Håvar Blich Hope
Cand.med. Håvar Blich Hope ved Institutt for klinisk medisin, UiO, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 6. september 2013
Hovedveileder: Avdelingsleder Asle W. Medhus, Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, Ullevål, Oslo:
Nedsatt funksjon av tynntarmen ved alkoholisme:
I sin avhandling Malabsorption in chronic alcoholism har lege Håvar Blich Hope og medarbeidere studert effekten av alkoholisme på tynntarmens absorpsjonsevne.
Konklusjonen i studiene er at alkoholikere har en tynntarmsmalabsorpsjon, som er lik den til ubehandlede cøliakipasienter. Lysmikroskopisk undersøkelse av tynntarmen viste få avvik, mens elektromikroskopisk undersøkelse påviste endret mikroarkitektur som gir et redusert absorpsjons-areal i tynntarmen.
Det er brukt isotopbaserte pusteprøver og urin-analyse for å studere tynntarmens absorpsjon av sukkeret D-xylose. Det ble påvist en redusert tynntarmsabsorpsjon hos alkoholikere ved både pusteprøve og urinanalyse. Det ble påvist en absorpsjonsevne hos alkoholikere som var tilsvarende den hos ubehandlede cøliakipasienter, en pasientgruppe med kjent nedsatt tynntarmsfunksjon.
Absorpsjonsundersøkelsene ble supplert med lys- og elektronmikroskopisk undersøkelse av tynntarmsslimhinnen hos alkoholikere, og det ble påvist avvik i tynntarmslimhinnens arkitektur ved elektronmikroskopisk undersøkelse. Disse avvikene i tynntarmslimhinnen reduserer overflatearealet, og kan forklare den reduserte absorpsjonsevnen av xylose som ble påvist hos gruppen med alkoholisme.
Det ble også utført en studie på magesekkens tømmingshastighet hos alkoholikere, for å vurdere om denne hadde påvirket absorpsjonsundersøkelsens resultater, noe som det ikke var holdepunkter for.
Lene Larssen
Cand.med. Lene Larssen ved Institutt for klinisk medisin, UiO, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 13. desember 2013:
Hovedveileder: Førsteamanuensis Truls Hauge, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Personalia: Autorisert lege i 1997, spesialist i fordøylelsesykdommer 2005, Overlege gastromed.avd. OUS, Ullevål
Hindret passasje gjennom mage-tarm kanalen eller galleveiene er et vanlig problem ved langtkommet kreftsykdom og medfører store plager for pasientene. Rask og effektiv lindring av plagene er ønskelig, helst med en varig effekt og med så få komplikasjoner som mulig.
I avhandlingen «Treatment of malignant gastrointestinal- and biliary obstructions with metal stents» har lege og forsker Lene Larssen og medarbeidere studert lindrende behandling av kreft i mage-tarm kanalen og galleveier med selv-ekspanderende metall stenter (SEMS). SEMS er et rør laget av et metallnett som kan føres inn i fordøyelseskanalen for å åpne opp trange områder forårsaket av kreftsvulster. Flere studier basert på legers vurderinger har vist at behandlingen er trygg og effektiv på kort sikt, men kunnskap om hvordan pasientene opplever behandlingen og kunnskap om langtidseffektene, har vært svært mangelfull.
Spesielle spørreskjema for pasient egenrapportering ble brukt og kunne vise at pasientene (ikke bare legene) opplevde at SEMS behandling ga god symptomlindrende effekt og forbedret livskvalitet. Behandlingen hadde også en varig effekt, med få alvorlige komplikasjoner, noe som er svært viktig for pasienter med begrenset levetid. SEMS brukes også som behandling når kreft gir akutt stopp passasjen gjennom tykktarm (tarmslyng), slik at man kan operere bort svulsten i en roligere fase, når risikoen for komplikasjoner er lavere. Bruken av SEMS i denne situasjonen er ikke helt avklart, men for de 40 pasientene v som ble behandlet på denne måten, var dette et trygt og effektivt alternativ på kort sikt.
Bjørn Steinar Nedrebø
Cand.med. Bjørn Steinar Nedrebø ved Institutt for klinisk medisin, Uib, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 5. april 2013:
Hovedveileder: Professor dr.med. Hartwig Kørner, avdeling for gastroenterologisk kirurgi ved Stavanger universitessjukehus, og klinisk medisin 1 ved UiB
Bjørn S Nedrebø (f 1972) er født i Bjerkreim, Rogaland. Han er spesialist i gastrokirurgi, og avdelingssjef på gastrokirurgisk avdeling ved Stavanger Universitetssykehus. Dette prosjektet er knyttet til Norsk Gastro-Intestinal Cancer Gruppe – Colorectal. Prosjektgruppen består av hovedveileder professor Hartwig Kørner og medveilederne professor Kjetil Søreide og professor Jon Arne Søreide, samt Morten Tandberg Eriksen, professor Arild Nesbakken og professor Jan Terje Kvaløy
Sammendrag:
Diagnosen endetarmskreft har tradisjonelt medført dystre utsikter, med stor sjanse for død og betydelige plager. Tykktarmskreft, derimot, har hatt bedre rykte på seg, og større sjanser for overlevelse.
På 90-tallet kom det nasjonale retningslinjer der man fokuserte på endetarmskreft, og innførte ny operasjonsmetode, registrering av alle opererte pasienter, færre opererende sykehus, og hos noen pasienter forbehandling med stråling før kirurgi, noe som resulterte i bedrede resultater for denne pasientgruppa. For tykktarmskreft var det mindre endringer, med innføring av cellegiftbehandling hos pasienter med lymfeknutespredning hos pasienter under 75 år.
Prosjektet er basert på nasjonale data fra Kreftregisteret og Rectum Cancer Registeret. Den første og andre studien analyserte data for alle pasienter i Norge diagnostisert med kreft i tykktarm eller endetarm i perioden 1994 til 2003, som ble operert med helbredelse som målsetting. Vi fant at overlevelsen for pasienter operert for endetarmskreft i slutten av studieperioden (2000-2003) var blitt bedre enn for de operert for tykktarmskreft i samme tidsrom. Vi så videre at det var bedret overlevelse for alle pasientgrupper med endetarmskreft, mens prognosen for pasienter med tykktarmskreft kun var bedret hos pasientene under 75 år med spredning til lymfeknuter, som fikk cellegift.
Det tredje delprosjektet så på kvaliteten av tykk-tarmskreftoperasjonene i 2007 og 2008 i Norge. Antall lymfeknuter fjernet sammen med selve svulsten har lenge vært regnet som et kvalitetsmål for tykktarmskirurgien, med et minimum på 12 lymfeknuter som bør fjernes. Vi så at det var flere faktorer som påvirket antall lymfeknuter fjernet, både kirurgen, patologen , svulsten og pasienten påvirket det endelige resultatet, men at det var nok lymfeknuter fjernet hos 70 %.
Solveig Ligaarden
Cand.scient Solveig Ligaarden ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 21. november 2013
Veiledere: professor II Per Grønaas Farup og professor Stian Lydersen, begge NTNU.
Personalia: Klinisk ernæringsfysiolog, Seksjon for sykelig overvekt, kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik
Mål: Det overordnede målet var å studere kosthold hos personer med IBS og forbedre diagnostikk og behandling relatert til IBS, kosthold og den potensielle probiotiske bakterien Lactobacillus plantarum MF 1298 (L. plantarum MF1298).
Hovedfunn: Den kliniske studien omhandlet effekten på symptomene av å gi L. plantarum MF1298 til pasienter med IBS og ga data om sammenhenger mellom kostholdet og graden av IBS symptomer. Pasientene hadde mer symptomer i perioden hvor de brukte L. plantarum MF 1298 i forhold til placebo-perioden og det ble funnet en sammenheng mellom et lavt inntak av vitamin B6 og økt grad av IBS symptomer.
Helseundersøkelsen i Oppland fra 2000/2001 ga data til å studere forskjeller i inntak av matvarer mellom personer med og uten IBS i en generell befolkning. I tillegg ble det tatt blodprøver. For å se om IgG antistoffer mot matvarer kunne brukes i diagnostikk av matvareintoleranse ved IBS, ble blodprøvene brukt for å studere forskjeller i nivåer av IgG antistoffer mot matvarer mellom personer med og uten IBS. Personene med IBS hadde et ulikt kosthold sammenliknet med personer uten IBS. Inntaket av meieriprodukter var lavere, mens inntaket av te, vann og kullsyreholdige produkter var høyere hos personer med IBS. Det var ingen statistisk signifikante forskjeller av IgG antistoffer mot matvarer mellom personer med og uten IBS.
Konklusjon: Studiene viste at L. plantarum MF1298 ikke er egnet i behandlingen av personer med IBS, at personer med IBS har et annet kosthold enn personer uten IBS, at graden av symptomer antagelig innvirker på kostholdet og at det å teste for IgG antistoffer ved diagnostikk av matvareintoleranse ved IBS ikke ser ut til å være hensiktsmessig.
Cand.med. Dag Hoem ved Institutt for klinisk medisin (K1), UiB, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden Ph.D. (philosophiae doctor) den 13.mars 2013:
Veiledere: Prof. Asgaut Viste, Institutt K1 og Prof. Anders Molven (Gades Institutt), UIB
Personalia: Dag Hoem. Lege i 1982, spesialist i generell og gastroenterologisk kirurgi, Seksjonsoverlege ved Avdeling for Gastroenterologisk og Akutt Kirurgi ved HUS
Sammendrag:
Pankreaskreft er den 4. og 5. hyppigste kreftdødsårsaken for henholdsvis menn og kvinner i Norge og regnes som en av de mest dødelige kreftformer med tidlig spredning og små muligheter for overlevelse. Det finnes imidlertid både ulike ondartede svulstøformer i bukspyttkjertelen og godartede svulster som korrekt håndtert gir gode overlevelsesdata.
I tillegg til undersøkelse av forløp, komplikasjoner, sykdomstilbakefall og overlevelse viser arbeidet at det er mulig å dyrke celler fra både den eksokrine og endokrine delen av bukspyttkjertelen i tre-dimensjonal sfæroide modell.
Arbeidet omfatter også flere mutasjonsundersøkelser som viser svært høy frekvens av KRAS mutasjoner (>90 %) i den vanligste formen for kreft i bukspyttkjertelen, og en analyse av blodåretettheten og nydannelse av blodårer i slike svulster. Slike aspekter anses som sentrale og nødvendige for utvikling av målrettet behandling av oppregulerte signalveier hos den enkelte pasient.
Atle Van Beelen Granlund
Hovedveileder: Prof. Arne K. Sandvik, Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU.
Personalia: Født i Verdal 19.11.1977, bor i Trondheim. Jobber for tiden som postdoc ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, DMF, NTNU.
Årsak og sykdomsutvikling til inflammatorisk tarmsykdom (IBD) er i dag dårlig forstått. Rådende hypotese er at IBD inntrer ved en avvikende aktivering av immunforsvaret, med det resultat at det etableres en vedvarende inflammasjon. Denne aktiveringen antas å være resultatet av flere faktorer, hvorav både miljø, mikroorganismer og genetisk predisposisjon er antatt å ha en effekt.
Målet med denne avhandlingen er å bidra til økt forståelse av hvilke prosesser som er dominerende ved etablert IBD, og å karakterisere uttrykksmønsteret til en gruppe av gener funnet høyt uttrykt ved IBD, REG gener, i tykktarmslimhinne.
I artikkel I presenteres en analyse av genekspresjon i et sett prøver fra inflammert tykktarmslimhinne fra IBD-pasienter, samt ikke-inflammerte prøver fra IBD-pasienter og friske kontrollpersoner. Videre ble alle tilgjengelige datasett som representerte analyser av liknende prøvemateriale samlet og man gjorde en meta-analyse av disse for å identifisere gener og prosesser som fremstår som viktige i IBD. Denne meta-analysen ble også brukt for å se nærmere på to felt: T hjelpercelle-differensiering og antimikrobielle peptider, begge antatt å være sentrale til IBD patogenese.
I artikkel II og III fokuseres det på en familie gener kalt «Regenerating islet derived» (REG). Disse ble funnet å være blant de med høyest differensielt uttrykk i både UC og CD når sammenlignet med friske kontrollprøver. Likevel er det lite som er kjent når det gjelder genproduktets funksjon, hvilke celler som uttrykker disse genene og om utrykket i tykktarm er IBD-spesifikt. I artiklene brukes immunohistokjemi og in situ hybridisering av vevssnitt fra pasienter for å karakterisere gen- og proteinutrykk til medlemmer av REG familien.
Alle artiklene viser at ekspresjonsmønsteret i UC og CD er meget likt, på tross av store kliniske forskjeller. T hjelpercelle-aktiveringen i UC og CD fremstår også som veldig like, men overveiende Th1/Th17-dominert differensiering. REG familien utrykkes høyt i all IBD, i enkelte prøver også i ikke-inflammert IBD-vev, men utrykket er ikke unikt for IBD-relatert inflammasjon. REG-familien kan deles i to deler basert på sitt utrykksmønster: REG1A, REG1B og REG3A utrykkes av epitelceller basalt i tykktarmskryptene, og utrykket ser ut til å være relatert til metaplastiske Paneth-celler. REG4 utrykkes av epitelceller høyere opp i kryptene, og finnes også i serotonin-positive enteroendokrine celler.
Artikkel 1: Granlund, A. van B. et al., 2013. Whole genome gene expression meta-analysis of inflammatory bowel disease colon mucosa demonstrates lack of major differences between Crohn’s disease and ulcerative colitis. PloS one, 8(2), p.e56818
Artikkel 2: Granlund, A.V.B. et al., 2011. Activation of REG family proteins in colitis. Scandinavian Journal of Gastroenterology, 46(11), pp.1316–1323.
Artikkel 3: Van Beelen Granlund, A. et al., 2013. REG gene expression in inflamed and healthy colon mucosa explored by in situ hybridisation. Cell and tissue research, 352(3), pp.639–46.
Per Christian Valle
Cand.med Per Christian Valle ved Avd for klinisk medisin, UiT, Helsevitenskapelige fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 21. juni 2013
Hovedveileder: Pofessor Eyvind Paulssen, Avdelingsleder for Avd for klinisk medisin, UiT
Personalia: privatpraktiserende lege i Harstad 1983-1988, Spesialist i gastroenterologi 1995, fra 2007 og til d.d.
Avdelingsleder/avdelingsoverlege ved medisinsk avd, nå UNN, Harstad
Helicobacter pylori (H. pylori) er den viktigste årsaken til sår i ventrikkel og duodenum. I tillegg vil bruk av betennelsesdempende medisiner kunne gi slike sår. Kreft i ventrikkelen er uhyre sjelden i aldersgruppene under 45-50 år.
Den største gruppen av pasienter med dyspepsi har imidlertid “funksjonelle” plager, som har svært sammensatte og bare delvis forståtte årsaksforhold. Kun 8-10 % av de med funksjonell dyspepsi og som også har H. pylori vil bli bedre av sine plager dersom bakterien fjernes. Disse fakta har dannet grunnlaget for den herskende retningslinjen for hvordan disse pasientene handteres i USA og Europa, den såkalte Maastricht Consensus rapporten.
I Norge har man vært tilbakeholdne med å følge disse retningslinjene, dels pga. en tradisjonelt mer restriktiv holdning til bruk av antibiotika, dels fordi man har ment at de non-invasive testene ikke var gode nok til en slik screening. I vårt helsevesen har vi kunnet praktisere en svært åpen tilgang til gastroskopi i den forstand at kun en liten prosent av henvisninger til denne undersøkelsen fra allmennlegene blir avvist. I de senere år har det imidlertid vært en glidning også i Norge i retning mot tankegangen uttrykt i Maastrichtrapporten.
Det er også en utbredt oppfatning at det å bli gastroskopert for en pasient med langvarig dyspepsi i seg selv er et gode som kan bidra til å øke pasientens akseptering av egne plager.
Dagens norske praksis resulterer i et høyt antall unge pasienter med normale funn ved gastroskopi.
Retningslinjene fra Maastricht kan på den andre siden kritiseres for at det fører til et høyt forbruk av bredspektrede antibiotika som pasienten har ingen eller marginal nytte av.
I den aktuelle studien ønsket vi å bruke eksisterende kunnskap til å teste om en kunne selektere ut de pasientene på forhånd hvor en ikke ville forvente å finne noe ved gastroskopi, i den hensikt å unngå denne prosedyren. Studien er gjort pasienter under 45 år med dyspepsi som er henvist til gastroskopi.
I den første artikkelen viser vi at med enkle selekteringskritterier kan vi identifisere den gruppen pasienter hvor praktisk talt alle klinisk relevante funn som gjøres ved undersøkelsen finnes. Denne gruppen utgjorde omtrent 45 % av alle som ble henvist, men hadde over 90 % av de endoskopiske funn i gruppen. Seleksjonen ledet derfor til riktig behandling av disse. Hos de øvrige pasientene endret ikke gastroskopien på behandlingen, som uansett ville være symptomstyrt.
I studien ble imidlertid alle gastroskopert. En slik seleksjonsstrategi av dyspeptiske pasienter ville gjøre det mulig å redusere antall gastroskopiene i denne aldersgruppen med ca55% uten å overse alvorlig patologi.
Samtidig ville vi beholde muligheten til å reservere antibiotikabehandling til den gruppen der effekten er uomtvistelig.
I artikkel nummer to så vi på pasientene ett år etter undersøkelsen i lys av de fire hoveddiagnosene, peptisk sårsykdom, syrerefluks til spiserøret med og uten øsofagitt samt funksjonell dyspepsi. Hensikten var bl.a. å undersøke hvor høy andel av pasientene i de forskjellige diagnosegruppene som var blitt bedre av sine plager, og i så fall hva de selv mente var viktigste årsaken til bedring.
Vi var særlig interessert i gruppen med funksjonell dyspepsi og fant at kun 16 % oppga gastroskopien og den ledsagende informasjon som opplevd årsak til bedring. De største gruppene anga endring av livssituasjon og kosthold som de viktigste opplevde årsaker til bedring av sine plager.
I vår tredje artikkel har vi sett på de forskjellige non-invasive H. pylori testene og deres testegenskaper. Med utgangspunkt i komplett H. pylori status hos alle 341 pasienter og det at samtlige var gastroskopert kunne vi beregne hvordan de forskjellige testene ville ha slått ut i det aktuelle materialet og med dette ytterligere kunne ha forbedret resultatene. Vi har også sett på de forskjellige testenes egenskaper i en setting med fallende H. pylori prevalens.
Vi konkluderer med at seleksjonsstrategien “Test, skår og skopér” er en velegnet strategi for å redusere antall unødvendige gastroskopier hos pasienter med dyspepsi under 45 år. Den kan samtidig bidra til å beholde en ønsket restrikttiv bruk av antibiotika. Dette bildet forsterkes ytterligere når prevalens av H. pylori faller.
Tom Glomsaker
Cand.med. Tom Birger Glomsaker ved Institutt for klinisk medisin, UiB, Det medisinske fakultet, forsvarte sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor) den 21. mars 2013:
Hovedveileder: Hovedveileder har vært Professor dr. med. Jon Arne Søreide, og Professor dr. med. Lars Aabakken har vært bi-veileder.
Personalia: Tom Birger Glomsaker, f. 1960, er oppvokst på Konsmo i Audnedal, Vest-Agder. Han er cand. med. fra Universitetet i Lübeck, 1985. Han er seksjonsoverlege ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi ved Stavanger universitetssjukehus.
Glomsaker har i sin doktorgrad arbeidet med en metode for kartlegging og behandling av sykdommer og skader i galleveier og bukspyttkjertel. Metoden, såkalt endoskopisk retrograd cholangio-pancreatografi (ERCP), har vært tilgjengelig siden 70-tallet. Ved at pasienten svelger et endoskop (en slange med videokamera), får man undersøkt galleveier og bukspyttkjertel og kan sprøyte inn kontrastvæske, samtidig som man tar røntgenbilder. Deretter kan man fjerne gallegangssteiner, legge inn dreneringsrør i galleveiene og stoppe blødninger og lekkasjer. Metoden har i stor grad erstattet tradisjonell kirurgi, men brukes mindre i Norge enn i andre sammenlignbare land.
Hovedkonklusjonen i avhandlingen er at ERCP-prosedyren er et viktig og verdifullt behandlingsalternativ for pasienter med sykdommer i galleveier og bukspyttkjertel. Prosedyren kan imidlertid ha alvorlige komplikasjoner og oppleves som ubehagelig for en del pasienter. Glomsaker har brukt data fra 14 norske sykehus og har sett på hvilke pasienter som får gjort ERCP og hvilke prosedyrer som blir utført. Over halvparten av pasientene som fikk utført prosedyren var over 70 år. Glomsaker viser at pasienter over 70 år med tilleggssykdommer har økt risiko for alvorlige komplikasjoner, men finner imidlertid ikke høyere andel komplikasjoner enn det andre internasjonale rapporter har vist. Data om hvordan pasientene selv opplevde ERCP-inngrepet, viste at nesten en tredjedel av pasientene opplevde prosedyren fra moderat til svært smertefull. Likevel var over 90 prosent av pasientene fornøyd med behandlingen.
For å redusere risikoen for komplikasjoner og minske pasientenes ubehag, bør det vurderes nøye når det er riktig å anvende ERCP og hvilke medikamenter som gis som smertestillende. Overvåkningen av de alvorlig syke pasientene bør også vurderes og bedres. Glomsaker anbefaler i tillegg at alle sykehus med ERCP-virksomhet bør rapportere til det nasjonale ERCP-registeret, blant annet for å fremme videre utvikling av metoden.
