Kryp i magen

Figur 1. Magedyr. Illustrasjon: Jørgen Valeur.

“It’s true!” I cried. “I swear it, mummy!”
“There is a person in my tummy!”

Roald Dahl (1916–1990), The Tummy Beast (1983)

Den norske legen Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865–1949) skrev om «Parasitter i matgangen» i sitt medisinhistoriske hovedverk, Vår gamle trolldomsmedisin (1928–1947): «Den gamle folketro regnet med tarmparasitter av mange slag, ikke bare med vanlige innvollsmark som fagmedisinen kjenner, men også med flere andre dyr som ormer (ophidia) og andre krypdyr, padder, insektlarver, mark (vermes) og sniler. Alle disse kunde ha sitt tilvære i matgangen og yngle der.» (1). I folkloristisk faglitteratur omtales slike forestillinger om levende dyr i kroppens hulrom (fig. 1) som “bosom serpent” legends: «Barmslangeberetninger» (2).

De eldste kjente fortellingene om barmslanger finnes i skandinaviske middelaldermanuskripter (2), og Reichborn-Kjennerud har gjengitt en av disse: «Kongen [Harald Hardråde] var på gjesting i Trøndelag hos en venn der datteren i huset var blitt tykk i underlivet så folk ymtet om at hun var med barn. Hun hadde feber, tørstet svært og kjente sig til slutt så dårlig at hun trodde hun skulde dø. Kongen, som blev spurt til råds, mente at hun visst, mens hun drakk vann, hadde fått i sig en liten ormunge, som hadde vokset sig stor. Han vilde derfor først gi henne en tørstekur, og efterpå skulde hun føres bort til en foss og der få vann dråpevis i munnen. Faren skulde da stå ferdig med sitt skarpe sverd for å drepe ormen når den brenntørst kom frem lokket av fosseduren og vanndråpene, men han måtte ikke være for snar til å hogge, hele fremparten av ormen måtte først være ute, for her satt eiteret. Efter sagaen blev kuren straks kongen var reist, satt i verk slik som han hadde sagt, og hun blev frisk» (1).

Barmslangemotivet har dype røtter i folketroen og omfatter også botaniske varianter (3). I psykiatrien opptrer fenomenet som en vrangforestillingslidelse (intern zoopati), oftest i form av såkalt krypdyrfornemmelse (dermatozoenwahn; Ekboms syndrom) (4). Spektakulære historier slår ofte bedre an enn ordinære, og Reichborn- Kjennerud konkluderte: «De virkelige tarmparasitter som spolorm, småmakk og bendelorm, har langt mindre folkemedisinsk interesse enn de innbilte […]» (1).

Litteratur:

1. Reichborn-Kjennerud I. Vår gamle trolldomsmedisin. Bind IV. Oslo: Det Norske Videnskaps-Akademi, 1944 (s. 63-70).
2. Ermacora D, Labanti R, Marcon A. Towards a critical anthology of pre- modern bosom serpent folklore. Folklore 2016; 127: 286-304.
3. Ermacora D. Botanical bosom serpent traditions. Folklore 2020; 131: 244-67.
4. Mindru FM, Radu A-F, Bumbu AG, Radu A, Bungau SG. Insights into the medical evaluation of Ekbom syndrome: an overview. Int J Mol Sci 2024; 25: 2151.