Han som var så kjøttsulten

Figur 1. Theodor Kittelsens (1857–1914) versjon av den kjøttsultne steinspiseren. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

I eventyret Askeladden og de gode hjelperne kan vi more oss over en lang og mager fant som spiser gråstein fordi han er så kjøttsulten (fig. 1). Denne karismatiske karakteren – fornøyelig portrettert av Ivo Caprino (1920–2001) (fig. 2) – har et mørkt motstykke i virkeligheten: Den umettelige Tarare (1772–1798).

Det finnes mange fortellinger om Tarare – inkludert en roman (1) og en dukketeaterforestilling (2, 3) – men det historiske kildematerialet er begrenset til ett dokument: En rapport (4) skrevet av militærkirurgen Pierre-François Percy (1754–1825). Dr. Percy møtte Tarare på et sykehus i Paris første gang i 1789, etter at Tarare hadde meldt seg til militærtjeneste, og raskt ble syk på grunn av de små matrasjonene. Før dette hadde Tarare blitt kastet ut av barndomshjemmet sitt nær Lyon da foreldrene ikke lenger evnet å brødfø ham. Han hadde sluttet seg til en gruppe omreisende røvere og prostituerte, og livnærte seg ved å opptre som glupsk storspiser i freakshows. Tarare kunne spise det meste mot betaling: småstein, korker, hele epler – og levende smådyr. Fra barnsben av var Tarare bestandig sulten; han åt og åt, men ble aldri mett – og aldri tykk. Dr. Percy skrev at buken var «flasque et ride» (slapp og rynkete) – men «comme un ballon» (som en ballong) når magen var full (4, s. 94). Dr. Percy ble dypt fascinert av Tarares abnorme appetitt og utfordret den i en rekke eksperimenter. Han beskrev for eksempel i detalj hvordan Tarare fortærte en levende katt ved å rive opp buken med tennene og slurpe i seg blodet – og en halvtime etter gulpet opp pelsen, «[…] à la manière des carnivores et des oiseaux de proie […]» (4, s. 93). Det ble ganske snart klart at Tarare var uegnet for vanlig militærtjeneste, men det ble likevel gjort et forsøk på å se om han kunne fungere som spion: Han ble sent over grensen til Prøyssen som kurér, med en dokumentboks i magen, som skulle overrekkes til en fransk offiser i krigsfangenskap. Tarare ble imidlertid raskt avslørt av fienden og – da det viste seg at dokumentene kun var ment som en test og ikke inneholdt viktig informasjon – gjort til latter av prøysserne og sendt tilbake til Frankrike. Dr. Percy tok så Tarare inn under vingene og lot ham bo i sykehuset i Paris i lang tid. Den øvrige staben var ikke like begeistret for den frastøtende fremtoningen, som snek seg rundt om natten for å suge på brukte bandasjer, slikke på årelatingsutstyret, og forsyne seg med rester og innvoller fra operasjonssalen og likhuset. Det hele toppet seg da et barn på 14 måneder plutselig forsvant fra sykesengen. Vi får aldri vite hva som egentlig skjedde med ungen – men Tarare ble kastet ut. Fire år senere ble dr. Percy tilkalt til et sykehus i Versailles, hvor Tarare var blitt innlagt i elendig forfatning. Tarare mente at et fastsittende fremmedlegeme – «une fourchette d’argent» (en gaffel av sølv) – hadde gjort ham syk, og håpet at dr. Percy kunne kurere ham. Men livet stod ikke til å redde: Tarare døde etter kort tid, avkreftet og utmattet, med profus og purulent diaré.

Det unike med dr. Percys publikasjon er ikke først og fremst den detaljerte og makabre skildringen av Tarares forferdelige appetitt og miserable liv – men at den dokumenterer en høyst uvanlig handling som ble foretatt etter døden: Dr. Percy obduserte Tarare. Obduksjon – forestillingen om at sykdomsprosesser har anatomiske substrater som kan avdekkes ved å undersøke pasientenes døde kropper – representerte nemlig et fundamentalt nytt tankesett i medisinen. Tarares obduksjon er blant de aller første uttrykkene for denne nye retningen, som gjerne kalles den franske kliniko- patologiske skolen. Obduksjonsbeskrivelsen tyder på at Tarare døde av abdominal tuberkulose. Noen «fourchette d’argent» – eller forklaring på hvorfor Tarare bestandig var så kjøttsulten – fant dr. Percy imidlertid ikke. Konklusjonen må bli som Bondeson skriver (5): «No case even moderately resembling [Tarare] has been published in the annals of modern medicine […], and it is thus impossible to determine [the] correct diagnosis».

Figur 2. Ivo Caprinos (1920–2001) versjon av den kjøttsultne steinspiseren. Foto (fra Hunderfossen Eventyrpark): Jørgen Valeur.

Litteratur

1. Blakemore AK. The glutton. London: Granta Publications, 2023.
2. Poster-Su T. A grotesque act of ventriloquism: raising and objectifying the dead on stage. Appl Theatre Res 2020; 8: 45-56.
3. https://vimeo.com/513433117/6871ef5f4d (sett 07.07.25).
4. Percy M. Mémoire sur la polyphagie. J Méd Chir Pharm &c 1805; 9: 87-106.
5. Bondeson J. The two-headed boy and other medical marvels. New York: Cornell University Press, 2000.