NSKF referat

Olav Sandstad, OUS-Ullevål


Øivind Irtun professor i gastrokirurgi ved UNN, ønsket cirka 110 deltagere velkommen.

Deretter presenterte Randi Tangvik, leder for Nasjonal kompetansetjeneste for sykdomsrelatert underernæring rapporten med samme navn som nå er ferdig. Den bygger på tidligere arbeid der det er vedtatt at alle pasienter skal vurderes for ernæringsmessig risiko, og at det skal legges en ernæringsplan. Dette blir ofte ikke gjort til tross for at hver tredje sykehuspasient er i ernæringsmessig risiko, noe som pga høyere morbiditet og mortalitet betyr lengre og mer krevende institusjonsopphold. Vi trenger flere ernæringsfysiologer, men også opplæring og involvering av alle helsearbeidere. Og ikke minst trengs fungerende IKT-løsninger som legger til rette for registrering, informasjonsoverlevering, planlegging og implementering av ernæringsplaner.   

Tommy Cederholm fra Universitetet i Uppsala Universitet redegjorde for mekanismer ved katabolisme, kacheksi og sarcopeni. Som så ofte ellers er et viktig utgangspunkt å ha en felles forståelse av definisjoner: Cederholm T Clin Nutr. 2016 ESPEN guidelines on definitions and terminology of clinical nutrition. Med kacheksi forstås sykdomsrelatert malnutisjon med inflammasjon. Malnutrisjon og undernutrisjon har tre etiologiske årsaker: for liten tilgang pga fattigdom og naturkatastrofer, sykdom uten betennelse som årsak til redusert inntak eller absorpsjon. Eller katabol sykdom med betennelse og anorexi. Hovedårsaker til dette er kreft, KOLS, hjertesvikt, infeksjoner og traumer. Nyere forskning har vist det såkalte «obesity paradox», der overlevelse ser ut til å være best for de med BMI mellom 25 og 30. MAIDS: Malnutrition associated immune deficiencey syndrome. Mye forståelse om sult og avmagring bygger på «The biology of human starvation», The Minnesota Starvation Experiment, der 36 frivillige gjennomgikk en 24-ukers sultekur. Eksperimentet resulterte i et to-binds verk om de fysiologiske sidene ved underernæring.

Årsmøtet for Norske Selskap for Klinisk Ernæring ble holdt i Oslo Kongressenter 19.01.2017.

Olav Rooijackers, professor ved Karolinska instituttet gikk deretter gjennom «Protein requirements from health to ICU». Vi inntar normalt cirka 70 g protein, mens den daglige omsetningen i kroppen er på 300 g. For å vite noe om behovet er det nødvendig å gjøre balansestudier, men det kan være vanskelig. Det er forskjell på proteinkilder og animalsk protein er mer «likt» vårt eget, mens vegetabilske proteinkilder tilsier et noe større inntak for å dekke behovet. WHO har angitt at behovet for protein er 0,8 g/kg/dag for friske, gamle trenger 1-1,2 g/kg/dag, syke 1 g/kg/dag (men det varierer), intensivpasienter 1,3-1,5 g/kg/dag og brannskadde 1,5-2,0 g/kg/dag. Disse anbefalingene som til dels stammer fra foreleseren (Cederholm) før, er til tross for et skinn av evidence based medicine, mer expert opinion, og behovet for videre
forskning er som vanlig ubegrenset.

Overraskende forskning dukker av og til opp, og når det gjelder intensivpasienter har det vist seg at «very early» feeding kan være skadelig (Early versus late parenteral nutrition in critically ill adults. Van den Berghe G. N Engl J Med. 2011).

Generalforsamling NSKE: Det ble valgt ny leder for NSKE: Morten Mowe, overlege ved OUS-Ullevål. Han er innehaver av tre spesialiteter (indremedisin, geriatri og fordøyelsessykdommer) og har et naturlig fokus på ernæring.

Anne Marie Beck fra universitetet i København holdt deretter innlegg med den provoserende tittelen: «Nutrition support to undernourished old people – is that just a waste of money?». Spørsmålstegnet var sannsynligvis satt dit for å provosere. At ernæring er viktig er godt kjent, og det er naturlig å tro at betydningen av et velfylt kjøleskap for innleggelse på sykehus, ikke er tilfeldig (Refrigerator content and hospital admission in old people, Lancet 2000.). Foreleseren har vist at funksjonen hos geriatriske pasienter bedres ved oppfølging av ernæringsfysiolog etter utskrivelse fra sykehus.

Det har vært gjennomført en pilot om pasientsikkerhet og ernæring. Vi fikk høre om erfaringer fra ved Hanne Juul, Stavanger Universitetssykehus Kathrine Skjeldal, Slåtthaug sykehjem og Gry Kristin Sirevåg i hjemmetjenesten. Tiltakene besto av risikovurdering, individuell kartlegging, individuell ernæringsplan og overføring av informasjon. Erfaringene viser at det er gjennomførbart, men at målinger er ressurskrevende og at de elektroniske løsningene mangler.

Øivind Irtun gikk gjennom: «Praktisk ernæringsbehandling – ernæring før, under og etter kirurgi». Kunnskapen om økt mortalitet ved kirurgi hos underernærte er gammel. I 1936 ble det publisert en studie som viste 10 ganger mortalitet hos pasienter med vekttap før kirurgi (Studley H, JAMA). De fleste gjennomfører nå preoperativ ernæring. Det gjøres hvis mulig, med enterale tilskudd, men om nødvendig med parenteral næring. Målet er metabolsk og immunologisk kondisjonering, IKKE å gjenvinne vekt. Faste før operasjon har også blitt vesentlig forkortet til 6 timer for fast føde og 2 timer for drikke. Før operative inngrep inntas ofte en preoperativ karbohydratdrikk. Tidligere anbefalinger om postoperativ faste er også forlatt, med unntak av øsofaguskirurgi. Imidlertid har man fått indisier på at det ikke er noen grunn til å forsere iv-ernæring.

Under frie foredrag presenterte Johanne Alhaug fra Lovisenberg sykehus en studie med skåring av ernæringsmessig risiko med NRS 2002 hos 651 pasienter. De som var i ernæringsmessig risiko hadde signifkant høyere risiko for å ha trykksår.

Christine H. Hestevik fortalte om erfaringer fra sykehjem der forbedringspotensialet er stort og nasjonale retningslinjer ikke følges. Eksempelvis veies heller ikke sykehjemspasienter slik man har tenkt.

Ragnhild Holdahl Rasmussen rapporterte matnyttig informasjon fra Vestvågøy om et prosjekt: Mat og aktivitet – kompetansehevende tiltak i tjenester til personer med utviklingshemming.

Thomas Bøhmer hadde undersøkt vitaminnivåer hos pasienter med Alzheimer uten å finne noen sammenheng med sykdomsutviklingen.

Kamilla Nuland hadde undersøkt 40 cøliakere med IBS-symptomer. Halvparten fikk innskjerpet glutenfri kost mens den andre halvparten ble randomisert til lav FODMAP-diett. Resultatet var at Glutenfri lav FODMAP-diett var mer effektiv enn innskjerpet glutenfri kost.

Ida Strindmo hadde undersøkt dysbiose hos cøliakere med IBS-symptomer. Dysbiosen forble uforandret av en lav FODMAP-diett, men bakteriesammensetningen viste seg å kunne forutsi hvem som fikk effekt av kostomleggingen.

Til slutt kan det synes på sin plass å referere fra diskusjonen om tiåringen NSKE: Hva skal til for å få leger mer interessert i ernæring?

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook