Intervju med Ellen Schlichting

Tekst: Stephan Brackmann.


 Ellen SchlichtingEllen-Schlichting-Seksjonsoverlege-ved-Gastrokirurgisk-avdeling-OUS-Ullevål

  • 1984 Cand. Med.
  • 1995 Dr. med.
  • 1994 Styremedlem NGF
  • 1996 Sekretær NGF
  • 1998 Spesialist i Gastroenterologisk kirurgi
  • 1998 – 2000 Styreleder NGF, Forskningsfond NGF
  • 1998 – 2002 Kvalitetsutvalg NGF
  • 2000 – 2004 Valgkomite NGF
  • 2002 – Seksjonsoverlege ved Gastrokirurgisk avdeling OUS-Ullevål 

Da Birgitte Seip ble valgt til leder for NGF-nytt på årsmøtet i 2015, trodde jeg og redaksjonen at hun var den første kvinnelige lederen i foreningen. Det var feil fikk vi høre med det samme NGF-nytt hadde blitt sendt ut med posten. Det strømmet på med meldinger i epostmappen: «Den første kvinne-lige leder i foreningen var jo Ellen Schlichting!» Litt pinlig berørt over mitt slette etterforskningsarbeid ble jeg nysgjerrig på hvordan den virkelige første lederen i foreningen var. Til min store lettelse tok hun feilen med stor ro, og sa ja til et intervju. Det skulle bli en veldig interessant og inspirerende samtale.

Først ønsker jeg å be om unnskyldning for å ha oversett at du var den første kvinnelige lederen til NGF.
– Det er ikke så farlig. Du trenger i hvert fall ikke av den grunn å bringe et helt intervju om meg

Ja, men nå ble vi litt nysgjerrige på deg. Brystkirurgi er et stykke unna tarmen, og du har også vært med på mange innovative prosjekter opp gjennom årene. Det å bli gastrokirurg som kvinne var vel ikke helt vanlig…?
– Jeg studerte medisin i Oslo og syntes kirurgi var spennende. Man kunne bruke hendene, og der «skjedde det noe». Så jeg søkte sommerjobb på Gastrokirurgisk avdeling. Jeg var litt heldig, fordi det plutselig var frafall på avdelingen, og jeg fikk min første sommerjobb som lege etter 4 studieår i 1982.

– Jeg ble intervjuet av Tove Berstad, den første kvinnelige gastrokirurg ved Ullevål, og fikk jobben. Det var mye arbeid og lange vakter, men nå hadde jeg et bein innafor, og tok vakter resten av studiet og ble godt kjent i miljøet

Var det noe som preget deg i løpet av denne tiden?
– Snorre Aune var sjef. Han var veldig streng, og morgenmøtene var beryktet. Jeg grudde meg litt til disse møtene, men slapp unna uten å få så mye kjeft som de andre, kanskje fordi jeg var student, eventuelt også fordi jeg var kvinne. Han var veldig opptatt av alltid å komme frem til en diagnose og ikke å ta unødvendige undersøkelser. Det har jeg tatt med meg senere, passe på ikke å utrede for bredt, men veldig fokusert.»

Du var altså helt fra første stund i din karriere som lege dypt forankret i gastrokirurgien. Har du ikke underveis lekt med tanken om en kursendring?
– Nei, det har jeg ikke. Professor Jan Stadaas ringte etter turnustjenesten og spurte meg om å begynne som assistentlege i 1986 etter turnus.  Siden den gang har jeg vært på Ullevål, og trivdes kjempegodt. Men det kom jo noen kursendringer underveis. Stadaas stimulerte meg til å ta en doktorgrad, og i 1995 forsvarte jeg avhandlingen «Gut ischemia and reperfusion». Etter disputasen spurte førsteopponenten Arthur Revhaug fra det gastrokirurgiske miljø i Tromsø hvilke planer jeg hadde for fremtiden. Jeg svarte at jeg tenkte litt på brystkirurgi. «Det må du ikke finne på», sa han, «da er du uten jobb om 5 år». Rolf Kåresen ville imidlertid ha meg inn i det brystkirurgiske teamet, og der er jeg den dag i dag. Brystkirurgi var den gang en del av gastrokirurgien

Det var i 1995, vi nærmer oss altså tiden du ble involvert i NGF?
– Ja, jeg var på mange fjellmøter på Skeikampen og senere Lillehammer. Det var der gastrokirurgene møttes, og så noen utenlandske kongresser selvfølgelig. Fjellmøtene var veldig sosiale, mange hadde med sin familie, og det var fri på formiddagen, hvor en kunne gå på ski, og det likte jeg. Senere har jeg faktisk kjøpt hytte der, fordi jeg likte området og skiterrenget så godt.

– I 1994 ble jeg valgt inn i styret. Man trengte en assistentlege og en kvinne. Fra 1996 var jeg sekretær, mens Jan Tholfsen var styreleder. Den gangen var det sedvane at sekretæren etter hvert overtok styrevervet, og det skulle vekselsvis være en gastroenterolog og en gastrokirurg. Jeg var ikke særlig erfaren med organisasjonsarbeid, og jeg syntes det var et stort ansvar, men også spennende, og jeg takket ja til oppgaven da jeg ble spurt i 1998.

Ellen-Schlichting-copy

Ellen i andre omgivelser.

Kan du fortelle litt mer om din tid som styreleder? Hva var den største utfordringen?
– Jeg var leder til år 2000. Jeg hadde et styre som jeg kunne støtte meg på.  Den største jobben var å få organisert Nordisk Årsmøte i Gastroenterologi. I 1999 var det nemlig Norge sin tur. All ære til det lokale gastromiljøet i Tromsø som arrangerte et veldig bra møte.

– Den største utfordring var imidlertid diskusjonen om gastrokirurgene skulle danne sin egen forening. Jeg syntes at gastrokirurgene og gastroenterologene hadde mye å lære av hverandre, og prøvde ulike vinklinger for å holde foreningen samlet. Jeg mener at en ikke bør følge spesialiteten slavisk for å løse et problem. Når en pasient har «vondt i magen» for eksempel, bør en konsentrere seg om denne vonde magen, og ikke utrede kun gastrokirurgisk, eller gastroenterologisk, men i fellesskap som et multidisiplinært team. Vi burde lage flere sentere: prostata- eller hjertesenter for eksempel, og jobbe sammen i team. Det blir det god medisin av, og så er det spennende og gjensidig inspirerende.

Det har du også jobbet for i mange år når det gjelder brystkirurgi, kan jeg tenke meg?
– Ja, det har stått høyt på ønskelisten i flere år å få samlet brystkreftutredning og behandling i OUS i et brystsenter på en lokalisasjon. Foreløpig foreligger det ingen konkrete planer, men vi har håp om å få det realisert innen 5 år.

– Vi ønsker mer individualisert behandling for å unngå overbehandling av pasientene.

Men du lykkes jo med å få til en god del forbedringer, innføring av vaktpostlymfeknuteteknikken for eksempel… Kan du kort forklare hva det er og hvordan dere utviklet metoden?
– Vaktpostlymfeknuten er den første knuten som drenerer lymfe fra svulsten. Ved å sette en dose radioaktivitet rundt svulsten kan nukleærmedisinsk avdeling følge radioaktiviteten til den første lymfeknuten som drenerer lymfe ved hjelp av lymfoscintigrafi. Under operasjonen kan kirurgen lytte seg frem til hvor denne knuten er lokalisert ved hjelp av en gammaprobe. Ved å sette blåfarge rundt svulsten vil knuten også være lett synlig fordi den blir blå. Dersom det ikke påvises metastaser til vaktpostlymfeknuten, blir det ikke foretatt aksilletoilett, eller aksilledisseksjon som vi nå betegner dette inngrepet.

– Fokus på teknikken ble det på slutten av 1990-tallet. Etter et par år med utprøving av metoden, ble vaktpostlymfeknuteoperasjon innført relativt omgående i år 2000. Fra den tid har det bare vært nødvendig å gjøre aksilledisseksjon hos ¼ av brystkreftpasientene. Det betyr at de fleste pasientene nå slipper stor aksillekirurgi med potensielt alvorlige komplikasjoner, og plagsomme bivirkninger med behov for lymfedrenasje resten av livet osv.

