Skrevet av Jørgen Valeur, Unger-Vetlesens Institutt, Lovisenberg Diakonale Sykehus og Gastromedisinsk avdeling, OUS Ullevål.
Universet vrimler av virvler, fra galaksenes slyngende armer til arvestoffets snurrende form. Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) opphøyde denne dragningen – «die Spiraltendenz» – nærmest til en lov; en «Grundgesetz des Lebens» (1). Spiraliserte strukturer og funksjoner har stor kulturhistorisk og naturvitenskapelig betydning (2). Et mindre kjent eksempel er den såkalte spiraltarmen.
Spiraltarmen er en fylogenetisk gammel struktur som finnes hos en rekke «primitive» fisker, som haier, skater, rokker, stører, lungefisker og pansergjedder. Oppdagelsen av dette spesielle organet er vanskelig å tidfeste, men en rekke anatomer på begynnelsen av 1600-tallet var «nære på» i sine beskrivelser (3). Den første utførlige redegjørelsen tillegges gjerne den franske arkitekten Claude Perrault (1613-88), som illustrerte funnene sine (fig. 1).
Figur 1. Spiraltarm hos revehai (Alopias vulpinus). Reproduksjon etter Perrault (1671).
Spiraltarmen består av en vindeltrapplignende slimhinnefold som «skrur seg inn» i midttarmen (fig. 2). Antallet vindinger varierer mellom artene – men synes generelt å være korrelert til fiskens størrelse (4). Den spesielle morfologien øker absorpsjonsflaten og passasjetiden gjennom en ellers kort tarmkanal, og bidrar derved til økt næringsopptak. Funksjonene er imidlertid lite studert og langt fra avklart (5).
Figur 2. Spiraltarm hos ammehai (Ginglymostoma cirratum). Foto: Wikimedia Commons.
«This structure has novel features which are of considerable biological interest.», skrev Watson & Crick om sin berømte dobbelheliks i 1953 (6). Spiraltarmen er minst like veldreid.
