Arnold Berstad.
Etter å ha forsket på magesår i mange år, skulle det ikke mer enn en par pasienter til før jeg forsto at dette var noe helt nytt. Men de skeptiske var i flertall og innvendingene var mange, vi ”manglet kontroll” og vi ”visste ikke hva vi snakket om når vi brukte pusteprøve som bevis på at bakterien var eradikert”. Det var også fra enkelte hold en nesten aggressiv holdning til at vi brukte antibiotika, spesielt tetrasyklin.
Andre mislikte sterkt bruken av vismut, som var ”giftig og ikke lenger gangbar medisin”. Jeg valgte derfor bevisst ikke å søke etisk komité. Etter min vurdering var sjansen for avslag stor, og da satt jeg i klemma. Heldigvis var vismut fortsatt akseptert som middel mot mageplager og tilgjengelig i håndkjøp på apotekene i Bergensområdet, og i ettertid vet vi at vi dermed hadde verdens beste vismutpreparat (vismut subnitrat, fortynnet Brita Torkelsen-mikstur). Dessuten, at vi ga pasientene et behandlingsskjema der doseringen av vismut, tetracyclin og metronidazol var presist og jevnt fordelt over det meste av døgnet, var trolig medvirkende til de gode resultatene. Etter min mening har ingen senere kommet opp med noe bedre. Vi var også heldige med at de første pasientene gikk til pressen med sin historie. Spesielt Bergen Arbeiderblad gjorde en meget god jobb og skapte en holdning i befolkningen som ikke var til å stogge.
Lenge før dette hadde overlege Gunnar Nysæter ved Stord sykehus og jeg merket oss en påfallende god effekt av metronidazol hos pasienter med magesår. Da rapporter om H. pylori og magesår kom tidlig på 80-tallet, begynte vi å se etter bakterien i biopsier, og da jeg reiste til USA i jula 1986 for å arbeide et halvår hos Basil Hirschowitz i Birmingham, Alabama, tok jeg med meg et biopsimateriale fra Lovisenberg sykehus. Ved mikroskopering av sølvfargede snitt kunne vi vise at antacida (aluminiumhydroksid) klart reduserte antallet H pylori-bakterier i ventrikkelslimhinnen. I kliniske studier hadde vi allerede vist at små doser aluminiumhydroksid og H2-blokkere hadde likeverdig effekt både ved ulcus duodeni (Ragnar Weberg) og ulcus ventriculi (Andreas Rydning), og det ble nokså klart at effekten av slik lavdose antacidabehandling (4 tabletter LINK per dag) ikke skyldtes syrenøytralisering, men den antibakterielle, vismutliknende effekten av aluminium.
Selv om artiklene ble publisert i Gastroenterology, vakte de liten oppsikt. Antacida var dessverre avleggs medisin allerede. H2-blokkere, og senere protonpumpehemmere, var det alle brukte. Vismut/antibiotika-behandling våget jeg ikke begynne med før etter Verdenskongressen i Sydney i 1990 hvor Tom Borody (fra Australia) presenterte et stort materiale der neste alle pasientene hans ble friske etter slik behandling. Selv om han nærmest ble ledd ut (han manglet også kontroll), var det hovedgrunnen til at jeg nå startet for fullt med anti-H. pylori-behandling i Bergen. Vi fikk raskt et stort materiale for vi kunne tilby behandlingen til pasientene Ingvard Wilhelmsen allerede hadde behandlet med kognitiv psykoterapi uten effekt. Da jeg kom til Bergen i 1987, var nemlig magesår fortsatt en psykosomatisk sykdom (i alle fall i Bergen) og Ingvard var den første som meldte sin interesse for å forske på dette som stipendiat. Dette var akkurat i brytningstiden og Ingvard fikk forsøke hele repertoaret av behandlinger, fra psykologisk behandling via syrehemmere til trippelkur med vismut, og med trippelkuren ble alle de 100 ulcus duodeni-pasientene hans endelig kurert! Resultatet var en sensasjon. Problemet var at det var ”too good to be true”. Selv Tidsskriftet refuserte det første arbeidet. De ville ikke en gang se det igjen. Det hører med til historien at Ingvard senere kunne vise at til og med de psykologiske problemene, som mange den gangen mente var årsaken til magesåret, også ble borte. Det skjedde ikke umiddelbart, men gradvis i løpet av de følgende 5-10 årene.
Vår entusiasme var langvarig, og det ble etter hvert en rekke doktorgrader (Ingvard Wilhelmsen, Ketil Berstad, Frode Lerang, Thor-Henrik Henriksen og Snorri Olafsson). Gunnar Nysæter fikk ingen doktorgrad, men hurtigtesten han satte opp samt hans store kunnskaper og betydelige erfaring (bl.a. fra Afrika) var til stor hjelp og støtte.