Jeg leste at du også har vært pådriver av rekonstruksjonskirurgien.
– I 2012 ledet jeg en arbeidsgruppe som skulle foreslå nye retningslinjer på dette området. På denne tiden var det 8 års ventetid på å få brystrekonstruksjon. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bevilget 150 millioner kroner for å få køen ned. Den er borte nå.  I dag genererer vi heller ikke nye køer da alle som får fjernet brystet sitt, umiddelbart får tilbud om rekonstruksjon i samarbeid med plastikkirurgen.

Du har vært med på enda flere innovative prosjekter, «brukermedvirkning i prosjektutvikling» for eksempel…
– Det var Andreas Moan ved Innovasjonspoliklinikken her ved Ullevål som tok initiativ til det. I 2013 lyste Designrådet ut midler for prosjekter i helsevesenet. Innovasjonspoliklinikken skrev søknaden om «Hvis pasienten fikk bestemme…» (anm.red.: om utredning og behandling av brystkreft), og vi fikk tildelt midler. Flere designbyrå søkte og DesignIt fikk oppdraget av oss. De valgte bl.a. å dra hjem til pasientene og finne ut av hva pasientene ønsket seg. Intervjuene ble utført svært profesjonelt, med en fast struktur og hjelpemidler som bildekort for eksempel. Resultatet ble bl.a. et arbeidsflytdiagram hvor pasientene informeres om hva som skal skje og når det skal skje osv. Dette skulle utdeles av fastlegen og til pasienten når de ble søkt inn til oss. Det ga trygghet og forutsigbarhet til pasientene og avlastet sekretærene for mange telefoner med spørsmål om hva som skulle skje og når de ville få time.

Du vet kanskje at søknader om HSØ-forskningsmidler i år for første gang skulle inneholde et avsnitt om «brukermedvirkning i prosjektet»?
– Ja, jeg hørte det. Tenk deg de lange køene foran endoskopier. Hvis pasienten fikk medbestemme om hvordan de skulle håndteres. Hvilken informasjon som er viktig for pasienten å få…

Hva er veien videre for deg. Hvilke prosjekter ligger deg på hjertet?
– Andelen brystbevarende operasjoner bør økes. Landsgjennomsnittet er på 72 %, men vi ser en stor variasjon mellom sykehus som behandler brystkreft. En måte å øke andelen brystbevarende operasjoner på, er å øke andelen av onkoplastisk kirurgi (remodellering av brystet). To norske studier viser bedre overlevelse ved brystbevarende kirurgi enn ved å fjerne brystet.

Hva tror du det skyldes?
– Det vet vi lite om foreløpig, men strålebehandlingen som inngår i den brystbevarende metoden kan muligens spille en rolle.

Er det flere prosjekter som du synes bør gjennomføres
– Det pågår svært mange forskningsprosjekter tilknyttet brystkreft i OUS. Vi ønsker mer individualisert behandling for å unngå overbehandling av pasientene. Økende bruk av bl.a. genekspresjonsprofilering av svulster vil kunne bidra til dette. Peroperativ strålebehandling er det knyttet stor interesse til. St. Olavs hospital har en studie som ser på det for tiden. Dette ser lovende ut for pasienter med små svulster og brystbevarende behandling. Pasientene kan spares for 3 uker daglig strålebehandling i etterkant av operasjonen. Vi har ikke noe kirurgisk tilbud til brystkreftpasienter med levermetastaser. Kan det være nyttig å tilby disse radiofrekvensablasjon eller reseksjon kombinert med kjemoterapi? RFA kan også benyttes til å fjerne små svulster, men brukes foreløpig bare ved benigne tumores.

Men da blir jeg snart arbeidsledig!

Da får jo førsteopponenten rett allikevel! Også tenkte jeg, det skader kanskje ikke å søke mer kontakt med gastrokirurgene. En pasient har vondt i magen…

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar Frigstad
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook