Seyoum Weyessa

Intervjuet av: Linn Bernklev. Bilder: Private


Jeg møter Weyessa i pauserommet på Ski sykehus for et intervju. Han er en pensjonert gastrokirurg med et smittende godt humør og et faglig engasjement som ikke har blitt ­mindre med alderen. Vi ble kjent her på Ski sykehus, og jeg ble nysgjerrig på hans historie.

Bakgrunn

Weyessa ble født i Etiopia 16.04.1950. Som 22-åring ble han medisinstudent på universitetet i Addis Abeba. Studiet ble kortvarig da universitetet ble stengt etter 2 år – regimet ble styrtet og den etiopiske borgerkrigen brøt ut i 1974. Studentene ble «sendt på bygda». Han var aktiv i nødhjelps-arbeide, og tilfeldighetene ville det sånn at han da møtte Endre Lillethun, professor i fysikk fra Universitetet i Bergen, som var utsendt av Kirkens Nødhjelp. ­Lillethun fattet interesse for den unge medisinstudenten, og ­oppfordret ham flere ganger til å komme til Norge. Weyessa var usikker, og skeptisk til å dra til et land han hadde hørt var veldig kaldt. Professor Lillethun tok derfor saken i egne hender, og søkte plass på medisinstudiet i Norge på Weyessa sine vegne. Juli 1976 landet han på Flesland flyplass og brukte 1 år på å lære seg norsk, samtidig som han tok forberedende på universitetet! Høsten 1977 ble han immatrikulert på medisinstudiet på Universitet i ­Bergen. Det var en tid man ikke var vant til så mange innvandrere i Bergen, og den 193 cm høye mannen (og litt høyere med afroen!) fra ­Etiopia ble lagt godt merke til. Weyessa forteller at det til og med ble skrevet en sak om ham i avisen, fordi han var den første ­studenten fra et utviklingsland som kom inn på medisinstudiet i Bergen. Han opplevde å bli tatt svært godt imot og at det var en fin tid.

Addis Abeba, 1976

Addis Abeba, 1976

Yrkesliv

Etter endt studie i 1983 fikk han turnusplass ved Nordland sentralsykehus i Bodø. Distriktstjenesten ble avtjent i Lofthus, Hardanger. Etter endt turnustid jobbet han et par år som bydels­lege og legevakt, før han ble assistentlege på kirurgisk avdeling, Moss sykehus.  Han ble fascinert av gastrokirurgien, og dette ble hans veivalg. Etter Moss var han på både Skien sykehus og tilbake i Bodø, før han kom til Ahus i 1997 for å fullføre spesialiseringen som gastrokirurg. Han ble ferdig spesialist i år 2000 og begynte da som overlege på Moss sykehus. I 2004 kom han tilbake til Ahus, og her ble han resten av sin karriere. I 2010 ble han avdelings­overlege på gastrokirurgisk avdeling Ahus.

Øsofagus-candidiasis på Landmark General Hospital.

Øsofagus-candidiasis på Landmark General Hospital.

Tiden som leder

Tiden fra 2010 og utover var en utfordrende tid som sjef. Det kom nytt opptaksområde til Ahus i forbindelse med at Aker sykehus ble lagt ned. Dette var en kaotisk og vanskelig tid ifølge ­Weyessa. Det manglet mye; det manglet leger. Det manglet plass til ­operasjoner, det manglet plass på poliklinikken, det manglet plass på sengepost. I tillegg manglet det penger. Det var mye kritikk fra befolkningen og i media, og ventelistene var lange. Mange av disse negative tilbake­meldingene kom til helsepersonell, selv om det var andre over som bestemte. Da Aker ble lagt ned ble de lovet leger derfra; det kom færre enn lovet og selv de som kom ble raskt trukket ­tilbake til OUS. De lyste ut stillinger og hadde ingen søkere. ­Weyessa forteller at «hvis jeg mistet et par år av livet på den tiden er det ingen overdrivelse. Vi var ingen god institusjon på den tiden.»

Etiopia har mye å by på, blant annet et spennende dyreliv.

Etiopia har mye å by på, blant annet et spennende dyreliv.

Skopivirksomhet

I begynnelsen av hans gastrokirurgiske karriere var det vanlig at både kirurger og medisinere drev med skopi. Spesielt avansert skopi som ERCP var det kirurgene som gjorde. Etter hvert ble hele skopi­virksomheten flyttet til gastromedisin på Ahus. Weyessa er helt sikker på at det var det eneste riktige: «Kirurgene prioriterte ikke skopi. De drev ikke frem skopifaget. Uten oppdatering og nye teknikker går det ikke fremover. Det gikk ikke på vilje, men at ­kirurgene har for mange andre prosedyrer. Det var en riktig avgjørelse å gi det fra seg.» Personlig har han hatt en pasjon for ­endoskopi hele veien, og har fortsatt å holde skopi­ferdighetene ved like ved å jobbe på gastromedisinsk poliklinikk på Ski ­sykehus som ­pensjonist.

Addis Abeba

I overlegepermisjonen i 2015 begynte han å reise ned til ­Addis Abeba for å vurdere jobbmuligheter der. Han fikk en jobb på ­Landmark General Hospital, som er et privat sykehus i byen. Her startet han opp endoskopivirksomheten på sykehuset, og har lært opp leger og sykepleiere til å bli selvstendige ­endoskopister. For 1 år siden gjorde han den første ERCP-en på sykehuset. Sykehuset er det eneste i landet som har ERCP på ­permanent basis. Pasientene betaler selv for behandlingen.

Gastroenterologien er annerledes i Etiopia enn her. Kolitter pga infeksjoner er svært vanlig; amøber, salmonella, shigella, ­giardiasis m.fl. Kolittene forsvinner ikke pga kontinuerlig re-smitte, og er ­altså kroniske kolitter. De gir ikke sår og ligner ikke IBD. ­Generelt ser man veldig få med IBD, men det forekommer. 99% av ­befolkningen er smittet med helicobacter pylori og det er sjeldent grunn til å eradikere – de blir uansett smittet igjen kort tid etter behandling. Av leversykdommer er det mye virushepatitter, og også schiztosomiasis. Plateepitelcarcinom i spiserør er endemisk i en del av landet. I tillegg ser man mye candidiasis i spiserør pga AIDS.

Weyessa snakker varmt og engasjert om sitt arbeide i Etiopia, og ønsker å rekruttere kollegaer til å bli med ham ned og jobbe. Han oppfordrer lesere med interesse for dette til å ta kontakt med ham!

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook