Immunrelaterte mage- tarm-bivirkninger – Onkologens perspektiv

Henrik Jespersen, overlege, PhD, fagansvarlig for melanom. Kreftavdelingen, Akershus universitetssykehus.


Immunterapi med kontrollpunkthemmere inngår i dag i behandlingsarsenalet av en lang rekke kreftsykdommer, men for få diagnoser har effekten vært like revolusjonerende som ved metastasert melanom. For et knapt tiår siden var dette en av våre aller mest alvorlige kreftsykdommer, som kun et mindretall av pasientene levde mer enn ett år med.

Med dagens immunterapi med PD-1 hemmere (alene eller i kombinasjon med en CTLA-4 hemmer) lever omlag halvparten av pasientene med metastatisk melanom i mer enn fem år (1). I tillegg har de fleste av pasientene kun få og milde bivirkninger av behandlingen, og kan ofte leve helt uten større begrensninger. Men kontrollpunkthemmere har også gitt opphav til en helt ny klasse inflammatoriske, immunrelaterte bivirkninger, som i sjeldne tilfeller kan være livstruende uten korrekt behandling. Gjennom de immunrelaterte bivirkningenes likhet med velkjente idiopatiske eller autoimmune tilstander, har vi onkologer kunnet dra viktig lærdom av den massive erfaringen som finnes innenfor andre spesialiteter, ikke minst gastroenterologien. Et godt tverrfaglig samarbeid er svært viktig for optimal håndtering av immunrelaterte bivirkninger. Det er derfor gledelig at NGF Nytt med Jørgensen og Jahnsens oppdaterte oversiktsartikkel «GI-bivirkninger av immunterapi» bidrar til å spre interesse og kunnskap om emnet til landets gastroenterologer. 

En situasjon der det multidisiplinære samarbeidet er ekstra viktig, er i møtet med pasienter med en underliggende autoimmun sykdom og en kreftsykdom som best behandles med kontrollpunkthemmere. Autoimmune sykdommer med behov for systemisk immunmodulerende behandling har vært et gjennomgående eksklusjonskriterium i de store fase III studiene. Erfaringen fra klinikken viser at immunterapi-behandling innebærer en stor risiko for forverring eller reaktivering av pasientens underliggende autoimmune tilstand. Dette gjelder i aller høyeste grad også sykdommer i mage-tarmkanalen. I en studie med 102 pasienter med kjent inflammatorisk tarmsykdom, gav behandling med immunterapi som forventet en særdeles høy frekvens av alvorlige mage-tarmbivirkninger, inklusive fire tarmperforasjoner. Derimot var det ingen behandlingsrelaterte dødsfall, ingen høyere frekvens av andre bivirkninger og ingen tegn til dårligere effekt av behandlingen enn hos andre pasienter (2). Stilt mot en livstruende kreftsykdom, bør ikke autoimmune sykdommer i seg selv være en absolutt kontraindikasjon mot behandling med immunterapi. Derimot er det helt avgjørende med en god dialog mellom gastroenterolog, onkolog og pasient som ledd i å vurdere risiko mot mulig nytte av behandlingen, samt legge et opplegg for monitorering og behandling av sykdomsaktivitet og evt. bivirkninger av behandlingen. I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at immunrelaterte bivirkninger ikke er identisk med de autoimmune sykdommene de likner. En vesentlig forskjell er for eksempel at bivirkninger av immunterapi ofte responderer betydelig bedre på kortikosteroider enn deres autoimmune motparter. Derfor inngår kortikosteroider, ofte i relativt høye doser, som regel alltid i den initiale behandlingen av alvorlige immunrelaterte bivirkninger. 

Immunrelaterte bivirkninger kan ses som en markør for økt immunaktivering, og det er derfor nærliggende å tro at de burde være forbundet med god behandlingseffekt. For PD-1 hemmere har dette også blitt bekreftet i flere studier ved ulike diagnoser (3). Det er samtidig viktig å understreke at bivirkninger på ingen måte hverken er en garanti for, eller forutsetning for god effekt av behandlingen. Gitt assosiasjonen mellom effekt og bivirkninger, fantes det nok tidligere en viss reservasjon både hos pasienter og behandlere mot å aktivt dempe bivirkningene. Heldigvis har det siden blitt slått fast at det ikke går dårligere for pasienter som har avbrutt behandlingen eller fått immunmodulerende behandling på grunn av bivirkninger. Dessuten virker det som om det er antallet involverte organsystem, mer enn alvorlighetsgraden, som best korrelerer med respons på behandlingen (4). Uansett er det en viktig pedagogisk oppgave som kliniker å få pasientene til å forstå at det ikke er noen katastrofe om vi må pause eller avslutte behandlingen. At pasientene umiddelbart og sannferdig rapporterer om sine bivirkninger kan nemlig være helt avgjørende for å få kontroll på bivirkningene med tidlig og adekvat behandling, og dermed også øke sjansene for at behandlingen eventuelt kan gjenopptas ved en senere anledning. Om det er nødvendig vel å merke.

Hvorvidt behandlingen med kontrollpunkthemmere kan gjenopptas etter et avbrudd på grunn av bivirkninger, kan kun avgjøres gjennom en individuell avveining mellom en lang rekke faktorer som bivirkningens type og alvorlighetsgrad, behandlingsrespons, behandlingsalternativer, pasientens preferanser, allmenntilstand og komorbiditet. Også her kan innspill fra kolleger innen andre fagområder være svært verdifulle. For pasienter der sykdommen går i komplett regress er det i dag en etablert praksis å avslutte behandlingen etter noe tid, selv uten alvorlige bivirkninger. Hos disse pasientene er det uvanlig att sykdommen kommer tilbake (med reservasjon for at oppfølgingstiden fortsatt er begrenset). For pasienter uten komplett respons (dessverre langt de fleste) og som får moderate bivirkninger, vil immunterapien som tommelfingerregel først kunne gjenopptas når bivirkningene er i remisjon (≤ grad 1), og immunsuppresjonen har blitt trappet ned til ≤10 mg prednisolonekvivalenter. Det er derimot ofte hensiktsmessig å gjøre en ny radiologisk evaluering først. Ikke helt sjeldent viser denne regress av kreftsykdommen og da kan fortsatt ekspektans være et godt alternativ. 

Selv om immunmodulerende behandling av bivirkninger ikke er assosiert med dårligere onkologisk utfall i retrospektive studier, kan man samtidig ikke å utelukke at kohorten kunne hatt enda bedre effekt om det ikke hadde vært for den immunsupprimerende behandlingen (bivirkninger i seg selv er tross alt forbundet med økt sjanse for effekt). Det finnes også studier som tyder på at behandling med kortikosteroider >10 mg prednisolonekvivalenter ved oppstart av immunterapi er forbundet med dårligere utfall av behandlingen (5). Derfor manes det fortsatt til tilbakeholdenhet med systemiske glukokortikoider, og enhver slik behandling bør initieres i samråd med behandlende onkolog eller spesialist med erfaring med immunterapi-behandling. Langvarig steroidbehandling har som kjent uheldige bivirkninger, noe som medfører at man vil forsøke å holde dosene så lave som mulig. 

Etablerte internasjonale retningslinjer for håndtering av bivirkninger har trolig vært svært viktige for å sikre en trygg anvendelse av immunterapi verden over, men det er samtidig viktig å erkjenne at dette er et konsensusdokument – stort sett basert på klinisk erfaring og ikke kontrollerte studier. De siste årene har man gradvis begynt å differensiere bivirkningshåndteringen noe for de forskjellige organsystemene (som i de to algoritmene som presenteres i Jørgensen og Jahnsens artikkel). Samtidig burde tiden nå være moden for flere prospektive, kontrollerte studier vedrørende håndteringen av immunrelaterte bivirkninger. Det er for eksempel trolig at tillegget av visse biologiske legemidler kan tillate lavere doser og raskere nedtrapping av steroider: Kun én dose infliksimab har ofte en så slående god effekt mot selv en alvorlig, steroidrefraktær kolitt, at det er fristende å flytte denne behandlingen lengre fram i algoritmene for å kunne begrense steroidbehandlingen. Men effekten av TNF-alfahemmere på den anti-tumorale immuniteten er fortsatt usikker, og man bør derfor ikke fravike etablerte behandlingsrutiner utenfor rammen for kliniske studier. I fremtiden vil forhåpentligvis legemidler som har en virkningsmekanisme som er mer spesifikk for det aktuelle organsystemet (som integrinhemmere ved kolitt?) eller mot cytokiner som ikke har en like etablert rolle innen tumorimmunologien (IL-6 antagonister ved revmatiske bivirkninger?), kunne løse opp koblingen mellom immunsystemets angrep på kreftceller og på friske organer, og mer effektivt behandle eller forebygge alvorlige bivirkninger, uten å risikere å gå på bekostning av effekt. For å komme dit kreves tverrfaglig forskning for bedre å forstå den bakenforliggende biologien, identifisere bedre biomarkører, og til sist systematisk teste nye behandlingsformer og differensiere behandlingen av immunrelaterte bivirkninger i prospektive studier. 

Med immunterapi har den tidligere så skarpe grensen mellom palliativ og kurativ behandlingsintensjon i onkologien blitt mer utydelig og mindre relevant. Utsiktene for en langvarig behandlingsrespons gjør en ofte mer motivert til å akseptere mer alvorlige bivirkninger enn for en tradisjonell palliativ kreftbehandling. Selv om dette kan lede til utfordringer i diskusjoner om for eksempel intensivbehandling eller tilknytning til en palliativ enhet, har det samtidig tvunget fram en mer nyansert diskusjon om prognose med både pasienter og kolleger, samt gjort det lettere å inngi håp i møtet med alvorlig syke pasienter. Flere av pasientene jeg traff under mine første år som melanomonkolog er fortsatt i live og uten spor av kreft i kroppen mange år etter at behandlingen ble avsluttet. I mangel på oppfølging utover 5-10 år, ser man dette ofte beskrevet i litteraturen med det nøkterne begrepet langtidsoverlevelse. Akkurat hvor lang tid overlevelsen må vare før vi onkologer isteden våger å prate om helbredelse er uvisst, og sikkert ganske uinteressant fra pasientenes perspektiv. Om en pasient, hvis sykdom ikke lenger går å påvise, ikke påvirker kroppen og ikke krever noen form for behandling, ser på seg selv som helbredet, anser jeg det ikke som min jobb å hevde noe annet. Dessverre er det fortsatt bare et mindretall av pasientene som får oppleve en slik fantastisk effekt av immunterapi. For de aller fleste pasientene, særlig de med andre diagnoser enn melanom, er behandlingen med immunterapi fortsatt i beste fall livsforlengende. Men immunterapi med kontrollpunkthemmere har demonstrert hvilket enormt potensiale som finnes i immunsystemet og har lagt listen for fremtidens kreftmedisiner på et nytt og høyere nivå: Det handler ikke om å øke medianoverlevelsen med noen uker eller måneder, men å løfte og forlenge halen på overlevelseskurven, så flere pasienter blir langtidsoverlevere. Eller til og med helbredet. 

I dag testes et uoverskuelig antall nye immunterapier og kombinasjoner med immunterapier ved stadig flere diagnoser. Gode rutiner og tverrfaglig samarbeid rundt immunrelaterte bivirkninger vil trolig være avgjørende for å ta fremtidens immunterapier trygt over i klinisk rutine. Jeg er også overbevist om at studier av immunrelaterte bivirkninger rommer viktige nøkler til en bedre forståelse av tumorimmunologien, og ser fram imot spennende år med et godt multidisiplinært samarbeid både i forskning og klinikk. 

Referanser: 

1. Larkin J, Chiarion-Sileni V, Gonzalez R, Grob JJ, Rutkowski P, Lao CD, et al. Five-Year Survival with Combined Nivolumab and Ipilimumab in Advanced Melanoma. The New England journal of medicine. 2019;381(16):1535-46. 

2. Abu-Sbeih H, Faleck DM, Ricciuti B, Mendelsohn RB, Naqash AR, Cohen JV, et al. Immune Checkpoint Inhibitor Therapy in Patients With Preexisting Inflammatory Bowel Disease. Journal of Clinical Oncology. 2020;38(6):576- 83. 

3. Das S, Johnson DB. Immune-related adverse events and anti-tumor efficacy of immune checkpoint inhibitors. Journal for ImmunoTherapy of Cancer. 2019;7(1):306. 

4. Weber JS, Hodi FS, Wolchok JD, Topalian SL, Schadendorf D, Larkin J, et al. Safety Profile of Nivolumab Monotherapy: A Pooled Analysis of Patients With Advanced Melanoma. Journal of clinical oncology : official journal of the American Society of Clinical Oncology. 2017;35(7):785-92. 

5. Arbour KC, Mezquita L, Long N, Rizvi H, Auclin E, Ni A, et al. Impact of Baseline Steroids on Efficacy of Programmed Cell Death-1 and Programmed Death-Ligand 1 Blockade in Patients With Non-Small-Cell Lung Cancer. Journal of clinical oncology : official journal of the American Society of Clinical Oncology. 2018;36(28):2872-8.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook