Figur 1. Larmende tarm. Denne tegningen ble refusert av Tidsskrift for Den norske legeforening som illustrasjon til referanse 1. Begrunnelsen var – interessant nok (og uten sammenligning forøvrig) – den samme kritikken som keiser Josef II konfronterte Mozart med etter urpremieren av Bortførelsen fra Seraillet i filmen Amadeus (1984): «Too many notes ». Redaksjonssjefen i Tidsskriftet skrev at 2/3 av notene måtte fjernes – i tillegg måtte feilplasseringen av G-nøkkelen korrigeres.
Borborygmi er en arkaisk, klinisk betegnelse for besværlige, buldrende buklyder: rumling (1; fig. 1). Fenomenet har vært kjent av leger fra arilds tid, men tanken om at abdominal auskultasjon kan gi innsikt i magetarmkanalens mekanikk, er relativt ny. Robert Hooke (1635–1703) skrev følgende – mer enn 100 år før stetoskopet ble oppfunnet av René Laënnec (1781–1826): «[…] it may be possible to discover the Motions of the Internal Parts of Bodies […] by the sound they make, that one may discover the works performed in the several Offices and Shops of a Man’s Body, and thereby discover what Instrument or Engine is out of order, what Works are going on at several Times and lie still at others» (sitert i 2). Som forskningsverktøy har fonoenterografien (3) ikke fått noe stort gjennomslag, men i klinikken er stetoskopi av buken fortsatt en viktig undersøkelse, spesielt ved akutt abdomen. Lyder fra magetarmkanalen, inkludert vibrasjoner fremkalt av gasspassasje gjennom åpningene (ructus og flatus), kan dessuten – som all akustikk – inkorporeres i og inspirere til musikk.
«Magemusikk» er som regel ukomplisert og vulgær (fig. 2), men kan noen ganger være innfløkt og esoterisk. Et par eksempler kan illustrere dette:
Figur 2. Flatufonisten Joseph Pujol (1857–1945), med kunstnernavnet Le Pétomane, hadde et uvanlig talent – beskrevet slik av ham selv: «[…] mon anus est d’une telle élasticité que je l’ouvre et le ferme à volonté […]» (sitert i 4). Pujol var ansatt ved Moulin Rouge, hvor han underholdt publikum med å fremføre musikk ved vekselvis inhalasjon og ekshalasjon av luft gjennom endetarmsåpningen. Det har vært mange flatufonister både før og etter Le Pétomane, men ingen har hatt like brakende suksess. Faksimile av plakat fra Molin Rouge.
Figur 3. Detalj fra maleriet Lystenes hage av Hieronymus Bosch (1450–1516). Wikimedia Commons.
2. Naturvitenskapelig borborygmi. I 2013 lanserte Larsen & Gilbert en metode for å omdanne mikroøkologiske data til jazz-musikk: Microbial Bepop (7). En annen forskergruppe har utviklet en tilsvarende metode for å lage hiphop-musikk av humane mikrobiota- data: Biota Beats (8). Prinsippet om å presentere og analysere store og komplekse datasett ved hjelp av lyd kalles sonifisering, og er kanskje en like meningsfull måte å formidle tarmfloraens komposisjon på som å vise frem glorete og lite intuitive figurer?
Musikk fra magen kan være så mangt. «The earth has its music for those who will listen» (9).
Litteratur:
- Valeur J, Hem E. Larmen fra tarmen. Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145: 506.
- Cannon WB. Auscultation of the rythmic sounds produced by the stomach and intestines. Am J Physiol 1905; 14: 339-53.
- Watson WC, Knox EC. Phonoenterography: the recording and analysis of bowel sounds. Gut 19 67; 8: 88-94.
- Christiansen J. Flatufoni – eller den musikalske anus. Ugeskr Læger 2004; 170: 4219-21.
- https://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-3130492/Not- bum-note-sight-Listen-musical-score-hidden-BUTT-man-Hieronymus- Bosch-painting-online-hit.htmlITO=1490&ns_mchannel=rss&ns_campaign=1490 (lest 03.11.24).
- https://earlymusicmuse.com/bosch1/ (lest 03.11.24).
- Larsen P, Gilbert J. Microbial bebop: creating music from complex dynamics in microbial ecology. PLoS One 2013; 8: e58119.
- Kim C, Guo A, Salhotra G, Sprinkhuizen S, Shetty K, Kong DS. Sonifying data from the human microbiota: Biota Beats. Comput Music J 2020; 44: 51-70.
- Holmes RV. The magic of sound. I: Fireside fancies. Ann Arbor, Michigan: Edward brothers Inc., 1955: s. 27.
Forfatter
Related Posts
Neste kurs/møte
ANNONSER
