Hvorfor ultralyd tarm? – erfaringer fra en tilfeldig utvalgt universitetsklinikk 

Tekst: Kim Nylund


På Haukeland Universitetssykehus er vi svært privilegerte når det gjelder tilgang på ultralydutstyr. I mitt virke har jeg tilgang til avanserte maskiner på medisinsk undersøkelse for planlagte undersøkelser eller til veiledning av intervensjoner. På sengeposten har vi en god, flyttbar ultralydmaskin som vi enten kan bruke inne hos pasienten eller på et eget rom. På poliklinikken har vi ultralyd­maskiner av eldre dato som like vel gjør nytten ved korte, mål­rettede undersøkelser. I vaktsituasjonen har vi tilgang på alle disse ­apparatene på kort varsel, men også mindre portable maskiner på hjul og små bærbare enheter som kan stikkes i frakkelomma.

Ved ultralyd tarm vil håndholdte ultralydapparater som regel ikke være tilstrekkelig. Den friske tarmveggen er rett og slett for tynn til at den kan fremstilles på et slikt apparat. Hos oss har imidlertid alle de andre ultralydmaskiner lineære, høyfrekvente ultralyd­prober som gjør den jobben. Således er det ikke behov for spesielt ­avanserte maskiner for å se på tarmen.

I og med at apparatene er så lett tilgjengelig forenkler det bruken betraktelig, men det er andre faktorer som også gjør at ultralyd­diagnostikk er praktisk i gastroenterologens kliniske hverdag.

I motsetning til endoskopi egner ­ultralyd abdomen seg for ­selvstudium.

For det første trenger man ikke en forberedt pasient. For en del tilstander og målinger må pasienten være fastende for standardiseringens skyld og innsynet bedres noe når det er mindre innhold i magesekk og tynntarm (spesielt hos menn). I de fleste tilfeller, når akutt diagnostikk er nødvendig, er imidlertid ikke dette viktig. Hvis det skulle vise seg at undersøkelsen ikke er tilfredsstillende kan den avsluttes raskt og utføres senere.

For det andre så er man som undersøker i prinsippet fullstendig uavhengig av hjelp fra annet personell og i mange tilfeller kan man gjøre undersøkelsen der hvor pasienten er istedenfor å flytte vedkommende. Slik reduseres antall aktører og prosesser som skal utføres før undersøkelsen og dette er dermed både ressurs­­besparende og tidsbesparende.

For det tredje kan man i de fleste tilfeller få et raskt svar, ­utelukke eller påvise tilstander som får konsekvens i forhold til videre ­diagnostikk og behandling.

I den akutte situasjonen og ved primærdiagnostikk anser vi det ikke som tilstrekkelig bare å undersøke tarmen. Derfor gjør vi hos disse pasientene en fullstendig organundersøkelse med en abdominal­probe før vi ser på tarmen med en mer høyfrekvent ultralydprobe. I en oppfølgingssituasjon av inflammatoriske sykdommer hvor vi gjør repeterte undersøkelser for å vurdere status og behandlingseffekt kan man imidlertid spare tid ved bare å undersøke tarmen. En slik tilnærming egner seg spesielt godt hvis man vil kartlegge utbredelse av kolitt hvis endoskopør ikke kan eller vil fullføre hele koloskopien eller på medisinsk poliklinikk hvor tiden er svært begrenset.

Kort oppsummert gjør det meg til en mer effektiv lege og ­fleksi­biliteten gjør at hverdagen på jobb flyter lettere.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook