Kristine Wiencke.
Helsevesenet står i dag overfor store utfordringer knyttet til omorganisering, effektivisering, økonomiske innsparinger samtidig som det er en økning i antall eldre i befolkningen. Dette får konsekvenser for spesialistutdanningen.
Dagens utdanning i fordøyelsessykdommer omfatter klinisk tjeneste og opplæring i praktiske ferdigheter og teoretisk utdanning ved en godkjent utdanningsavdeling. Utdannelsesavdelingene er delt i 2 nivåer, gruppe 1 og 2, basert på avdelingenes størrelse, kompetanse og forskningaktivitet. Krav om gruppe 1-tjeneste i spesialistutdanningen gjelder for alle. Utdanningen skal være en bevisst prosess styrt av avdelingens utdanningsutvalg, veileder og en individuell skriftlig utdanningsplan. Utdanningen baseres i stor grad på mestersvenn-prinsippet.
For å sikre at utdanningskandidaten erverver seg den nødvendige kunnskap godkjennes utdanningen som blir gitt ved den enkelte avdeling basert dels på årlige rapporter fra avdelingene og dels på besøk ved avdelingene. Myndighet til å godkjenne utdanningssted og den enkelte spesialistkandidat har vært delegert fra Helsedirektoratet til Legeforeningen og Spesialitetskomitéen har vært Legeforeningens organ i disse sakene.
I vår har Stortinget besluttet å endre Helsepersonelloven etter forslag fra Helse- og omsorgsdepartementet slik at Helsedirektoratets anledning til å delegere myndighet for godkjenning av spesialister til private yrkesorganisasjoner bortfaller. Hvordan den nye loven vil påvirke spesialistutdanningen i fremtiden vet vi ennå ikke. Stortinget har bedt Regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige utdanning og godkjenning av spesialister. I mellomtiden fortsetter dagens godkjenningsordning som før. Det er klart at overføring av spesialistgodkjenning til det offentlige vil få betydelige økonomiske og administrative konsekvenser. Legeforeningen har uttalt at de er tilfredse med at de har fått gehør for en grundig utredning og at eventuelle endringer skal forelegges Stortinget. Som spesialister må vi være opptatt av at kravene til spesialistudanningen ikke senkes som følge av omorganisering eller økonomiske innsparinger.
Det skjer for tiden store endringer i sykehusstrukturen med sammenslåing av helseforetak og funksjonsfordeling. Det kan synes som om utdanning av legespesialister ikke alltid er en prioritert oppgave i mange av de pågående prosessene, og omorganiseringen er ikke uproblematisk sett fra et utdanningsperspektiv. Funksjonsfordeling kan føre til problemer med å dekke alle deler av faget på en eller to avdelinger, som nå, og medføre at utdanningskandidaten må bytte arbeidssted enda flere ganger enn i dag. Ved siden av de åpenbare sosiale konsekvensene, vil det også kunne føre til at spesialiseringen tar lengre tid. Dette koster penger og da er det fort gjort at de faglige kravene heller senkes. Dette må vi kjempe mot. Vi vil ikke ha et system som utdanner a- og b-spesialister!
Det er også et problem at avdelinger som fysisk ligger langt unna hverandre, slås sammen. Det er ikke alltid det foreligger samme kompetanse på begge/alle stedene og tjeneste på ett sted (en del av avdelingen) er ikke nødvendigvis likeverdig med tjeneste et annet sted, selv om man er ansatt på samme avdeling. Det kan bli vanskelig å godkjenne tjenesten på avdelingen som f.eks. gruppe 1 hvis ikke begge/alle stedene fyller kravene til gruppe 1-avdeling, f.eks. i hht. pasientgrunnlag, avanserte prosedyrer og forskning. Det er derfor usikkerhet omkring spesialistutdanningen i fremtiden, både med hensyn til organisering og den formelle godkjenningsprosessen. Det er viktig at vi som spesialister hele tiden har kvalitet som det viktigste fokus i disse prosessene.
Det er per i dag ca 200 godkjente spesialister i fordøyelsessykdommer (< 10 % kvinner). De aller fleste arbeider på sykehus. De siste 10 årene har det i gjennomsnitt vær godkjent 9 spesialister pr år og 2.5 har vært konvertert fra andre land, i hovedsak Norden, men øvrige land i EU er representert i økende grad. Spesialitetskomitéen i fordøyelsessykdommer gikk i 2005 gjennom behovet for spesialister i fordøyelsessykdommer i fremtiden. Det var den gang en liten negativ balanse mellom avgang og nyutdanning, men det kan se ut som antallet nye spesialister er økende. Dette skyldes i hovedsak konvertering av spesialister fra utlandet. Konvertering av utdanning og tjenestetid fra EU-land er automatisk, imidlertid kan det være vanskelig å vurdere utdanningens innhold fra land utenfor EU. Dette har vært en utfordring for speialitetskomitéen og vil også bli det for de godkjennende myndigheter i fremtiden. Behovet for flere spesialister vil kunne legge press på å godkjenne spesialister fra utlandet uten de samme kvalitetskriterier vi har i Norge.
Behovet for spesialister i fremtiden er også avhenging av utviklingen innen helsevesenet. Regjeringens planlagte satsing på kommunehelsetjenesten og den nye samhandlingsreformen gir neppe grunn for å tro at behovet for spesialisthelsetjenester blir mindre. Erfaringer tilsier at bedre tilbud i primærhelsetjenesten fører til økning i behovet for spesialisttjenester. I tillegg vil den økte andelen eldre i befolkningen føre til økt behov for alle typer helsetjenester – også spesialister i fordøyelsessykdommer.
Teknologisk utvikling gjør at vi stadig kan gjøre mer gjennom skopene våre. Vi kan gi pasientene et utvidet behandlingstilbud, og vi ser allerede en dreining fra operative inngrep til endoskopiske prosedyrer. En slik utviking vil kreve et økt antall spesialister og også økt behov for spesialkompetanse. Det er derfor sannsynlig at vi må øke antall utdanningsplasser for å dekke behovet for spesialister i fordøyelsessykdommer i fremtiden. Rekruttering til faget er derfor viktig.
Det store presset på heletjenester og kravet om innsparinger og effektivisering gir økt press på utdanningen av spesialister. Det er raskt å nedprioritere utdanning i en travel hverdag og fristende for sykehusadministrasjonen å kutte kostnader til utdanning i en presset økonomisk situasjon. Det er viktig at hver og en av oss jobber for å opprettholde kravene til tid og kvalitet i utdanningen.
