Fig 1. Øsofagus ved innkomst. Etseskade grad 2b.
Fig 2. Ventrikkel ved innkomst. Murale nekroser, grad 3a-b.
Imidlertid fremkommer etter hvert at han i tillegg til sin sedvanlige hang til 60 % etanol nok kan ha kommet til å innta en viss mengde salmiakk, selv om disse opplysningene forble noe usikre. Imidlertid ingen øvrige holdepunkter for iskemisk årsak, slik at etseskade ble stående som mest sannsynlige diagnose. Han kom seg gradvis, også endoskopisk, med nærmest normalisering av forandringene i øsofagus nokså raskt, mens ventrikkelen var preget av mer transmural skade med store nekroser og etter hvert betydelig strikturering av hele ventrikkellumen. (fig. 3, 4 og 5).
Fig 3. Øsofagus etter 2 uker; tilheling.
Fig 4. Ventrikkel etter 2 uker; fibrose og sloughing av nekroser.
Fig 5. Ventrikkel etter 6 uker; fibrotisk striktur gjennom det meste av ventrikkellumen.
Det ble gjort ett forsøk på ballongdilatasjon, men dette hadde ingen effekt. Det ble derfor 7 uker etter inntaket lagt en 10 cm 25 mm BD-stent som dekket det meste av resterende ventrikkel (fig. 6). Med dette forble lumen intakt, men pasienten fikk ikke i seg tilstrekkelig mat, og fungerte kun marginalt på næringsdrikker. Ved endoskopisk kontroll var stenten på plass, men med en ikke ubetydelig epitelhyperplasi som delvis bidro til å redusere lumenkaliber (fig. 7). PEG var uaktuelt pga hans innskrumpede ventrikkelrest. Det ble derfor besluttet å legge en endoskopisk PEJ, som foreløpig (3 mndr.) har fungert fint mtp. bedring av ernæringsstatus. Han kan imidlertid stort sett kun svelge flytende. Gastrektomi kan bli aktuelt på et senere tidspunkt.
Fig 6. BD-stent på plass.
Fig 7. Vevshyperplasi gjennom stenten, særlig i det trangeste området av ventrikkelen.
