Biosimilars innen gastroenterologien

Knut LundinAv: Knut E. A. Lundin. Overlege, dr. med., Gastro undersøkelse, Seksjon for gastromedisin, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet og Senter for immunregulering, Universitetet i Oslo

Vi er alle kjent med at de biologiske legemidler langt på vei har revolusjonert behandlingen av våre pasienter. Med biologiske legemidler mener man vanligvis medisiner som er av proteinnatur (bygget opp av aminosyrer). Disse medisiner lages ved at gener settes inn i celler som så lager et protein, derfor navnet biologiske preparater. Med dagens teknologi er det ikke mulig å lage disse proteiner på annen måte i de kvanta som er nødvendig for å kunne selge preparatet som legemidler.

Prosedyren bak denne måten å lage medisiner på er kompleks, og mye vanskeligere enn den kjemiske tilnærming som ligger bak syntese av ”vanlige” legemidler.

En annen viktig forskjell mellom alle vanlige legemidler, som vi oftest kaller ”små molekyler”, og biologiske preparater, er at sistnevnte er av proteinnatur og dermed alle vil kunne indusere en immunreaksjon hos pasientene som behandles med disse preparatene. En slik immunreaksjon er vanlig for mange av de biologiske preparatene og er sannsynligvis den viktigste grunnen til at de slutter å virke hos den enkelte pasient. Mange vil jo ha god effekt i starten, men gradvis fall i effekt inntil preparatet ikke lenger har noen effekt. Vi tror at det er i denne prosessen at måling av bunnkonsentrasjon har en spesielt viktig plass i håndtering av pasientene.

Biologiske preparater er dyre, og det er ikke overraskende at produsenter ønsker å lage kopi av etablerte preparater når patentet er gått ut. Dette er det som oftest kalles ”biosimilars”. Prinsipielt er disse ikke forskjellig fra generika, som vi alle er godt kjent med, men produksjonsmetoden er vanskeligere. Et annet begrep som er kommet på banen de siste årene er det som benevnes ”biobetters”. Det er i prinsippet en biosimilar som er modifisert slik at det nye preparatet enten skal ha lengre halveringstid, mindre tendens til å utløse immunogenisitet, eller andre ønskede endringer. En biosimilar lages ved at man fremstiller et syntetisk gen som ligner på det opprinnelige. Produktet underkastes meget nøye kvalitetskontroll og testes klinisk, slik at man er rimelig sikker på at det har samme effekt som det opprinnelige.

På et nylig avholdt møte (4. september) i regi av Legemiddelindustrien ble dette drøftet i et forum av ledere fra LMI, onkolog, nevrolog, revmatolog og undertegnede som gastroenterolog. Det ble redegjort for status i Norge og internasjonalt. Temaet er oppe til meget nøye vurdering både hos FDA i USA og EMEA i Europa og omtales også av overlege Madsen i dette nummeret av NGF-nytt.

Hele feltet med biosimilars er ikke nytt. Et søk på PubMed gir 225 treff hvorav det meste er oversiktsartikler og kommentarer. Et Google-søk ga over 2 millioner treff. Det er tydelig at flere store firmaer jobber meget aktivt med dette. Det er lett å se at det store generikafirmaet Teva er tungt inne. Det er grunn til å anta at de store firmaene innen biologisk behandling kan vurdere å lage biosimilars av hverandres preparater.

Hva skal vi så mene? Det knytter seg mye usikkerhet til dette, men det er påfallende at det knapt finnes noen som helst vitenskapelig dokumentasjon av problemer forbundet med bruk av biosimilars. Det skal tilføyes at det meste av erfaringen vedrørende bruk av biosimilars bygger på erfaring med vekstfaktorer innen onkologien, og at man f.eks. ikke har noen erfaring med bruk av biosimilar anti-TNF innen klinisk praksis. Et stort koreansk firma har søkt om godkjenning av biosimilar infliksimab, og data er blitt presentert innen revmatologien på at det preparatet har like god effekt som opprinnelig infliksimab. Det er lett å fokusere på problemene, men muligheten for kostnadsbesparelse på kort sikt og for introduksjon av ”biobetters” på lengre sikt gjør at vi bør se nøye på dette feltet. Og dagens metoder innen medikamentfremstilling og proteinanalyse er så gode at man med stor grad av sannsynlighet kan komme frem til preparater som er svært, svært like. Hvem vet, kanskje de eventuelle forskjeller er mindre enn de antatte batch-til-batch-variasjonene som ganske sikkert foreligger for de preparatene vi allerede kjenner?

Innføring av biosimilars reiser mange prinsipielle spørsmål. Flere av dem kjenner vi igjen fra debatten om generika. Flere har påpekt at eventuell innføring av biosimilars gjør det enda mer nødvendig å få innført gode registre over pasienter som behandles med biologiske preparater. Det er lett å støtte et slikt syn. Og det er lett å peke på at overvåkning og oppfølging av pasienter som behandles med biologiske preparater bør bli bedre enn i dag slik at feil og unødvendig behandling kan unngås.

NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook