 1994, bød anledningen seg til å se på gamle fine biler. Endelig ble Porsche-drømmen realisert: En 30 år gammel Porsche 911 ble importert til Måsåhaugen på Lillehammer! Denne bilen hadde kun sommerdekk, men skulle til EU-kontroll hver januar måned! De som kjenner Lillehammer vet at her har vi ordentlige vintre, men en januar morgen var det overaskende mildt og glatt, og i første kryss surret Porschen rundt noen ganger. (Før Tholfsen selvfølgelig fikk kontroll over bilen igjen). En kollega som fulgte det hele fra fortauskanten insisterte på å få sitte på hjem for å tilse at bilen kom seg trygt opp alle bakkene! Etter 12 år ble bilen solgt, men etter ett års abstinens måtte jeg ha en ny på plass, denne gang også en 911 – selvfølgelig – importert fra Sveits.
Vi var veldig spente på årets rypefangst. I år hadde du jo fri og kunne jakte så mye du ville. Hvordan var høstens jakt?
– På fastlandet har det vært dårlig med rype. Så da svogeren min og jeg skulle planlegge høstens jakt, falt valget på Svalbard! Jeg er så heldig å ha en sønn som bor der, og med hytte som vi kunne innlosjeres i. Det var en fantastisk opplevelse med fjellene, og det å få se rypa i det landskapet. Bildet viser jegeren med den første Svalbardrypa, historien sier ingenting om hvor stor fangsten ble… Rypejakta har vært en fast tradisjon med guttetur til hytta i Haustdalen i Alvdal i mange år. Motivasjonen har vært å komme ut på tur i høstfjellet, og hvis man attpåtil får skutt ei rype er det bonus. Det er ikke antall ryper som er det viktige. Ved dårlige rypeår har det hendt at vi har hengt igjen børsa på hytta og gått tur.
Det begynner å bli sen kveld, og vi har igjen noen temaer da jeg forsiktig spør om jeg kan få nevne pastillesken av metall på kontorpulten? Men NEI, da snakker vi heller om ski…. Jan Tholfsen er ofte å møte ute i skiløypa sammen med sin kone Aud. Stilen avslører at denne mannen har gått mye på ski.
– Ja, jeg fikk ikke lov til å spille fotball, og ikke hoppe på ski av min far. Han hadde sett altfor mange skader i disse idrettene i sin legepraksis. Så da ble det ski i Eidsvold Værks Skiklub. Høydepunktet var 12. plass i Hovedlandsrennet i Holmenkollen med premieutdeling på Frognerseteren! Vi gikk mye og langt på ski. I de senere år har vi vært en gjeng ”gamle gutter” på avdelingen som har trent sammen en dag i uka gjennom vinteren med mål som Marciagranparadiso og Marcialonga. Det har vært både morsomt og fine skiopplevelser.
Nå har Jan Tholfsen vært pensjonist i 3 måneder, og ryktet om en travel pensjonist bekreftes:
– Ja, jeg har ikke hatt tid til å kjede meg enda. Jeg har mange gjøremål. Og du vet, samværet med de fem barnebarna våre er givende! Men jeg savner de faglige utfordringene og miljøet på jobb. Valget om å pensjonere seg ble enklere ved å tenke på at avdelingen er i trygge hender, den drives videre av overleger som har fått med seg nødvendig viten fra RIT, Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet!
Vi er mange som savner Jan Tholfsens lune tilstedeværelse i avdelingen. Når vi ønsker at han skal komme på besøk, inviterer vi han på marsipankake og kaffe, da kommer han garantert, kjørende i sin Porsche!