Bjørn Moum. Overlege, professor. Gastromedisinsk avdeling, OUS Ullevål og Universitetet i Oslo
Inflammatorisk tarmsykdom (IBD – ulcerøs kolitt og Crohns sykdom) krever ofte bruk av immundempende behandling. Vedlikeholdsterapi innebærer bruk av glukokortikoider, immunmodulatorer (IMM – azatioprin, metotreksat), biologiske midler eller kombinasjonen av disse. Hvordan immundempende behandling ved IBD derved skal forstås avhenger av flere faktorer.
Immundempende behandling fører til økt mottakelighet for sykdommer med virus og bakterier, og flere av disse infeksjonene kan forhindres med riktig bruk av vaksinasjon. Tilstrekkelig antistoffrespons ved vaksinasjoner varierer, men IBD-pasienter inkludert dem på immundempende behandling vil sannsynligvis ha tilstrekkelig respons på vaksinasjoner. Pasientene anbefales imidlertid å la seg vaksinere etter retningslinjer som for den generelle befolkning. Levende vaksiner er imidlertid kontraindisert hos pasienter på immundempende behandling. Mødre på slik behandling i svangerskapet eller ammeperioden skal derfor unngå å vaksinere barnet med levende vaksine før 6 måneders alder (rotavirus-Rotarix®).
Kriteriene for nedsatt immunforsvar hos IBD-pasienter kan variere noe men kan defineres som 1) de som får glukokortikoidbehandling ≥20 mg prednisolon i mer enn to uker; 2) pasienter som får IMM, inkludert azatioprin, merkaptopurin, metotreksat og kalsineurin-inhibitorer og TNF-alfahemmer (infliximab, adalimumab, golimumab) 3) underernærte pasienter og pasienter med tilstand som fører til nedsatt immunforsvar for eksempel dem med aspleni og humant immunsvikt-virus (HIV). Å vurdere dosering av de immunosuppressive midlene kan også være nødvendig, da de som bruker lavere dose og behandles med monoterapi kan klassifiseres som lavdose/lavrisiko (tabel 1). Imidlertid er det heller ikke uvanlig med kombinasjonsbehandling som øker immundempning.
Bruken av glukokortikoider, biologiske medisiner og IMM ved IBD er forbundet med økt risiko for opportunistiske infeksjoner. Derfor anbefales screening for immunitet mot alvorlig infeksjon, men i hvilken grad disse anbefalingene etterleves er uklart. Det er derfor viktig at de som er involvert i IBD-behandling kartlegger pasientene for smittsomme sykdommer tidlig i sykdomsforløpet og helst ved diagnose (tabell 2) da behovet og tidspunkt for oppstart av immunhemmende behandling kan være usikkert. Derved vil man kunne unngå å behøve å stoppe behandlingen grunnet infeksjoner med risiko for tilbakefall av tarmsykdommen.
Opportunistiske infeksjoner forekommer oftere hos IBDpasienter og kombinasjonsbehandling med IMM og TNFalfahemmere øker risikoen for alvorlig og opportunistisk infeksjon, sammenlignet med TNF-alfahemmere i monoterapi. Reaktivering av hepatitt B-viruset (HBV) forekommer hos 16–36% av IBDpasienter som er HBsAg-positive. Risiko for hepatitt C-virus (HCV) infeksjon hos IBD-pasienter er ikke økt sammenliknet med i befolkningen generelt. IBD-pasienter har litt økt risiko for å utvikle tuberkuloseinfeksjon, selv etter negativ screening for latent tuberkulose før oppstart av TNF-alfahemmer terapi.
Vaksinasjonsraten hos IBD-pasienter i Norge er uklart. Mange som går på biologisk behandling på sykehuspoliklinikker får anbefalinger om vaksine eller endog tilbud om å få influensavaksine og pneumokokkvaksine, men hvor mange som følger anbefalingene er usikkert. Behandleres usikkerhet om nødvendighet av vaksinasjon hos pasienter, særlig hos de som får immunhemmende behandling og pasienters frykt knyttet til vaksinens sikkerhet er vanlige årsaker til at vaksinasjon velges bort (tabell 4, tabell 5).
Alle pasienter med IBD bør ha årlig influensavaksine. Det er i hovedsak influensavaksiner som injiseres intramuskulært eller intrakutant, som brukes i Norge. Dennne inaktive influensavaksinen kan trygt gis til pasienter som benytter immunhemmende behandling. Den levende intranasale vaksinasjonen bør derimot unngås hos immunsupprimerte pasienter.
Det oppnås rundt 45–80 % serologisk beskyttelse med influensavaksinen under behandling med infliximab. Tidspunktet for vaksine i forhold til infliximab-infusjon syntes ikke avgjørende, og vaksinen tolereres godt. Imidlertid er andelen med beskyttende antistoffnivå betydelig lavere blant personer som får kombinasjonsbehandling TNF-alfahemmer og IMM, sammenlignet med dem på monoterapi TNF-alfahemmer. De viktigste å vaksinere er personer over 60 år, som for øvrig ikke bør behandles med azatioprin. Vaksinen tolereres godt uten bivirkninger.
Streptococcus pneumoniae kan forårsake alvorlig lungebetennelse eller hjernehinnebetennelse. IBD-pasienter har høyere risiko for å få lungebetennelse enn personer uten IBD. Bruk av biologiske medisiner og steroider øker risiko for lungebetennelse og immunstatus bør kartlegges tidlig etter diagnose og før start av immunsuppressiv behandling. Pneumokokkvaksinen Pneumovax® (PPSV23) må anses adekvat til våre voksne IBD-pasienter, og alle bør anbefales denne uavhengig av behandling med immundempende behandling eller ikke. Revaksinering anbefales hvert femte år.
Vaksinasjonsprogrammet innebærer vaksinen ved 7 år (Tetravac®) og 15 år (Boosterix polio®), men kan være mangelfullt blant innvandrere. Voksne anbefales vaksinasjon hvert 10. år, og IBDpasienter bør anbefales å ta vaksine ved diagnose. Senere, uavhengig av immundempende behandling, bør de minnes på revaksinasjon hvert 10. år.
Vaksinasjonsprogrammet innebærer vaksine ved 15 måneder og 11 år og ble innført i 1970. Effektiviteten for meslingkomponenten i MMR-vaksinen og mot røde hunder er 95–98 % etter en enkeltdose, og mer enn 99 % etter den andre dosen av vaksinen. Effekt mot kusma er noe dårligere med serokonvertering på 88– 95% etter to doser. MMR-vaksinen (Priorix® eller MMRvaxPro®) er kun tilgjengelig som en levende, svekket vaksine og IBDpasienter på immundempende behandling skal ikke vaksineres med MMR. Selv om det er svært god effekt ved vaksinering, er det likevel indikasjon for å gi denne vaksinen i voksen alder til noen (innvandrere fra risikoområder og ikke vaksinerte eller ikke meslingsyke født før 1970), men den skal administreres minst en måned før oppstart med immundempende behandling hos IBDpasienter.
Det er vist en klar sammenheng mellom HPV og kreft i anus og livmorhalsen. HPV kan være ansvarlig for andre maligniteter, herunder kreft i spiserøret, munnhulen og leppen.
Immundempende behandling hos IBD-pasienter øker risiko for høygradig cervikal dysplasi og livmorhalskreft og kombinasjon med steroider og immunhemmere øker denne risikoen ytterligere sammenlignet med IBD-pasienter uten denne behandlingen. HPV-vaksine (Gardasil®) har også vist seg å forhindre anale HPVinfeksjoner, i tillegg til anal intraepitelial neoplasi. IBD-pasienter i alderen 9–26 år som fikk immundempende behandling hadde god immunrespons med serokonvertering på den tetravalente HPV4- vaksinen (type 16, 18, 6 og 11). For IBD-pasienter anbefales derfor tre doser HPV-vaksine (tid 0, 1–2, 6 måneder). HPV-vaksine foreslås derfor iht barnevaksinasjonsprogrammet og anbefales både hos kvinner og menn til 26 år. Folkehelseinstituttet har ikke anbefalinger om bruk av HPV-vaksine til personer som ikke inngår i vaksinasjonsprogram.
Varicella zoster-virus (VZV) er et patogen som kun smitter mennesker. Primærinfeksjon med VZV fører til varicella (vannkopper), og etter førstegangsinfeksjon forblir viruset latent i nervesystemet. Behandling med immunsuppressive midler kan svekke cellemediert immunitet mot VZV, som kan føre til reaktivering. VZV infeksjonsrisiko er høy for IBD-pasienter sammenlignet med den generelle befolkning. VZV er forbundet med en betydelig risiko for morbiditet og dødelighet hos immunsupprimerte pasienter, spesielt de som behandles med kortikosteroider og kombinasjon TNF-alfahemmere og IMM. Derimot har vedolizumab lav forekomst av alvorlige infeksjoner, og sannsynligvis også ustekinumab.
HZ-vaksinen (Shingrix® – innaktivert vaksine registrert 2019) anbefales for IBD-pasienter i alderen 60 år og eldre, uavhengig av om de tidligere har hatt zoster-infeksjon. Vaksinasjon mer enn halverer forekomsten av både HZ og postherpetisk nevralgi. Zoster-vaksinen som er en levende, svekket vaksine (Zostavax®) er imidlertid kontraindisert hos IBD-pasienter på immunhemmende behandling (tabell 1).
Hos immunsupprimerte pasienter og hos nyfødte kan vannkopper ha et meget alvorlig forløp med høy dødelighet. Tilstedeværelsen av antistoffer mot VZV beskytter mot varicella-infeksjon og i Norge har 90-95% av den voksne befolkningen gjennomgått vannkopper. Mange land har varicella-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet men det gjelder ikke i Norge. Vaksinen gir omkring 85 % beskyttelse mot vannkopper, og minst 95 % beskyttelse mot moderat og alvorlig sykdom.
Alle IBD-pasienter bør screenes for immunstatus mot VZV ved diagnosetidspunktet og serologisk negative bør få to doser varicellavaksine, med minst fire til åtte ukers mellomrom. Fordi VZVvaksinen er en levende virusvaksine, skal den gis til IBD-pasienter tre uker før start av immundempende behandling inklusive høydose steroider eller tidligst tre måneder etter seponering av behandling.
For høyrisikopasienter kan det være behov for mer enn to doser, og vaksinasjonen bør derfor følges opp med måling av antistofftiter etter 2 måneder. Revaksinasjon anbefales hvis antistofftiteret er under beskyttende nivå. Varicella-vaksinen gir lavere VZV-antigenantistoffkonsentrasjon sammenlignet med den naturlige immunitet etter varicella-infeksjon.
Alle IBD-pasienter som planlegger å reise utenlands må sjekke hvilke spesifikke vaksiner de trenger for reisen. Det er derfor viktig at de diskuterer reiseplanene med spesialister innen vaksinasjon i god tid på forhånd og at nødvendige vaksiner gjennomgås. De bør gjøre seg kjent med endemiske infeksjoner i de spesifikke områdene.
Den stadig økende bruk og tidligere start av immunosuppressiv behandling til våre IBD-pasienter gjør at kartlegging av vaksinasjonsstatus bør foretas allerede ved diagnosetidspunkt (tabell 4). Nødvendige vaksinasjonstiltak bør deretter igangsettes raskt, og medikamentell antiinflammatorisk behandling tilpasses dette (tabell 5). Gruppen av stadig flere eldre krever en tilpasset behandling til aldersgruppen over 60 år og vurdering av deres vaksinasjonsstatus og behovet for revaksinasjon. Stor reiseaktivitet blant våre unge IBD-pasienter til infeksjonsutsatte og risikoområder for smitte er blitt vanlig, og det kreves spesialkompetanse på vaksinasjon og forebyggende tiltak. Vi som behandlere for nydiagnostiserte IBD-pasienter har et ansvar for å være oppdatert på og være varsomme rundt infeksjonsforebyggende tiltak. Det må kartlegges tidlig og lage sikre systemer for å fange opp mangler i vaksinasjonsstatus. Viktig er det deretter å komme med tydelige råd og anbefalinger vedrørende forebyggelse og anbefalte vaksiner. Imidlertid vil det være pasientens ansvar å følge opp disse rådene, gjerne sammen med sin fastlege.