Michael Bretthauer.
Av Michael Bretthauer og Geir Hoff
De fleste kvalitetsregistre har sine utspring i ildsjelarbeid blant klinikere, men siden 2009 har myndighetene satset på å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Drift, eierskap, støtte og ansvar for kvalitetsregistre blir mer og mer overført fra kliniske miljøer til overordnede myndigheter som helseforetak og Helsedirektoratet.
Geir Hoff.
Innenfor gastroenterologien finnes flere kvalitetsregistre av ulik størrelse, dekningsgrad og organisasjonsform. Store registre som Gastronet (se egen artikkel i dette nummer av NGF-nytt) og kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft har oppnåd status som såkalt nasjonalt kvalitetsregister. Andre er i oppbyggingsfasen, som f.eks. NorGAST-registeret innenfor gastrokirurgi.
I løpet av siste 2 årene har antallet nasjonale kvalitetsregistre økt fra 19 til 45 (www.kvalitetsregistre.no).
To av disse er innenfor gastro. Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft (tidligere Rektumcancerregisteret) ble opprettet i 1993, utvidet til å omfatte koloncancer i 2007 og opphøyet til nasjonalt register i 2009. Gastronet ble opprettet for koloskopier i 2003, ERCP (opprettet i 2003) ble innlemmet i 2007 og Gastronet fikk nasjonal status i 2012. Begge disse nasjonale registrene har lang fartstid, solid fotfeste i det gastroenterologiske miljøet og mye forskning integrert i virksomheten på en måte som New England Journal of Medicine nylig lanserte som fremtidens randomiserte studier (1). Forskningens mål er å bidra med vitenskapelig dokumentasjon av tilstrekkelig kvalitet til å gjøre en forskjell i klinisk virksomhet. Det kan føre til at vi forkaster gjeldende praksis – eller at vi fortsetter som før, men med større trygghet om at det vi gjør er rett.
Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft har virkelig gjort en forskjell. Registerets innsats har endret organiseringen av kolorektal kreftkirurgi og behandlingen av pasienter med kolorektal kreft. Forskningen i Gastronet har bidratt sterkt til at insufflering ved de fleste koloskopier nå gjøres med CO2 i stedet for luft og skopørene er blitt meget bevisste på å utføre smertefrie koloskopier. Registerbasert forskning har sine begrensninger, men registrene kan være utmerkede plattformer for forskning, både i form av observasjonelle studier, men også for store randomiserte studier (2).
I Norge har vi et kunstig skille mellom forskning og kvalitetssikring. Integreringen av forskning og kvalitetsikring i kvalitetsregisteret for tykk- og endetarmskreft – og i Gastronet har imidlertid vært vesentlig for den posisjonen disse to registrene har fått – ikke minst med et vitenskapelig fokus på kvaliteten av kvalitetsregistrene.
Et medisinsk kvalitetsregister skal uttrykke kvaliteten på et medisinsk behandlingstilbud målt mot en forhåndsdefinert standard, eller i forhold til andre behandlingsenheter med tilsvarende tilbud. Det kan foreligge seleksjon i pasientutvalget som det må korrigeres for, men første bud er å tilstrebe innrapportering av alle behandlinger som utføres. Kvalitetsregistre som er basert på frivillig rapportering og samtykkebaserte er disponert for seleksjon og en kan fort ende opp med et «feel-good»-register som ikke er representativt for pasientgruppen og som kan tildekke et behov for forbedringsarbeid (3).
Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft offentliggjorde i år for første gang sykehusidentifiserbare data for kolorektal cancer-kirurgi. Det er forståelig at pasientene skal få vite hva de begir seg ut på når de går inn døren til et sykehus. Det er ikke urimelig at de får vite komplikasjonsrisiko, residivrisiko osv. når de underkaster seg behandling eller utredning. Gastronet har nylig revidert sine statutter slik at data som innrapporteres etter 1. januar 2014 vil kunne offentliggjøres på sykehusnivå. Dette betinger et godt grep på bearbeiding av data, eventuelt forklaring på tilsynelatende forskjeller mellom sykehus.
De to nasjonale kvalitetsregistrene innen gastroenterologi har gjort en forskjell i utførelsen av faget i og utenfor Norge. Det finnes også andre registre som enda ikke har nasjonal status eller som er definert som forskningsprosjekter med lang oppfølgingstid – f.eks. IBSEN-studien på inflammatorisk tarmsykdom (IBD). Det ville være naturlig å få et IBD-register med nasjonal status – eventuelt som en utvidelse av Gastronet som forøvrig også er NGFs offisielle kvalitetssikringsplattform.
