Jeg har avtalt å møte Arne nede ved Padda i indre Oslofjord. Han har en båt som snart må på vannet, og en del vårpuss gjenstår. Redaksjonsmedarbeideren byr på kaffe og et lite stykke norsk melkesjokolade. Vi setter oss i cockpit under åpen himmel med utsikt over havna og fuglene småkvitrende i trekronene. Praten går lett, smarttelefonen duger som diktafon. Det ble ikke mye tid til båtpuss den kvelden…
Arne Rosseland – landkrabbe med seilbåt.
Rosselandslekten er fra Hardanger. Faren var stril og hatet bergenser. Han startet som barbererlæring, men lånte penger av en rik slektning og var med i det siste kullet som studerte medisin i Oslo før fakultetet ble stengt i -42. Arne er født i Oslo i 1942, men bodde de første årene på Sokna, på en storgård med eget kraftverk og telefon. På Sokna ble unge Arne friluftsmann, en interesse som fortsatt dyrkes. Han går fortsatt gjerne med kniv i beltet, litt uavhengig av antrekket for øvrig. Interessen for skihopping var særlig stor, med gulvlakk og tjæresmøring under skia hoppet Arne som 12-åring i 14-årsklassen inn til en knakende god 16. plass med lengste hopp på 36 meter (ikke langt unna bakkerekorden). Familien flyttet fra Sokna til Kongsberg når Arne var ferdig med folkeskolen. I Kongsberg møtte han selveste hoppeliten i Norge og la derfor skiene raskt på hylla. Få år senere fikk faren jobb som kirurg i Fredrikstad. I følge Arne opplevdes mangelen på ski-, jakt- og fiskemuligheter der og da som en gedigen nedtur. På den annen side kunne han konsentrere seg om å bestå artium. Ved siden av artium hjalp han faren med å samle et stort Billroth II-materiale, der alle ble undersøkt for B12-mangel, her kom hullkortmaskinen til god nytte! Arne ser ikke bort i fra at farens yrkesvalg også har hatt betydning for at han selv ble lege. Han nevner alle gangene barna var med far på sykebesøk.
Studietiden fra 1960-65 tilbragte Arne i Münster – etter eget sigende var han «for dum til å komme inn i Oslo» (Intervjueren trøster her med at også han måtte av gårde..). I Tyskland var studiet åpent og det var atskillig konkurranse om plassen på forelesningene og i laboratoriet. Den norske fraksjonen holdt sammen i alt og besørget hverandre både plasser og notater. Anatomiundervisningen ved professor Becher (anatomiatlasforfatteren) trekkes frem – ikke mange mestrer å skrive med en hånd, tegne med den andre og samtidig snakke meningsfylt! Tilbake i Oslo måtte tilleggskursene gjennomføres. Det var pussig at man trengte tilleggskurs i radiologi med studier i Wilhelm Röntgens hjemland bak seg. I den medisinske tilleggseksamen var Arne oppe for Johannes Myren, han husker fortsatt pasienten som hadde alle tenkelige diagnoser og i tillegg snakket dårlig norsk. Etter en grundig anamnese og undersøkelse ble det dessverre lite tid igjen til å vurdere og drøfte urinfunnene. Eksaminatorens klare beskjed var: «Det går ikke an å holde på så lenge! Urinen er viktigst!»
Treskoene til Arne. Godt at ikke eieren er like sliten!
Turnustjenesten ble gjennomført i Skien, med 3-delt vakt. En av assistentlegene i Skien hadde jobbet tett med den litt strenge kirurgfaren til Arne og fått sin kvote av «smekk på fingrene» når hakene ikke ble holdt som de skulle. Denne assistentlegen hadde nå god anledning til å ta igjen på turnuslege Rosseland! Turnuslegene hadde egen leilighet på sykehusområdet med innsyn til operasjonsstuene – når lysene ble skrudd på var veien dit kort. Distriktstjenesten i Florø med sykebesøk ut til øyene i en flott mahognybåt var givende, men været kunne være ruskete. Selv om vi altså gjør dette intervjuet i en seilbåt (på land riktignok), er Arne egentlig en landkrabbe som lett blir sjøsyk. Han husker spesielt en episode der skyssbåten la til kai etter et sykebesøk og kapteinen sa «skal du mer ut i natt må det stå om mer enn to liv!». Etter turnustjenesten dro Arne tilbake til Skien og jobbet ved kirurgisk avdeling.
Arnes første kjenning med et endoskop var sommeren 1972 da han sammen med Odd Leidal gastroskoperte tre ulcuspasienter med et fleksibelt, ikke styrbart fiberskop med sideoptikk og biopsikanal. «Odd gjorde to, og jeg gjorde den tredje. Siden har jeg kunnet skopere!», sier Arne. Medisinerne var ikke interessert i å starte opp med endoskopi, og Arne fikk som nest yngste assistentlege ved kirurgisk avdeling ansvaret for å lære seg faget. Et endoskopikurs på Ullevål i 1972 med Johs Myren ble skjellsettende. Ullevål hadde allerede erfaringer med gastro- og koloskopi. Magne Osnes (tidligere portrettert i NGF-nytt nr 3/2007) var også med på kurset. Magne vokste opp i nabobygda, men de to ble først kjent med hverandre under rekruttskolen for medisinere på Lahaugmoen. Kurset med Myren ble starten på et tett samarbeid mellom de to. I løpet av våren -73 hadde Skien både rett-frem gastroskop og et 170 cm langt koloskop. Det sistnevnte holdt til 36 undersøkelser før det brøt sammen. Man kom rett som det var til cøkum, og det tilkom bare én perforasjon!
I februar 1974 reiste Arne på ERCP-kurs med Aksel Kruse i Århus. Kruse var den gang en ung og lovende medisiner som etter bare to års tjeneste hadde ansvaret for all endoskopi i Århus. To dager etter hjemkomst lå det en gul pasient på benken, men dessverre ville ikke skopet ned i duodenum. I vinterferien lå det ytterligere fire smågule pasienter på avdelingen, og Arne fikk fremstilt galle- og/eller pancreasganger på alle fire. Utover våren -74 utførte han 18 ERCP-prosedyrer. Peter Cotton hadde gjort en prosedyre på Rikshospitalet sommeren -73, men Skien var først ute i Norge på egen hånd. Kåre Solheim, som var sjef på kirurgisk avdeling i Skien, foreslo å presentere Skien-resultatene på Ullevåls stabsmøtet, dette tilbudet ble høflig avslått. I april -74 avholdt Norsk kirurgisk forening sitt vårmøte i Skien og Arne konkluderte i et av sine sju innlegg med at hovedgevinsten ved ERCP var fremstilling av galleveiene. Snorre Aune som var en kirurgisk mentor på Ullevål var uenig, og mente man hadde gode nok metoder for galleveiene, men at nytten lå i fremstilling av pancreasgangen. Årene i Skien ga Arne bred kirurgisk erfaring i et faglig sterkt og aktivt miljø. «Det var ingen ting som stoppet oss», sier Arne. «Vi gjorde alle typer kirurgi».
Beskjeden kom fra Kåre Solheim til Arne i -75. «Du skal til Oslo! Det er ledige stillinger på Ullevål, Rikshospitalet og SIA». Arne søkte, og fikk tilbud om stilling ved alle tre sykehusene. SIA var det eneste sykehuset som tilbød leilighet, og dette ble avgjørende. Arne hadde kone og fire barn, og trengte et stede å bo. Han startet som yngste assistentlege med 7,5 års kirurgierfaring. På SIA hadde Asbjørn Nilsen jr. drevet med endoskopi siden -62. Frem til -75 ble det utført 4-6 gastroskopier per år. Arne tok over endoskopiene, og det innovative samarbeidet med Magne Osnes, Aksel Kruse, Geir Hafsahl (den gang intervensjonsradiolog på Ullevål) og Olympus skjøt fart. Den første ERCP-prosedyren i Skandinavia på en Billroth II pasient ble utført på SIA i 1976. Arne husker godt pasienten – etter 7,5 timer var steinen ute! En rekke publikasjoner om endoskopiske bragder fulgte fra disse herrer.
Arne har aldri vært redd for å stå frem med sine meninger. Jeg spurte en sykepleier på gastrolab hva hun forbinder med Arne: «En rolig og sindig fyr med urokkelige meninger, pasientvennlig og oppofrende!» kom det raskt til svar. I 1997 var det tilløp til spetakkel på SIA. Arne Rosseland sto sammen med kollega Tom Glomsaker frem i riksdekkende medier og kjempet for arbeidsforholdene på sykehuset. Han ble anmodet om å ta sitt endoskop og gå, men ble også hyllet som helt fordi han torde å si i fra.
Jeg har lagt merke til at Arne i sosiale lag holder seg unna sterke drikker og ber nysgjerrig om en forklaring. Svaret er gitt i familiekrøniken. Odelsgutten på Rosseland gård i Hardanger skulle nemlig til Bergen en maidag i det Herrens år 1781. Sammen med gutten på nabogården la de to ut på den 6 mil lange turen – med øl som leskedrikk! Selv om krøniken er noe vag vedrørende hva som virkelig skjedde, konkluderte den unge odelsgutten med at Rosselandslekten nok hadde en genetisk defekt, og at ingen i familien Rosseland noen gang måtte røre alkohol. Standhaftige Arne har ikke sett noen grunn til å betvile denne oppdagelsen.
Arne hylles av leder for intervensjonssenteret Erik Fosse.
Siden 2003 har Arne jobbet ved intervensjonssenteret på Rikshospitalet. Her har han vært med helt i front med innføring av nye laparoskopiske metoder. Mens faren i følge Arne var «kjent for sine store kirurgiske snitt», synes Arne å være mer tiltrukket av det miniinvasive. Arne har nylig fylt 70 år og er i disse dager i ferd med å innta pensjonistenes rekker. Denne begivenhet ble nylig behørig markert på intervensjonssenteret på Rikshospitalet der Arne av kollegaer ble hyllet som en kirurgisk tungvekter, endoskopisk og laporoskopisk pioner og entusiast innen norsk kirurgi. Som medisinsk endoskopør har jeg selv opplevd Arne som en solid støttespiller på gastrolab, Rh, ikke minst når komplikasjoner oppstår. «Arne Rosseland er den siste mohikaner», sa Øystein Mathisen. Arne er æresmedlem i norsk kirurgisk forening. Det skulle bare mangle!
