Øyvind Holme.
I Norge finnes 260 spesialister i gastroenterologi. Det er antatt et stort underskudd på gastroenterologer i fremtiden. De siste fem årene har norske sykehus utdannet i gjennomsnitt syv spesialister i året. Artikkelen tar for seg den norske spesialistutdanningen fra en utdanningskandidats perspektiv.
I tillegg til spesialistgodkjenning i generell indremedisin kreves minst 11/2 års tjeneste ved gastromedisinsk sengepost samt minst 1 år ved gastroenterologisk undersøkelsesavdeling, til sammen 3 år. To av disse årene kan inkluderes i spesialistutdanningen i generell indremedisin. Minst halvannet år må avtjenes ved godkjent gruppe I-institusjon. I tillegg til universitetssykehusene er Sykehuset Østfold Fredrikstad og Sykehuset Telemark Skien godkjente gruppe I-institusjoner i fordøyelsessykdommer.
Valg av gruppe I-sykehus er nok for den enkelte spesialistkandidat hovedsakelig geografisk bestemt. Tjenesten kommer som regel til sist i spesialistutdanningen, og de fleste vil ha stiftet familie. Likevel kan gruppe I-institusjonens faglige profil ha en viss avgjørelse for valget. På Rikshospitalet får man for eksempel et godt innblikk i leversykdommer, levertransplantasjon og avansert endoskopi. Haukeland universitetssykehus er kompetansesenter i Norge for gastroenterologisk ultralyd, mens man på Aker universitetssykehus har stor kompetanse innenfor inflammatorisk tarmsykdom.
Til spesialistutdanningen hører 125 kurstimer, hvorav 100 er obligatoriske fordelt på 5 kurs i øsofagus/ ventrikkel/duodenum, galle/pancreas, lever, tarmsykdommer og ultralyddiagnostikk. Man må være oppmerksom på at flere av disse kursene bare arrangeres hvert 2. år. De to førstnevnte kursene arrangeres som regel på samme sted og i løpet av samme uke slik at de kan tas samtidig. Jeg tror det er nyttig å ta de fleste kursene så tidlig som mulig i spesialistutdanningen, mens min personlige mening er at det er en fordel med noe erfaring innen ultralydbruk før man deltar på dette kurset.
25 kurstimer er valgfrie, og interesse må styre bruk av disse timene. Dette er ikke mange timer og vil som regel dekkes av ett eller to valgfrie kurs. Mange i startfasen av sin skopikarriere vil nok ha nytte av innføringskurset i basal endoskopi som arrangeres på Ullevål hver høst. På Haukeland arrangeres kurs i endoskopisk ultralyd og er nyttig ikke bare for de som skal drive med denne type undersøkelser. Man bør være oppmerksom på at også internasjonale gastrokurs kan søkes godkjent. Fortrinnsvis bør man søke Spesialistkomiteen om godkjenning på forhånd, men dette er ingen absolutt forutsetning.
Prosedyrelisten som er tilgjengelig på legeforeningens nettsider angir antall prosedyrer man skal ha gjennomført som utdanningskandidat. 500 gastroskopier og 100 koloskopier er et minimumskrav. ERCP, pH-/ manometrimåling i øsofagus og ultralyd er prosedyrer man bare skal ha kunnskap om og ikke ha gjennomført selvstendig. Attestert prosedyreliste fra både gruppe I og gruppe II-sykehus, samt en summert prosedyreliste for all tjeneste, skal vedlegges spesialistsøknaden. Ballongassistert endoskopi, kapselendoskopi og EUS inngår verken i prosedyreliste eller målbeskrivelse.
Gruppe I-tjenesten oppleves nok veldig forskjellig for den enkelte spesialistkandidat, for noen som et nødvendig onde. For de som ikke bor i umiddelbar nærhet til tjenestestedet kan denne delen av utdannelsen være en sosial belastning. De fleste utdanningskandidater har familie, mange har små barn, og spørsmålet om flytting av hele familien eller pendling er en vanskelig avgjørelse. En generell anbefaling er ikke mulig å gi. Undertegnede var ukependler og opplevde dette stort sett uproblematisk (også for hun som satt igjen hjemme med barna). For andre vil en slik løsning være utenkelig. For de som pendler vil det være god hjelp i en fleksibel arbeidsgiver med blant annet mulighet til å fordele de såkalte ”avspaseringsuker” utover som enkeltdager slik at man kan få til flere langhelger.
Hensikten med gruppe I-tjenesten bør være å få en noe annen tjeneste enn man har hatt tidligere i karrieren. Dels skal man løfte det man allerede kan opp på et høyere nivå, og dels skal man tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter. Det er derfor viktig at utdanningskandidaten ikke bare blir satt til ”rutineoppgaver” som øvre- og nedre endoskopi på gastrolab, men at det er satt av tid til opplæring i mer avanserte prosedyrer som ERCP, ballongenteroskopi og EUS. Sist, men ikke minst, bør det stimuleres til forskning. Dessverre oppleves nok som oftest tjenesten på gruppe I-sykehusene for hektisk til at dette er mulig. Press på stadig økende produksjon er stort både her og på lokalsykehusene. Jeg synes det bør være en prioritert oppgave å introdusere de utdanningskandidatene som er interessert i det, for forskningsaktivitet.
Basal endoskopi bør læres så tidlig som mulig i spesialistutdannelsen. På Ullevål arrangeres det énkvelds simulatorkurs som vil være nyttig erfaring før man gir seg i kast med pasienter. Kurset holdes for 2 deltagere om gangen, er gratis, og reise og opphold dekkes av Abbott. Det er et begrenset antall plasser pr år. Kontaktperson er Truls Hauge på Ullevål for de som er interessert.
Det vil være en fordel nærmest å være ferdig med minimumskravet i prosedyrelisten, 100 koloskopier og 500 gastroskopier, før man søker seg til gruppe I-tjeneste. På denne måten vil tiden på disse sykehusene kunne nyttes langt bedre til læring på et høyere nivå og for eksempel vil man også kunne delta i endoskopisk vaktberedskap. At man har gjort unna det meste av utdannelsen i generell indremedisin vil også være fordelaktig.
