Inflammatorisk tarmsykdom (IBD), som omfatter ulcerøs kolitt (UC) og Crohns sykdom (CD), er kroniske immunmedierte tilstander karakterisert av residiverende inflammasjon i gastrointestinaltraktus. De siste 25 årene har det medikamentelle behandlingsarsenalet utviklet seg betydelig med introduksjon av først biologiske og senere småmolekylære målrettede legemidler. Til tross for dette er det fortsatt en betydelig andel pasienter som ikke oppnår vedvarende klinisk remisjon. Denne oversiktsartikkelen gjennomgår sentrale begreper knyttet til sykdomsaktivitet og alvorlighetsgrad, prediktive faktorer for komplisert sykdomsforløp, tilgjengelige avanserte behandlingsalternativer, dokumentert effekt fra kliniske studier samt prinsipper for behandlingsvalg i klinisk praksis.
Introduksjon
IBD har økende insidens globalt, og i Norge er prevalensen estimert til nær 1 %. Sykdommene debuterer oftest i ung voksen alder og har et livslangt, fluktuerende forløp med betydelig variasjon i sykdomsbyrde og komplikasjonsrisiko. Tradisjonell behandling har inkludert 5-aminosalisylater (5-ASA), kortikosteroider og immunmodulatorer, men introduksjonen av biologiske legemidler rundt årtusenskiftet representerte et paradigmeskifte i behandlingen. I de senere år er også nye småmolekylære målrettede medikamenter blitt tilgjengelig i klinisk bruk.
Indikasjonen for avansert behandling er primært moderat til alvorlig sykdom, definert ved kliniske, biokjemiske og endoskopiske kriterier.
Sykdomsaktivitet versus sykdommens alvorlighetsgrad
Det er viktig å skille mellom sykdomsaktivitet og sykdommens alvorlighetsgrad.
Sykdomsaktivitet beskriver den inflammatoriske belastningen på et gitt tidspunkt. Den vurderes på bakgrunn av symptomer, kliniske funn, endoskopi, histologi, bildediagnostikk og biomarkører som C-reaktivt protein (CRP) og fekalt kalprotektin. I kliniske studier benyttes standardiserte aktivitetsindekser, som Mayo-skår ved ulcerøs kolitt (UC) og Crohns Disease Activity Index (CDAI) eller Harvey Bradshaw Index (HBI) ved Crohns sykdom (CD). Ved alvorlig UC anvendes vanligvis Truelove og Witts kriterier.
PRO-2-data benyttes i økende grad både i kliniske studier og i klinisk praksis. PRO står for pasientrapporterte utfallsmål (Patient- Reported Outcomes), og «2» refererer til de to viktigste symptomene som for UC er antall avføringer og grad av synlig blod, og for CD antall avføringer og grad av magesmerter. PRO-2 har vist god korrelasjon med etablerte aktivitetsindekser.
Sykdomsaktiviteten klassifiseres vanligvis som remisjon, mild, moderat eller alvorlig, og danner grunnlag for løpende behandlingsbeslutninger.
Sykdommens alvorlighetsgrad reflekterer derimot den kumulative sykdomsbyrden over tid, inkludert tidligere sykdomsforløp og komplikasjoner. Dette gir viktig informasjon om prognose og risiko for et komplisert sykdomsforløp.
Skillet mellom sykdomsaktivitet og alvorlighetsgrad har direkte implikasjoner for behandlingsstrategi, særlig ved vurdering av oppstart med avansert terapi.
Prediktive faktorer for alvorlig sykdomsforløp
Flere kliniske og biokjemiske faktorer er assosiert med økt risiko for komplisert sykdom ved IBD (Tabell 1). Identifikasjon av disse faktorene muliggjør en risikostratifisering allerede på diagnosetidspunktet eller første gang man treffer pasienten og gir grunnlag for et mer individualisert behandlingsvalg.
Forfatter
Related Posts
