Sørlandet sykehus Flekkefjord ligger midt mellom Stavanger og Kristiansand og er lokalsykehus for både de østlige kommunene i Rogaland og den vestlige delen av Vest-Agder. Befolkningsgrunnlaget i opptaksområdet er ca. 40 000, og det er ca. 1,5-2 timers kjøretid til våre større nabosykehus i øst og vest.
Særlig på 90-tallet var det store problemer med å rekruttere spesialister til Flekkefjord. På samme tid var mange tyske spesialister interessert i å jobbe i utlandet. Sykehuset klarte i løpet av 2 år å rekruttere både kirurg, gynekolog og anestesilege. Jeg som indremedisiner og gastroenterolog var nr. 4 og i løpet av de påfølgende årene skulle det bli en rekke flere tyske spesialister som med sine familier valgte Flekkefjord som arbeids- og bosted. Selv om avisene begynte å skrive om ”Flekkefjord Krankenhaus” var nok både lokalbefolkningen og våre norske kolleger glade for at tilflytterne sikret sykehusets drift og eksistens. De fleste av oss jobber her fortsatt og er blitt godt integrert, selv om det sikkert vil ta flere generasjoner før man blir sett på som en ”ekte flekkefjæring”.
Fra venstre Ann Katrine Solvang (spes. indremedisin), Jens Siemsglüss (kardiolog), Jens Pallenschat (gastroenterolog), Tove Mette Kristensen (sykepleier), Inger Lise Gausdal (enhetsleder), Gerd Signe Modalsli (sykepleier).
Selv om jeg ble tatt svært godt imot, husker jeg fra den første tiden spesielt setningen ”ja, men vi pleier å gjøre det slik…”. Dette var uttrykk for en viss skepsis mot endringer, som jeg foreslo med bakgrunn i min utdanning i Tyskland. Det var anstrengende men også svært lærerikt å hele tiden måtte forsvare sin egen terapitradisjon.
Sykehuset har, siden jeg begynte i 1999, gått gjennom en rekke omstruktureringer: Først eget (og landets minste) helseforetak og senere sammenslåing med Kristiansand og Arendal til Sørlandet Sykehus. Flere ganger har det vært diskusjoner om funksjonsfordeling/nedleggelse av funksjoner. Jeg føler at den først svært konservative holdningen i løpet av denne tiden har forandret seg til det motsatte. Det at sykehuset er lite, gjør det fleksibelt. Det finnes en god lagånd og vilje til å tilpasse seg raskt til endrete forutsetninger.
Medisinsk avdeling har 29 senger og er ikke seksjonert. Alle overleger har, sammen med avdelingens 3 LIS, daglig ansvar for en del av sengeposten. For meg betyr det at jeg de første 3 timene av dagen er opptatt med generell indremedisin mens jeg tilbringer resten på gastropolikinikken.
Alle overlegene i avdelingen må opprettholde bred indremedisinsk kompetanse og jobbe delvis på tvers av subspesialitetene. For eksempel behersker alle ekkokardiografi og gastroskopi og utfører disse på ”sine” inneliggende pasienter. Elektive polikliniske gastroskopier utføres både av gastroenterolog, kardiolog, lungemedisiner og generell indremedisiner. Her har vi lav terskel for å tilkalle gastroenterologen, dersom det er uventede/vanskelige funn. Koloskopier utføres hovedsakelig av undertegnede men også Tor Omland (kardiolog og spesialist i fordøyelsessykdommer) og Ann Katrine Solvang (spesialist i indremedisin med interesse i nefrologi). Spesiell fokus ligger på ”den smertefrie koloskopi” med sedasjon i så liten dose som nødvendig. Poliklinikken er heller ikke seksjonert. Sykepleierne jobber på tvers av spesialitetene. De fleste har fordypet seg på et område, men i hverdagen kan en gjerne gå fra å assistere ved polyppektomi til å utføre bodypletysmografi for etterpå å lese av Holter-registrering…
Noen vil kanskje innvende at en slik arbeidsmåte går på bekostning av kompetansen. Men fordelen er tydelig: Pasientene får en mer tverrfaglig tilnærming enn på spesialiserte avdelinger. Det er særlig pasienter med sammensatte problemstillinger fra flere organsystemer som profitterer fra dette. På previsittene er det som regel flere forskjellige spesialister til stede. Alle ser pasienten fra sitt fags ståsted og kommer ofte med fruktbare innspill.
Utfordringen ved en liten avdeling er selvfølgelig å opprettholde høy faglig standard. Her er vi nødt til å ha et tett samarbeid med fagmiljøene i Kristiansand og Arendal. Vi har lav terskel for å slå på tråden og diskutere problempasienter. Dette er for eksempel fast rutine før oppstart av hepatitt- eller anti-TNF behandling. Innenfor administrative møter har vi allerede satset på økt bruk av videokonferanse. Vi jobber nå med å kunne delta på MDT-møtene med gastrokirurgene og onkologene. Dette prinsippet fungerer også godt på andre områder: Trombolysebehandling av hjerneslag via ”teleslagløsning” sammen med nevrologene; lokal dialyse med fast rotasjon av personalet gjennom «moderavdelingen» på SSK; over 700 cytostatikakurer lokalt i samarbeid med Senter for kreftbehandling.
Vi utfører ikke ERCP, stenting, endosonografi eller kapselendoskopi. Disse pasientene sendes til SSK. Flekkefjord har ikke noen formalisert vaktberedskap innen endoskopi. De fleste ø.hjelp-endoskopiene klarer vi likevel. Overlegene har kompetanse innen endoskopi, og sykepleierne har alltid vært velvillige til å stille opp på fritiden. Likevel er det greit å vite at det finnes vaktberedskap på SSK/SSA som vi ved behov kan falle tilbake på.
Jeg liker den varierte hverdagen min, setter pris på tverrfagligheten og føler at jeg kan praktisere god medisin selv om jeg jobber på et lite sted.
