Skrevet av Ove J. Lange
Som den første regionale gastroforening i Norge fyller MNGF 40 år. Undertegnede tok initiativet, og det første møtet var i desember 1979. I den anledning er jeg bedt om å si litt om bakgrunnen. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å si noe om gastroenterologien i Norge, slik jeg har oppfattet at den har utviklet seg. Det blir en subjektiv fremstilling. Andre har kanskje oppfattet eller opplevd utviklingen annerledes.
Den moderne endoskopi fikk sin forsiktige begynnelse i midten av 1900–tallet i Tyskland (o.a. Erlangen). Hirschowitz (USA) utviklet på 1950-tallet et fleksibelt, ikke dirigerbart fibergastroskop. Johannes Myren, overlege på 9. avdeling på Ullevål sykehus, var på tidlig 1960-tallet i USA og fikk opplæring i å bruke dette.
Dette var på mange måter starten på det endoskopiske eventyret i Norge, og det var etter dette at den moderne gastroenterologi vokste frem – særlig når skopene ble styrbare, og dermed enklere å bruke. Men undersøkelsene med de fiberoptiske skopene var anstrengende, fordi skopøren måtte stå å se inn i skopet med løftete skuldre. Den senere innføringen av videoendoskop, var et formidabelt steg fremover. Flere kunne følge undersøkelsen, og være med på å vurdere funn.
Spredningen av endoskopisk virksomhet ut i Norge, skjedde ikke helt uten motstand i det akademiske miljø. Egil Gjone, professor på Medisinsk avdeling A på Rikshospitalet, mente i starten at endoskopier skulle være forbeholdt universitetssykehus og til nød sentralsykehus.
Johs Myren, som vel var en noe uhendt skopør, forsto at endoskopiene var et så stort medisinsk fremskritt, at de måtte være anvendelig på de fleste sykehus i Norge, og han arbeidet iherdig for dette.
Et tidlig foregangssykehus utenfor Oslo var i så måte Sykehuset i Skien, der bl.a. Arne Rosseland tidlig utførte og systematiserte ERCP-undersøkelsene. Litt senere etablerte Magne Osnes seg som ERCP-guru på Ullevål. Ansporet av Myren, og på initiativ av aktive underordnede leger og oppegående overleger på det som den gang het sentralsykehus og fylkessykehus, ble gastroskopier, koloskopier og til dels også ERCP-er spredt ut over norske sykehus fra midten av 1970- tallet.
NGF – Norsk Gastroenterologisk Forening ble stiftet i 1965, av et knippe fremtredende indremedisinere og kirurger lokalisert i det sentrale østlandsområdet. Det var i starten en ganske eksklusiv forening. Og vel den første foreningen der leger med forskjellige spesialiteter var medlemmer. Overlege Olaf Rømcke, en profilert indremedisiner ved Drammen sykehus, ledet, som initiativtaker, det konstituerende møtet, og professor Christian Bruusgaard, overlege og kirurg ved Ullevål Sykehus, ble den første formann.
Etter ca. 1972 har NGF hatt en meget viktig rolle for norske gastroenterologer, både faglig og sosialt. Grenspesialiteten i fordøyelsessykdommer ble opprettet i 1972, og grenspesialiteten i gastroenterologisk kirurgi i 1977.
Jeg studerte medisin i Amsterdam fra omtrent midten av 1960 tallet. Dette var et historisk 10-år på mange måter, og kunne være verdt et eget foredrag. Etter at jeg var ferdig med preklinikken, hadde jeg som student flere assistentlege- vikariater på Ullevål sykehus. Bl.a. på 9. avdeling der Johs Myren øvde seg på sine litt hemmelige gastroskopier. Per Burhol, Arnold Berstad og Hermod Petersen var assistentleger på 9. avdeling da jeg var vikar der. De tok alle tre sin doktorgrad under veiledning av Johs Myren, og er leger som kom til å sette sitt tydelige preg på norsk gastroenterologi. De ble etter hvert professorer i Tromsø, Bergen og Trondheim. Det må da være riktig å hevde at Johs Myren er gastroenterologiens gudfar i Norge.
Jeg hadde også assistentlegevikariat på infeksjonsavdelingen på Ullevål. Der var både Erik Ellekjær assistentlege – han ble siden den første overlegen i fordøyelsessykdommer i midt-Norge, og Erik Schrumpf, som er Norges svar på Sheila Sherlock og har stått for utviklingen av den moderne utredning og behandling av leversykdommer i landet vårt.
Da jeg var ferdig med tilleggskurs, distriktturnus, militærtjeneste og et distriktslegevikariat, ble jeg primo 1974 ansatt som assistentlege ved Ålesund sykehus. En ansettelse som skulle bli bestemmende for mine faglige valg og også for kjærligheten, fordi jeg traff min kone i Ålesund. Omtrent samtidig hadde sykehuseier/fylkeskommunen gått til innkjøp av gastroskop og koloskop til bruk ved sykehusene i Møre og Romsdal. Ved sykehuset i Ålesund var det Tor Qvigstad, far til Gunnar Qvigstad ved St. Olav, som fikk starte med koloskopi. Dette var med et monster av et fiberoptisk koloskop – 180 cm langt! Etter å ha hospitert på Ullevål sykehus, lærte Tor seg å beherske dette uhyret av et instrument. Han ble derfor raskt ansatt som assistentlege på Ullevål, med ansvar for opplæring i koloskopi. Der lærte han opp en rekke fremtidige endoskopører, før han vendte tilbake til Ålesund som overlege i fordøyelsessykdommer.
Tor sitt viktigste bidrag var at vi måtte frigjøre oss fra å gjøre koloskopi under røntgengjennomlysning, som var vanlig den gang, samt at man måtte bruke kortere skop.
Jeg deltok på mitt første årsmøte i NGF i 1976. Samme år var jeg på omvisning hos Hässle ved Gøteborg. Det svenske medisinfirmaet hadde utviklet noe som vel var forløperen til proteinpumpehemmerene. H2-blokkerne, og siden de mere potente proteinpumpehemmerene, revolusjonerte behandlingen av syrerelaterte sykdommer. I løpet av 1980-tallet snudde påvisningen av Helicobacter pylori forståelsen av ulcussykdommen på hodet. Dette, og andre oppdagelser, ga oss anledning til å være med på en rekke såkalte klinisk kontrollerte studier, og var også starten på tilbud om mange faglige møter, norske, nordiske og internasjonale. På disse møtene traff jeg unge, entusiastiske og fremadstrebende kolleger, som tok tak i gastroenterologifaget og var med på å utviklet dette videre.
I Ålesund fikk jeg ansvar for koloskopiene etter Tor Qvigstad. Han viste meg 2–3 ganger hva jeg skulle gjøre, og så var jeg i gang. Etter hvert lærte jeg meg også å gastroskopere. Dermed var jeg solgt! Jeg ville bli gastroenterolog.
For å fullføre spesialiteten i indremedisin og grenspesialiteten i fordøyelsessykdommer måtte jeg til et regionsykehus (et somatisk sykehus som var utpekt til å være det høyest spesialiserte sykehuset i helseregionen). Vi flyttet i 1977 til Trondheim, der jeg fikk jobb som assistentlege på medisinsk avdeling. Regionsykehuset var den gang ikke ferdig akademisert, men universitetet hadde undervisning av medisinstudenter. Det var professorat bl. a. i hjertemedisin, nyresykdommer og hematologi, men ikke i fordøyelsessykdommer.
Medisinsk avdeling var seksjonert og ledet av en fortreffelig, men beskjeden indremedisiner, Jens Hoel. Hans Erichsen var gastrokirurg. Den gastroenterologiske-endoskopiske virksomheten ble styrt av Carl Erik Berg, som da var reservelege ved gastroseksjonen, medisinsk avdeling. Også han var stort sett selvlært innenfor den endoskopiske virksomheten og var den som lærte meg ERCP. Dessverre var ikke avdelingen/sykehuset voksen nok til å opprette en overlegestilling for Carl Erik Berg, og han sluttet etter hvert ved sykehuset. Han ble vel den første som etablerte endoskopisk spesialistpraksis utenfor sykehus. Da hans reservelegestilling ble ledig ble jeg ansatt i den, og fikk blant annet ansvar for driften av gastrolab.
I 1978 ble Jan Petter Blomhoff gastroseksjonens første professor. Han returnerte imidlertid raskt til Rikshospitalet, og fra 1979 var Hermod Petersen en meget markant leder, proppfull av tanker og initiativ. 1970-årene var vel det som kan kalles de formative årene for norsk gastroenterologi. Innføringen av endoskopene var en nyvinning som ga økt forståelse for en rekke lidelser i nesten hele fordøyelsessystemet.
