Tekst/foto: Vemund Paulsen
Bilde 1.
En eldre, ellers vesentlig frisk, kvinne ble innlagt på lokalsykehuset med magesmerter og feber. Hun hadde forhøyede gallestaseprøver og CRP > 200 mg/L. Ultralyd viste utvidete galleganger intra- og ekstrahepatisk og minst 2 konkrementer i choledochus. Tilstanden ble rimeligvis oppfattet som akutt kolangitt, og det var klar indikasjon for ERCP.
Bilde 2.
En erfaren kollega ringte nokså fortvilet over at papillen ikke var å finne. ”Den er nok der, vi skal finne den for deg!” var det kjepphøye svaret fra OUS-Rikshospitalet. Pasienten ble overflyttet samme dag til et nytt forsøk. Pipa fikk en annen tone etter en god halvtime med duodenoskopet godt plassert i duodenum, med rolig pasient og ellers fine arbeidsforhold. Vel, fine og fine… Her fantes flere cm-lange slimhinnefolder som draperte tarmveggen hvor enn man lette. Jeg fant et stort divertikkel, og søkte av gammel vane etter papillen i dette området. Papillen sitter helst kl 5 eller kl 7 sa professor Osnes til meg en gang (eller kl 17 og 19 som en annen fremtredende norsk, nokså nyutnevnt professor med initialene KL gjerne skriver i sine endoskopirapporter). Jeg fikk inntrykk av at divertikkelet var lokalisert for langt distalt til å romme papillen. Jeg bladde i foldene med papillotom og kateter, mer og mer hektisk (som om det hjelper?), men måtte gi opp. Kjepphøyhet har sin pris.
Bilde 3.
Heldigvis er det godt å ha en venn som er intervensjonsradiolog. Dagen etter de 2 mislykkede ERCP-forsøkene ble det anlagt et PTC-dren helt ned til tarm. Det skulle da vise seg at pasienten likevel hadde papille (bilde 1). Samme ettermiddag kunne man kanylere denne med en papillotom langs PTC-drenet, gjøre EPT og ekstrahere steinene (bilde 2 og 3). PTC-drenet ble fjernet. Som en slags trøst var ikke papillen denne gang lokalisert nær det store divertikkelet. Det er muligens flere der ute som har opplevd at papiller av og til kan være vanskelig å finne!
