Tekst: Paul Linnestad
Bilde 1. Treschows løkke Bellevue.
Tøyenløftet er et dagsaktuelt politisk begrep knyttet opp til opprustning av en bydel i Oslo. Jeg skal la dagens løft hvile og ta tak i et par historiske, kongelige tøyenløft.
Fra stuevinduet i leiligheten på Tøyen hadde vi utsikt til et staselig hus, Bellevue (Bilde 1). Da jeg begynte på videregående på Oslo katedralskole, lærte jeg at skolens tidligere rektor Niels Treschow (1751-1833) hadde bodd der, og at han senere ble professor på universitetet.
Det ble et hyggelig gjensyn da jeg som pensjonist så et bilde av huset på museet på Ullevål sykehus. Forklaringen er at Bellevue en periode ble brukt som behandlingssted for tuberkuløse, en av de institusjonene som var virksomme før Ullevål sykehus ble utbygd.
Treschow moderniserte skolens pensum og bygde en ny festsal, som det nyopprettete Stortinget tok i bruk i 1814. Auditoriet er bevart på Folkemuseet på Bygdøy.
Én reform klarte Treschow ikke å få gjennomført – å gi skolen eksamensrett. Den gang måtte elevene dra til København og ta examen artium der. Det var barskt for artianerne in spe, men også for rektor, som fikk mulkt om kandidaten (dimittenden) strøk. Hendte dette tre ganger i hans rektortid, ble han avskjediget. Rektor var derfor forsiktig med å sende sine elever til København til examen artium. Eleven kunne imidlertid gå opp som privatist om han fant en “dimissor” som våget, og som i så fall tok seg klekkelig betalt for å kunne betale en eventuell mulkt (3).
Fra 1803 var Treschow professor i filosofi i København. Han ivret for et norsk universitet. Kong Frederik 6. hadde lenge vært kritisk til de norske universitetsplanene, men endret etter hvert oppfatning og besluttet 2. september 1811 å opprette et universitet i Christiania. Det fikk navnet Kongelige Frederiks Universitet.
Kongens ja var nok dels politisk motivert. Han var opptatt av å beholde Norge i sitt dobbeltrike. Det var i Norge betydelig misnøye med kongens utenrikspolitikk, som medførte at vi i årene 1807-1814 var i krig med både England og Sverige. Derved ble all sjø- og landveisforbindelse med disse landene – og med Danmark – blokkert. Dette er bakgrunnen for at Terje Vigen måtte ro til Jylland og hente korn da “engelske kryssere stengte hver havn, i landet var misvekst og nød”, som Henrik Ibsen skrev.
Bilde 2. Tøyen hovedgård. Tegnet av Stein Kolstad (fra ref 5).
Kongen oppnevnte en bygningskommisjon i Christiana. Den foreslo å bygge på Ankerløkken, som lå på nåværende Ankertorget. Det måtte bygges i alt 8 bygninger i tillegg til 20-25 boliger til professorene. Kongen sendte Danmarks best kjente arkitekt i samtiden, Christian Frederik Hansen (1756-1845), til Christiania for å vurdere planen. Han forkastet den fordi grunnforholdene på Ankerløkken var for dårlige.
Kommisjonen presenterte da nye alternativer:
C. F. Hansen ville bygge på Tøyen hovedgård (Bilde 2), som hadde den “skønneste Beliggenhed”, og som ville gi muligheter for et anlegg i tilknytning til en botanisk hage og stor park. Han så for seg, som veiforbindelse til sentrum, en representativ gate med professorboliger på begge sider. Jeg antar at han tenkte på en trasé svarende til dagens Trondheimsveien. Dessverre foreligger ingen tøyentegninger fra arkitektens hånd.
Kommisjonen gikk ikke inn for tøyenplanen, men vurderingen i København var en annen. I 1812 kjøpte Frederik 6. Tøyen hovedgård, og den ble overdratt til universitetet samme år.
Majesteten gikk således klart inn for et tøyenløft, men det ser ut til at selv en eneveldig monark må ta hensyn til andre, for tøyenplanen ble henlagt. Universitetet benyttet i stedet eiendommen til botanisk hage og til å prosjektere 20 løkkeeiendommer for professorer, tildelt etter ansiennitet. Løkkeordningen ble ikke gjennomført i så stor utstrekning som tenkt. Bellevue var først ute. Treschow bodde der fra 1820 til sin død i 1833 og Bellevue var professorløkke til 1892.
Bilde 3. Christianiakart 1887. Tøyen og professorløkkene (Ullevål museum).
Bilde 4. Heibergs løkke.
I tillegg til Bellevue ble tre professorløkker etablert (bilde 3):
Heibergs løkke (Bilde 4), oppført i 1847 av professor i kirurgi Christen Heiberg (1799-1872), tegnet av J. H. Nebelong, som også var arkitekt for Oscarshall på Bygdøy. Heibergløkken ligger kloss ved nedgangen til Tøyen T-banestasjon.
Holmboeløkken, oppført i 1846 av professor i orientalske språk Christopher Andreas Holmboe (1796-1882). Den er nå revet, men jeg husker den godt, for jeg hadde en venn som bodde der. Faren hans var betjent i universitetets aula og slapp oss i blant inn der til lysbildeforedrag. Nå først forstår jeg sammenhengen, faren bodde selvsagt i universitetets hus. Holmboeløkken lå nær Tøyenbadet ved foten av bakken opp til Ola Narr og Økernveien. Keyserløkken, tildelt professor i historie Jakob Rudolf Keyser (1803-64) i 1850. Det var den største av professorløkkene, hele 114 dekar. Den ble kjøpt av kommunen i 1944, og boligfeltet Keyserløkka er bygd på denne grunnen.
Et utsnitt av museets Christiania-kart fra 1887 (det året Ullevål sykehus ble etablert) viser Holmboeløkken, Bellevue og Heibergløkken og deres beliggenhet i forhold til Tøyen hovedgård. Keyserløkken, som lå i Aker kommune, faller utenfor kartrammen til høyre.
Bilde 5. Utsikt fra Tøyens portnerstuer mot Vor Frelsers kirke. Ryttere på nåværende Trondheimsveien, som etter arkitektens plan skulle anlegges som en praktgate.
Arkitekt C. F. Hansens plan om en stilig veiforbindelse mellom Tøyen og byen med tilhørende professorboliger ble altså ikke realisert (Bilde 5). Kanskje som et plaster på såret ble noen av de første professorene seinere hedret med gatenavn på Sofienberg, nettopp i det samme strøket der de ikke fikk hus (Bilde 6).
På kartet finner vi gater oppkalt etter:
Michael Skjelderup (1769-1852), universitetets første medisinske professor i anatomi, fysiologi og rettsmedisin, Georg Sverdrup (1772-1850), professor i gresk og Jens Rathke (1769-1855), professor i naturhistorie hørte til det aller første professorkullet.
Bilde 6. Kart over Sofienberg (fra NAF-kartboka for Oslo og omland 1990).
Bilde 7. Ola Narr kunne vært slottshage. Kristen Mørk og Paul Linnestad (fra ref. 5).
Svend Borchmann Hersleb (1784-1836), professor i teologi, Andreas Christian Conradi (1809-69), professor i indremedisin, Michael Sars (1805-69), professor i zooogi og Mathias Numsen Blytt (1789-1862), professor i botanikk kom noe senere. Det er interessant at det også er blitt plass til en ikke-professor; Johan Siebke (1781-1857) var gartner, knyttet til anlegget av botanisk hage.
På bilde 3 ser vi Boecks gate, oppkalt etter de to halvbrødrene Carl Wilhelm Boeck (1808-75) og Christian Peter Bianco Boeck (1798-1877), professorer i henholdsvis syfilidologi og fysiologi. Boecks gate og Blytts gate var tenkt å gi adgang til professorløkkene; Boecks gate ble aldri anlagt fordi byggevirksomheten på løkkene uteble.
Leif Gjerland er historieforieformidler. I en interessant og fornøyelig bok beskriver han viktige historiske veivalg i Oslo, der han i tillegg til den faktiske historien også beskriver konsekvensene av det alternativ som ikke ble valgt. Han kaller boka “Hvis slottet lå på Tøyen…”. Hvis Karl Johan hadde bygd slottet der, ville byens profil, arkitektonisk og sosialt, ha vært fullstendig speilvendt med “vestkanten” på Tøyen og “østkanten” i Homansbyen og på Frogner.
Som elever på Tøyen skole hadde vi hørt dette ryktet, og vi skrev på skolesida i Arbeiderbladet i1953, da vi gikk i sjuende klasse, at Karl Johan tenkte å bygge slottet på Lille Tøyen, der sykehjemmet senere ble bygd, og at Ola Narr kunne ha vært slottspark (5) (Bilde 7).
Om Karl Johan alvorlig overveide et tøyenløft vet vi ikke, men at Frederik 6. mente alvor, det vet vi. Så får vi se hvorledes det går med det dagsaktuelle tøyenløftet.
Litteratur
