Portrettet: Carl Ditlef Jacobsen

Tekst: Stephan Brackmann

I 25 år har Carl Ditlef Jacobsen hatt sitt virke ved Sentralsykehuset i Akershus, både som seksjonsoverlege ved gastroavdelingen, men også som assisterende avdelingsoverlege for hele indremedisin.

Jeg husker ham godt som min sjef under B-grenutdanningen. Vital, fokusert, høflig, med sterke meninger, og til tider ganske kategoriske standpunkter. Samtidig hadde han et stort hjerte for pasientene og var veldig opptatt av deres ve og vel. Og så kunne han plutselig stå i gangen med hjelm, blå speilende solbriller, tettsittende kroppsdrakt, og sykkel i hånden. Det er slik jeg husker han. Og nå skulle det bli intervju, 14 år etter at han har sluttet på SiA. Jeg var svært nysgjerrig og skulle være forberedt. Jeg spurte kollegaer og surfet på internett. Det første som dukket opp ved et Google-søk var Arnold Schwarzenegger med en fet sigar i hånden. Ikke helt upassende, tenkte jeg; Jacobsen hadde jo kjempet i årevis mot en gigant i det norske samfunnet, tobakksindustrien – og til slutt vunnet. Men det var mye mer å finne; Kongens fortjenestemedalje i sølv, portretter fra Stavanger Aftenblad i anledning 70- og 80-årsjubileum, cand.mag. i statsvitenskap 2003 og politiske artikler, 93 treff i PubMed, og et intervju i Tidsskriftet for Den norske legeforening med tittelen «Helsegeneraler med felles mål» hvor «pekefingermoralens kategoriske imperativ: Du skal ikke» ble møtt av Peter F. Hjort med et ønske om mer humor og forståelse inn i det forebyggende helsearbeidet.

Vi avtalte å møte hjemme hos ham. En leilighet i et moderne boligkompleks på Kolbotn.

Han kom ned trappen for å møte meg. Nå bare ett trinn av gangen, med et stort smil og den samme vitaliteten jeg husket så godt fra før. Øynene smilte også. Heisen sto med åpne dører, men vi tok trappen. Jeg hadde med blomster til hans kone, men hun var ute i noen ærend. Hun satte stor pris på dem. Åpen kjøkkenløsning og en flott stue med ærverdige møbler og et bilde på veggen som viste en eldre kvinne. Det var noe med det bildet. Jeg må spørre ham om det, tenkte jeg. Vi satt oss inn i arbeidsværelset.

«Jeg har lyst til å takke fire instanser», innledet han.
Og så var vi i gang.

– Først vil jeg takke for hvordan jeg ble mottatt når jeg kom til SiA (Sentralsykehusetet i Akershus) i 1979. Jeg kom til dekket bord. Arne Rosseland var gründer. Han hadde bygget opp en fabelaktig endoskopiseksjon. Arne og jeg gikk godt sammen. Jeg trengte mye videreutdannelse innen gastroenterologisk endoskopi, og han var en stor kapasitet på området, bl.a. ERCP og terapeutisk endoskopi. Han var en fantastisk person, alltid tilstede, bodde like ved sykehuset. Og svært dyktig. Vi prøvde å få til en felles gastromedisinsk og -kirurgisk sengepost. Men det ble stoppet av sjefssykepleieren på medisinsk avdeling. Jeg prøvde ikke å vandre inn i kirurgiens verden for mye, kjenne min egen begrensning. Jeg drev endel med barneendoskopi. Og etter hvert begynte pediaterne å interessere seg for det.

Er det tid for en liten historie? Åh Ja, sa jeg, kjør på.
-Det var en jente som selvskadet seg. Hun anså seg som et verdiløst menneske. Hun delte et stort Gillette barberblad på langs, viklet det inn i papir og svelget det. Ble henvist til oss. Vi fant barberbladet i duodenum. Jeg fisket det opp med en tang og dro det med meg gjennom pylorus, magesekken og spiserøret.
Men hvordan skulle vi få det forbi øvre øvre del og pharynx? Rosseland hjalp til med en finger og sammen lirket vi barberbladet opp. Det var bare minimal med blødning. Hun ble observert på kirurgisk avdeling. Pass godt på henne, instruerte han, men hun fikk tak i et nytt sett barberblad og svelget alt sammen. «Må hun opereres?» «Nei», sa Arne, «vi observerer henne, men står klar til å operere hvis vi må». Barberbladet kom ut per rektum. Hun falt bare litt i Hb. Utrolig hva som passerer tarmkanalen.

De andre jeg vil takke er støttespillerne på gamle SiA. Ellen Gussiås. «Hun organiserte oss». Hun og Arne Rosseland hadde jobbet i flere år for å bygge opp gastrolaben. Det å være ung indremedisiner, og så komme til et sånt sted….., topp moderne sengepost, gastrolab med røntgenutstyr på to rom, laser – det var ikke spart på noen ting.

«Hva brukte dere laser til?»
– Vi brukte det for å lage passasje gjennom strikturer.

«Har du et blinkskudd?»
– Det må være fontenen av puss og galle som spruter inn i lumen ved papillotomi – fantastisk syn.

«Hva ellers var du opptatt av?».
– Undervisningsfunksjonen! Særlig to grupper. Unge leger som skulle videre til gastrofaget, og pleiere. Hver fredag hadde vi internundervisning. Pasienten er ikke eneste fokus i sykehusmedisin. Utvikling av nye metoder og undervisning er også viktig. Også var jeg med i Bivirkningsnemda. Jeg deler ikke oppfatningen til Steinar Madsen at «alt» skal registreres som en bivirkning. Jeg mener feilbehandling, altså dosefeil, misforståelser, og feil fra pasientens side ikke bør registreres sammen med ekte bivirkninger til et medikament.

«Husker du noen alvorlige bivirkninger som dere plukket opp?»
– Det var unge kvinner som plutselig døde med en svær tromboemboli, pga. p-piller.

«Jeg husker du var svært opptatt av IBD-pasientene».
– Ja, de kalte det menigheten min. Pasientene ringte meg ofte. Prednisolon var redningen. Særlig korte kurer var nyttige. Men jeg prøvde å unngå langvarige kurer. Vi fikk ansatt en dyktig sykepleier som kontaktperson for pasientene – det viste seg veldig nyttig.

Hva tror du er årsaken til IBD?
– Det er immunologisk. Crohn og ulcerøs kolitt er to forskjellige sykdommer. De aller fleste blir spontant bedre. Det brenner ut.

«Hvem ellers ville du takke?»
– Den tredje instans jeg vil takke er firmaet Olympus. Det skulle bygges opp et universitetsgastrolab, stort budsjett, studenter… Vi hadde kjempegodt utstyr, og Olympus ytet fantastisk service. De kom med låneskop med en gang det var nødvendig. Olympus arrangerte også kurs i Danmark. Og vi ble en utdanningsinstitusjon, en av de beste i landet.

Og så vil jeg takke min familie. Som fant seg i at de måtte vente på meg. Min kone var sykepleier på Rikshospitalet, så hun visste hvordan det var i helsevesenet, så henne vil jeg takke, og barna.

Jeg sitter overfor bokreolen, og der stå det en del bøker om 2. verdenskrigen.
«Du er født i 1930. Da har du opplevd krigen på nært hold?»
– Ja, det har jeg. Vår familie opplevde krigen. Vi la oss ofte sultne om kvelden. En gang kom tyskerne og skulle hente min eldste bror. Han var varslet og gjemte seg, senere havnet han i Sverige. Min far var ingeniørutdannet i Tyskland og snakket flytende tysk. Det gjorde inntrykk.

«Jeg er tysk. Jeg tenker ofte, det må jo vekke uhyggelige følelser i din generasjon å møte tyske personer i Norge i dag, selv om vi er mye yngre».
– Det er helt uproblematisk. Tyskland har forandret seg kolossalt. Men det fantes mange nordmenn som forrådte sitt fedreland. Og noen av dem var verre enn tyskerne selv. Det snakker jeg mye om med min kone.

Carl Ditlef Jacobsen som ung endoskopør, en assistentlege og sykepleier Live.

Carl Ditlef Jacobsen som ung endoskopør, en assistentlege og sykepleier Live.

«Jeg kan ikke la være å nevne tobakk: du er jo svært kjent for din innsats mot røyking.»
– Tobakk har jeg kjempet mot i alle år. Det er forbudt etter norsk lov å selge tobakk. Men det finnes noe som heter sedvanerett. Hvis noen hadde prøvd å starte tobakksalg i Norge i dag, hadde det blitt forbudt.

«Hvordan startet din motstand mot røyking?»
– Faren min sørget for å ødelegge lungene sine med røyking. Han sluttet som 70-åring. Så hadde jeg to brødre, en som fikk dårlige lunger, og en fikk tungecancer av røyking.

«Det er mye emosjoner i røykedebatten.»
– Ja, jeg husker en gang var det debatt på P1. Folk skulle ringe inn, og min motdebattant var en fra Frp. Røykfri arbeidsplass var kampanjen. Mange var meget sinte. Juridisk hadde jeg mitt på det tørre, men en rasende dame skjelte meg ut for den dårlige behandlingen som hun hadde fått på gynekologisk avdeling. Jeg syntes dette var urettferdig, for jeg jobbet jo ikke engang der. En annen dame ringte deretter for å forsvare meg og sa «jeg skulle gjerne ønske at 100 leger i Norge var som Dem». Senere fikk jeg et brev: «Jeg hørte denne damen som gjerne skulle ha 100 leger som Dem, det er jeg ikke enig i, jeg har mer enn nok med den ene!»

«Du fikk mye motstand. Men kan det hende at det var måten du opponerte på og ikke selve innholdet?»
– Ja da….men jeg opplevde mange ganger at folk krangler med deg og så er de egentlig helt enige.

«Peter Hjort har hatt en annen tilnærming til helseforebyggende arbeid, mer forståelsesfull.»
– Peter Hjort var en veldig bra mann. En av de mest kjente medisinerne vi hadde. Han var av den milde typen, som absolutt så det beste i folk.

«Har du noen råd til den yngre legegenerasjonen?»
– Tenke mer forebyggende, ikke bare terapi. Røyking, ernæring, trene, bruke kroppen sin, også mentalt.

På vei ut tenkte jeg at han må jo ha gjort ganske mye riktig, så ung som han holder seg. Og så husker jeg plutselig: jeg glemte å spørre om det bildet på veggen…

Faktaboks: Carl Ditlef

  • Født 10. august 1930 i Stavanger
  • Gift, 2 barn
  • Far og mors familier var fra Bergen, morfar het Ditlef Martens
  • Han er oppkalt etter hans fars bror Carl Baltazar Jacobsen, som ble drept under 1. verdenskrig som frivillig soldat i et kanadisk regiment.
  • Medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1955
  • Turnustjeneste i Bodø 1956, og i distrikt: Eggesbønes/Herøy
  • Sykehustjenester: Med.avd. Halden sykehus, Menighetssøsterhjemmets sykehus, Hematology/Oncology Section University Hospital, Iowa, USA
  • Rikshospitalet, Lungeavdelingen, og Med. A. til 1963.
  • Dr.med. 1969 ved Tromboseinstituttet, Tittel: Plasminogen/Plasmin system of human plasma.
  • Sentralsykehus i Akershus, seksjonsoverlege Gastroent. seksjon, og ass. avd.overlege, fram til pensjonsalder 70 år.
  • Medlem Bivirkningsnemnda.
  • Startet avdeling for forebyggende og helsefremmende arbeide i sykehus.
  • Cand.mag. (gammel ordning) i statsvitenskap 2005, UiO.
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook