Johannes Myrens minneforelesning

Tekst: Arne Skarstein, Professor emeritus dr.med. FRCS, Klinisk institutt 1, Haukeland Universitetssykehus.

Leder og styremedlemmer i Norsk gastroenterologisk Forening, kjære kolleger.

Professor Johannes Myren ville fylt 100 år i år. Hans navn vil for alltid være forbundet med Norsk gastroenterologisk forening og vintermøtet som nå er det 42. i rekken. Minneforelesningen vil derfor dreie seg om Johannes Myren, om vintermøtene og hvordan de har vært en inspirasjonskilde gjennom 42 år.

Jeg er kirurg og har ikke arbeidet som lege sammen med Johannes Myren, men jeg mener allikevel å ha kjent ham godt. I tillegg til møtene i denne foreningen har vi vært sammen på møter og kongresser i inn- og utland gjennom mange år. Jeg deltok på et av de første kurs i gastroskopi som han arrangerte og en spesiell kontakt fikk vi da han var opponent i min doktordisputas i Bergen for snart 35 år siden.

Johannes Myren ble født 7. juli 1915 i Bremanger i Ytre Nordfjord. Han tok examen artium ved Firda Landsgymnas i Sandane i 1935, for øvrig 10 år etter at min far som også er nordfjording, gikk ut som elev på det første kullet samme sted. Jeg skal ikke legge skjul på at min respekt for Johannes Myren er noe av den samme som jeg har for min far idet begge arbeidet seg frem til skolegang og videre studier i en vanskelig tid. Myren avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1946. Han ble godkjent spesialist i indremedisin i 1957 og i fordøyelsessykdommer i 1968.

Sin første legegjerning hadde Johannes Myren som kst. distriktslege i deler av Indre Nordfjord i årene 1946-50, først i Innvik og deretter i Stryn og Hornindal. Da betjente han også den bygden som begge mine foreldre kom fra, nemlig Olden i Nordfjord. Senere var han ansatt ved flere sykehus i Oslo og Østlandsområdet før han startet, og i 1985 som 70-åring avsluttet sin over 20-årige virksomhet som sjef ved IX. Avdeling, Ullevål sykehus. Det er i denne posisjon og fra denne avdeling Johannes Myren for all tid vil plasseres som den sentrale person i starten og utviklingen av gastroenterologien i Norge.

Han var opptatt av helheten i faget: forskning og veiledning, klinikk og behandling, oppstarting og utvikling av endoskopi, utdannelse av spesialister, undervisning av helsepersonell, forfatter av lærebøker og formidling til pasienter. Han la også vekt på å samarbeide med andre spesialiteter.

Professor Johannes Myren ble en naturlig leder og medlem av tallrike foreninger, råd og utvalg. Ikke bare nasjonalt, men raskt også i nordisk, europeisk og internasjonal sammenheng.
Han mottok en rekke priser og æresbevisninger for sin innsats og representerte faget gastroenterologi med entusiasme og verdighet. Myren var den naturlige leder i startfasen av Norsk gastroenterologisk forening og i flere år formann i Spesialitetskomiteen i fordøyelsessykdommer. Ikke minst bør han nevnes som mangeårig hovedredaktør i Scandinavian Journal of Gastroenterology og i flere år leder av utdannelses-komiteen i Verdensorganisasjonen i gastroenterologi, Organisation Mondiale de Gastroenterologie (OMGE).

Første vintermøte i nåværende form var på Pers Hotell i Gol i 1974. Det var også første gang jeg møtte Johannes Myren. Han var da leder i foreningen og initiativtaker av møtet der
gastroenterologisk interesserte kolleger med familie var invitert til å delta. Myrens visjon var at man skulle arrangere et slikt møte hver vinter. Hovedtanken var å profilere og utvikle gastroenterologien i Norge der medlemmene kunne presentere sine vitenskapelige arbeider, styrke det faglige og kollegiale samarbeidet, spesielt mellom indremedisinere og kirurger, og å ha en definert tid til å gå på ski. Opplegget ble bifalt og møtet var en suksess. Det var bred enighet om å fortsette. Vintermøtet skulle først og fremst være et felles forum for indremedisinere og kirurger, men også for andre kolleger med interesse for gastroenterologi.

Det er særlig tre kolleger som bør nevnes fra de første årene: professor Johannes Myren, Ullevål sykehus, og professor Egil Gjone, Rikshospitalet, begge indremedisinere, og kirurgen, overlege dr.med. Lars Semb, Diakonhjemmet sykehus. De var alle profilerte fagpersoner i det norske fagmiljøet og i tillegg allerede med en bred internasjonal kontaktflate. For oss som husker dem var disse tre forskjellige persontypene i høy grad med på å prege de første vintermøtene med sin faglige tyngde, begeistring og samlende evne. Semb og Gjone etterfulgte Myren som formann i foreningen i de neste to periodene. Det var et stort tap at Lars Semb kort tid senere ble syk og døde.

Norsk gastroenterologisk forening hadde sin start som Norsk gastroenterologisk selskap i 1965. På det nevnte første vintermøtet i 1974 ble den nye foreningens lover vedtatt. Begge spesialiteter var representert i styret og vekslet på formannsvervet. Tallmessig utgjorde indremedisinere et flertall på vintermøtet. De hadde sin spesialitet i fordøyelsessykdommer fra 1967 mens kirurgisk gastroenterologi ble opprettet først i 1977. At kirurgene allerede da så likeverdig ble innlemmet i organisasjonen ser jeg på som en stor gest fra indremedisinerne og gjenspeiler det klare ønske om et nært samarbeid.

Hovedsaken på vintermøtene gjennom alle år har vært foredrag av deltakerne om egen forskning og klinisk aktivitet. Dermed er man blitt orientert om hva som skjer nasjonalt og gjennom etterfølgende diskusjoner også om trenden internasjonalt. Enkelte ganger har det vært spesielle tema og utenlandske foredragsholdere. Men det som har preget vintermøtene er innlegg fra egne rekker, noe jeg mener har vært en bærende kraft gjennom alle år. Dermed ble møtet for mange av oss et forum hvor vi med spenning og forventning hadde våre første innlegg og der vi fikk ærlige og verdifulle kommentarer fra kompetente kolleger. Møtene ble også et sted der man knyttet kontakter for prospektive studier og kontrollopplegg. En styrke har det vært at lederne for avdelingene i stor grad har deltatt på møtene.

Det faglige innholdet på møtene har gjenspeilet tidsaktuelle problemstillinger og utviklingen innen faget vårt, både indremedisinsk og kirurgisk. De første årene var temaene særlig knyttet til ulcus og inflammatorisk tarm og til endoskopiens nye og store muligheter. Etter hvert kan vi trygt si at møtene representerer helheten innen gastroenterologien, også ved at de forskjellige interessegrupper både orienterer om sin aktivitet og tar initiativ til programinnhold. Årsmøtene har også vært et forum der medlemmene kan fremme sin mening til myndighetene i viktige spørsmål som for eksempel takster ved skopi og begrunnelse for blå resept.

Etter hvert ble det krav om abstracts. De ble trykket sammen med programmet slik vi har det i dag. Dette har styrket både kvalitet og presisjon på foredragene og dessuten stimulans til publikasjon. Etter møtet på Gol var de første vintermøtene på Storefjell. Antall deltakere steg og i 1976 var der i følge referatet 96 voksne og 51 barn. De første årene hadde også vi med våre tre døtre og det er opplevelser de husker godt og med stor glede. Ikke bare det at de kunne gå rett ut i skibakkene, men også aktiviteter inne med blant annet feiring av fødselsdager og samlinger om kveldene med Lars Semb som den naturlige leder.

Det skal ikke underslås at det til dels har vært friske diskusjoner både om sted, form og innhold for vintermøtene.

Valg av sted vakte flere ganger debatt. Etter hvert ble det naturlig at også annet gastropersonell hadde sitt årsmøte på samme tid og sted. Derfor ble kapasitet, og ikke minst beliggenhet som passet flest mulig viktig. I årene som fulgte vekslet man derfor mellom Golå, Gausdal, Storefjell og Beitostølen. Alle disse stedene dekket våre praktiske behov og ga muligheter til skigåing fra hotellet.

Imidlertid kom forslag om Lillehammer opp i slutten av 1990-årene. I forbindelse med Olympiaden i 1994 var dette hotellet utvidet og opprustet. Bortsett fra ett år har vintermøtene vært her siden. Lillehammer har vist seg å være et godt valg med sentral beliggenhet. Det som mangler er den umiddelbare nærhet til skiløypene, noe som særlig ledsagere har savnet. Imidlertid
har transporten opp til praktfullt terreng blitt organisert på en
grei måte.

Fra tid til annen har det vært forslag om et mer effektivt og kort vintermøte i en av de større byene. Men etter å ha diskutert det har man til nå alltid samlet seg om den nåværende form for å beholde ideen med helheten i møtet.

Johannes Myrens

Johannes Myrens

Industriens form for deltagelse på vintermøtene har også vært tema for diskusjon. Løsningen har blitt å følge regelverket slik at medlemmene kan benytte seg av Fond III. Industrien er en meget viktig samarbeidspartner i utviklingen av faget vårt og representantene har vært trofaste deltakere på vintermøtene. Årlig foretar industrien sin utdelingen av forskning- og reisestipend som er en svært verdifull stimulans for medlemmene i foreningen.

På vintermøtet på Beitostølen i 1990 ble en vanskelig og viktig sak tatt opp. Fra kirurgisk side, og spesielt fra spesialitetskomiteen i gastroenterologisk kirurgi, var det ønskelig med en egen forening for gastroenterologisk kirurgi. Et arbeidsutvalg av kirurger var nedsatt og det knyttet seg spenning til hva forslaget ville bli og om det gode samarbeidet kunne fortsette. Utvalget samlet seg om en prøveordning med separate seksjoner for kirurgisk og medisinsk gastroenterologi. Forslaget ble støttet, men den videre utvikling og organisering sentralt viste at det var behov for en egen forening for kirurgene. Dermed ble Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi stiftet. Den er blitt et godt og viktig faglig forum. Foreningen har ansvar for et symposium på Kirurgisk høstmøte og har et eget vårmøte på Gardermoen hvor indremedisinere er velkomne akkurat som kirurger er det her. Men vintermøtet som et felles forum er svekket, noe jeg personlig ser på som et tap.

Vintermøtet gir godt rom for kollegial og faglig kontakt. Gjennom årene har jeg også fått kjennskap til foreningens indre liv ved at jeg i tre perioder var med i styret, har vært revisor for regnskapet og i flere år medlem av bedømmelseskomiteen for de beste foredragene. Alt dette har for meg vært svært lærerikt og inspirerende. Mange av mine arbeider har jeg fått presentere her, både eksperimentelle og kliniske. De kommentarene jeg har fått har alltid vært konstruktive og verdifulle.

Med den rivende utvikling vi har med muligheter for kommunikasjon og formidling på det tekniske plan er det ikke godt å si hvordan møteform og formidling vil være i fremtiden. Man skal ikke holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, men heller ikke forkaste gode funksjoner for forandringens skyld. Jeg vil berømme foreningen, og da spesielt styrene, for å ha bevart grunnideen for vintermøtene og samtidig fornyet dem i tråd med tiden og utviklingen. Av positive endringer vil jeg nevne temamøtene innledningsvis på torsdagene, videre at det offisielle møtet avsluttes lørdag ved lunsj slik at de som ønsker det kan nå hjem til helgen. Og ikke minst at man har stimulert bredden og de forskjellige interesser i faget ved innføring av bestepriser for både innhold og fremføring. Jeg vil hevde at kvaliteten av de vitenskapelige forhandlinger som fremføres her på alle måter er av en kvalitet som kan måle seg med hvilket som helst forum.

Johannes Myren, «Johs» som vi kalte ham når vi ble bedre kjent, var i skisporet helt inn til de siste gangene han var på vintermøtene. Vi traff han i løypa med sitt faste utstyr, ikledd klassisk anorakk, nikkers og gamasjer, i jevnt kontrollert driv og med fru Randi en halv skilengde bak. Man stoppet gjerne og slo av en prat i sporet. Han uttrykte alltid glede over å oppleve naturen og fjellheimen på denne måten, uansett vær.

Ved avslutning av vintermøtene pleide han som regel å reise seg og si noen ord. Han uttrykte da sin glede over nok et vellykket møte og takket ikke minst styret for planlegging og gjennomføring, men også alle medlemmene for at de møtte så trofast opp. Jeg vet at Myren så den store verdien i de lokale og nasjonale fagmøtene og at også lederne for de enkelte avdelingene var til stede og dermed prioritere møtene. Vi har alle et felles ansvar i å støtte møtene. Vintermøtene har uten tvil vært en svært viktig faktor i utviklingen av gastroenterologien i Norge og jeg håper de fortsatt vil være det.

Når jeg sa adjø til Johs ved møtenes slutt var det vanligvis slik at han takket for et kjekt lag, bad meg hilse til Vestlandet og håpet å se meg her også neste år. Så avsluttet han gjerne med den hyggelige tilføyelsen: «vi trenger kirurgene».

Dere vil gjerne spørre om jeg har holdepunkt for å si at vintermøtene har vært en inspirasjonskilde i 42 år. Ja, på vegne av mange i min generasjon mener jeg å ha belegg for det. For meg er det i alle fall tilfelle fordi jeg har vært på alle.

Jeg avslutter med dette min minneforelesning i respekt for Johannes Myrens store innsats og med takk til dere alle for den inspirasjon dere har gitt meg på vintermøtene i 42 år.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.cox.no
Følg oss på: Twitter og Facebook