Portrettet: Tor Qvigstad ”En tryllekunstner med koloskopet”

Tor-Qvigstad

Tor Qvigstad

Tekst: Christine Slinning. Overlege, gastromedisinsk avdeling Ålesund sykehus. 

Jeg har fått en mail i postkassen. En forespørsel om å skrive om avdelingen i NGF- nytt og lage portrett av Tor Qvigstad. En gylden mulighet til å bli kjent med historien som ligger til grunn for oppbyggingen av seksjonen. Hvordan var det å starte som gastroenterolog i Ålesund på 70-tallet?  Vi skal arrangere Midt-norsk gastromøte neste dag, og Tor har meldt seg på. Vi avtaler å møtes.

Hva førte deg til gastrofaget?

– Jeg kom til Ålesund som reservelege i 1973 fra Levanger hvor jeg var på full fart til å bli nefrolog. I Ålesund var Alf Johan Skarbøvik i samme periode godkjent nefrolog og på den tiden var det ikke aktuelt å ha flere grenspesialister i avdelingen. Høsten 1974 ønsket daværende avdelingssjef Thorsen en gastroenterolog på avdelingen, og han ordnet med hospitering hos professor Myren på Ullevål. Jeg slo til og hospiterte en måned. I mars 1975 fikk vi koloskop til Ålesund og undersøkelsen ble utført på røntgenavdelingen med gjennomlysning.

– Jeg hadde nå fått ett ben innenfor på Ullevål, og da det ble utlyst assistentlegestilling der, søkte jeg og fikk jobben. Det endte med at jeg sa opp i Ålesund, bare to måneder etter hospiteringen, omtrent samtidig som vi fikk koloskopet. Dårlig gjort ovenfor Thorsen, som nok ikke hadde sett bort fra muligheten, men han så muligens lengre frem i tid og håpet nok at jeg kom tilbake til Ålesund etter perioden i Oslo. Dagfinn Fausa og Ove Lange dekket opp de årene jeg var borte.

Hvordan var den tiden i Oslo? Det var jo rett etter introduksjonen av fleksible skop?

– På Ullevål den gangen havnet jeg midt i smørøyet. Endoskopien var i rivende utvikling. Alle gjorde gastroskopier, Magne Osnes, Rosseland og Fausa drev frem ERCP. Jeg fikk beskjed om å ta meg av koloskopiene og prøve å forbedre teknikken. Det var en spennende tid med et stort team av dyktige kolleger. Myren, Osnes, Hermod Pettersen, Erik Schrumpf og Morten Vatn. Tidligere helsedirektør Lars Hansen og Jan Dybdahl. Jeg fikk også vært et halvt år på Rikshospitalet med Egil Gjone, Olaf Fausa og Jappe Blomhoff i spissen. Gastromiljøet var ekstremt godt. En viktig faktor var at alle faglige møter også inkluderte gastrokirurger.

Så hvordan var det å komme tilbake til Ålesund i 1979?

– Jeg følte meg bra kompetent ved tilbakekomst til Ålesund. Da kom hverdagen! Hele gastrolaben var ett rom på medisin 2. Vi hadde ett gastroskop og ett koloskop. Skapene til å henge skopene i ble laget av snekkeren på huset. Benken til vask av skop var en provisorisk ombygd gammel stålbenk. Desinfeksjon? På teknisk avdeling fant vi noen tykke plastrør som vi korket i den ene enden. Det var et helt åpent system med glutaraldehyd. På rommet gjorde vi alle gastroskopiene fra medisin, noen sigmoideoskopier og pentagastrintester. Alle koloskopiene ble utført på røntgenavdelingen under gjennomlysning. Det var ikke plass til gjennomlysning på gastrolab, og heller ikke penger til et slikt apparat. ERCP ble gjort av kirurger som ikke ville dele oppgaven med indremedisinske gastroleger. Tragisk for ettertiden. Etter hvert ble pasientrommet over gangen ombygd til et brukbart koloskopirom, og vi fikk den første vaskemaskinen. Til tross for dårlige fasiliteter var det stor aktivitet de årene jeg var alene fra 1979 til 1988

Ifølge flere, blant annet Viggo Skar som du også lærte å koloskopere, var du en viktig faktor i utdannelsen av koloskopører i Norge. Hvordan gikk det til?

– Det mest spennende skjedde ved en eller to tilfeldigheter.

Det var håpløst ineffektivt å gå til og fra på røntgenavdelingen for å gjøre koloskopier. Det tok alt for lang tid og ventelistene økte. En sen kveld etter et møte i Oslo snakket jeg med professor Magne Osnes om dette. ”Dropp hele gjennomlysningen”, foreslo han. Samtidig hadde vi vært i kraftig diskusjon med fagmiljøet i Danmark når det gjaldt lengden på koloskop. De brukt konsekvent de lengste koloskopene på 185 cm. Jeg mente at å dytte så mye skop inn i pasienten var uttrykk for gal teknikk. Av hensyn til pasienten mente jeg at så lite skop som mulig skulle være inni pasienten til enhver tid, med andre ord: man skulle rette ut slynger fortløpende. Jeg ble enig med Osnes om å prøve å gjøre totalkoloskopier med et 105 cm koloskop uten gjennomlysning. Det skulle dokumenteres i journalen med biopsi fra ileum. Resultatet ble 94 % til cøkum på 30 minutter i snitt. Artikkelen ble publisert både i Norge og Sverige og vakte stor interesse og førte til at den praktiske delen av koloskopi ved de nordiske kursene flere ganger ble lagt hit til Ålesund. I tillegg hadde vi en strøm av leger som skulle hospitere. Det var en morsom tid! I løpet av de første 7-8 årene i Ålesund, fikk vi godkjent 4 artikler som førsteforfatter. Ytterligere var jeg med på 6 publiserte multisenterstudier, et par oversiktsartikler og lærebøker. Hele opplegget i 80-årene var så intenst at det var å be om å bli utbrent.

Tor-på-vingård-i-Umbria

Tor Qvigstad trives i det grønne.

Du var jo alene spesialist. Hvordan var forholdet til fastlegene den gang?

– Kontakten med primærlegene var også annerledes den gangen. Jeg ble irritert fordi de ikke hadde undersøkt rectum og særlig fordi de ikke rektoskoperte godt nok eller ikke i det hele tatt. Høsten 1982 hadde vi derfor rektoskopikurs hver uke hele høsten! Det foregikk på den måten at primærlegene kom med sine egne pasienter ferdig tømt til Moa legesenter. Ofte fylte legen opp sin egen bil med 3-4 pasienter. Der hadde vi først en time med praktisk rektoskopi, og deretter en times teori.

Hvordan gikk utviklingen i Ålesund videre?

– Det har i alle år vært en kamp om ressurser. Det gjelder både personell og penger til utstyr. Dette var hovedårsaken til at den intensive faglige virksomheten fra 80-tallet ikke ble fulgt opp. Det gikk faktisk så langt en gang at jeg skriftlig i brev til administrasjonen la ned hele koloskopivirksomheten i mangel på skop. Bevilgningen kom i siste omgang. Ventelistene har vært et kronisk problem fra starten av pga. personellmangel bortsett fra de siste par årene. Myndighetene har etter min mening alltid sett på legene som altfor godt avlønnet. Det er et ”overordnet mål å få ned legelønningene”, sa de på fylkestinget en gang. Som eneste overlege hadde jeg et år 4 ½ uker ferie, to uker kurs og 5 uker pålagt avspasering. Er det rart at vi dro til Sverige?

Er det andre viktige forhold ved faget som du vil fremheve?

Videoendoskopien kom i 1990. Jeg tror at om ikke det hadde skjedd, ville mange gastroenterologer funnet seg noe annet å drive med. Koloskopi uten video var knallhardt fysisk i lengden. ”Endoscopist’s neck” ble et begrep, og det ble internasjonalt publisert flere artikler om dette. Den nye laben fra 1996 var vi stolte av med ”Norges fineste vaskerom”. Den gjorde alt mye lettere.

– Fra 1988 ble vi to overleger. Da kom Roar Trondstad hit, og det var en betydelig lettelse for meg. Etter hvert fikk vi lokket Ragnar Eriksen med og etter hvert ble vi flere: Ingrid, Dag Arne og Christine.

– For meg har det i alle år vært viktig å prøve å legge forholdene til rette slik at bemanningen dekket behovet og at vi hadde nok folk på lur for fremtiden. I 80-årene og begynnelsen av 90-årene var det mange turer til administrasjonen vedrørende dette. Senere har Ragnar Eriksen jobbet intenst med det samme.

– Dere som jobber her nå er en fantastisk fin gjeng. Jeg håper at dere får anledning til å ta ut det beste. Jeg slutter med god samvittighet, forteller Tor.

Og jeg ser på ham og ser for meg tiden da han stille satt i bakgrunnen under koloskopien og vurderte søknader, samtidig som han nøye fulgte med. ”Ikke så brå bevegelser”, kunne han si og med små justeringer styrte han meg mot rett mål – gastroenterologiens spennende fag. Takk skal du ha!

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook