Tanja Siamansour, UiO og Roald F. Havre NGF-Nytt
Tanja Siamansour, medisinstudent ved Det medisinske fakultet – UiO, utfører forskningsarbeid under veiledning av Truls Hauge. Hun presenterte resultater av en studie de har utført i perioden januar 2015 –november 2016 med bruk av endoskopisk mukosal reseksjon (EMR) og radiofrekvensablasjon (RFA) av Barretts øsofagus. Medforfattere er Ånonsen, Haugen, Hofstad, Løberg, Johannesen og Hauge.
Adenokarsinom (AC) i distale øsofagus er en av de raskest økende kreftformene. Insidensen av spiserørskreft er på 255, hvorav 4/5 utgjøres av AC. Barretts øsofagus (intestinal metaplasi) finnes hos 2-7 % av befolkningen og øker risiko for AC med 40 – 50 ganger. Tilstanden utvikler seg fra Barretts til lavgradig dysplasi (LGD), videre til høygradig dysplasi (HGD) og til slutt til AC. Årlig risiko for progresjon fra HGD til AC er 10% (6-19%). De viktigste risikofaktorene er kronisk gastro-øsofageal refluks, overvekt og alder > 50 år. Frem til 2015 ble pasienter med HGD og/eller intramukosalt karsinom (T1a) vurdert for kirurgisk behandling. Etter Helsedirektoratets nye handlingsplan for kreft i spiserøret, skal denne pasientgruppen i dag vurderes for endoskopisk behandling.
Endoskopisk behandling av Barrets øsofagus med dysplasi eller tidlig øsofaguscancer (T1) gjøres med en kombinasjon av mucosal reseksjon og radiofrekvens ablasjon (RFA). Endoskopisk Mucosal Reseksjon (EMR) benyttes ved nodulære forandringer eller inndraginger av slimhinnen, mens RFA benyttes mot flat slimhinne. Etter denne behandling kan platepitel regenerere i mange tilfeller i hele eller deler av området hvor det tidligere var metaplasitiske slimhinneforamdringer med dysplasi.
40 pasienter ble inkludert i studien. Diagnosen ble satt ved gastroskopi med firekvadrantsbiopsi. Lokaliserte forandringer ble fjernet med EMR. Om histologi ikke viste dypere vekst enn til mukosa og fravær av lymfeknuter på CT (T1aN0M0), ble kompletterende RFA utført etter 6 uker for å fjerne rest-Barretts, eventuelt gjentatt senere. Deretter har pasientene blitt fulgt med gastroskopi hver tredje måned. Målet for behandlingen er normal slimhinne.
Ved diagnosetidspunkt hadde 16/40 AC, 14/40 HGD og 10/40 LGD. Hos 5/40 pasienter ble EMR brukt kun som et diagnostisk verktøy, da én pasient hadde en polypp uten dysplasi, og de resterende 4 hadde en lokalisert forandring som vokste dypere enn til mukosa (minst T1b) og således ble operert. Resterende pasienter har fått EMR/RFA med terapeutisk formål. Så langt er 22 pasienter kontrollert. 3/22 har ikke hatt effekt av behandling og har fortsatt HGD, 1/22 progredierte fra HGD til AC og ble behandlet endoskopisk, og 18/22 har hatt god effekt av behandlingen med normalisering av øsofagus-slimhinnen.
Resultatene (se tabell) viser foreløpig, i likhet med store internasjonale studier, at endoskopisk behandling er effektiv og forebygger kreftutvikling. Pasienten må gjennomgå flere endoskopiske prosedyrer, og behandlingstilbudet hviler på en systematisk oppfølging ved henvisende sykehus. Gevinsten er at flere pasienter får forebygget kreft i spiserøret eller får behandlet denne radikalt uten å måtte opereres.
NGF-nytt oppfordrer OUS til å inngå samarbeid om felles protokoll og oppfølging av disse pasientene med andre sykehus som behandler pasientgruppen endoskopisk for å følge en større gruppe pasienter over lengre tid.
A) Lokaliserte forandringer i distale øsofagus i et område med Barretts. B) Reseksjonsflate etter EMR.
C) RFA gjort 6 uker senere for å fjerne rest-Barretts. D) Kontroll 3 mnd etter behandling. En del av slimhinnen er normalisert, men pasienten har fortsatt rest Barrett som må re-behandles med RFA.
Referanser
