Ambra er et forunderlig naturprodukt. Disse grålige, voksaktige klumpene kan finnes i fjæra nær sagt hvor som helst i verden, og har vært en ettertraktet handelsvare i flere hundre år.
Ambra benyttes i dag først og fremst i parfymeindustrien, fordi substansen har en svært interessant lukt. Opp gjennom historien har ambra imidlertid også blitt brukt som smakstilsetning i mat, som utvortes og innvortes medisin – eller rett og slett til pynt. Kongen av Tidore i Molukkene («Krydderøyene») eide visstnok en særdeles stor og staselig skilpaddeformet ambra-klump, som veide 182 pund og var fem fot lang. Den ble solgt til storhertugen av Toscana via Det nederlandske ostindiske kompani for 50 000 kroner i 1693 (1).
Opphavet til ambra var lenge et mysterium, og teoriene har vært mange. En tidlig forklaring var at det dreide seg om en form for tilstivnet harpiks, på samme måte som rav – og franskmennene skilte mellom ambre jaune (= gul ambra; norsk: rav; engelsk: amber) og ambre gris (= grå ambra; norsk: ambra; engelsk: ambergris). Forestillingen om at ambra utskilles av spesielle fugler (Anacangrispasqui på Maldivene og Aschibobuch på Madagaskar) var lenge populær, og kan skyldes at ambra ofte inneholder nebblignende strukturer. Det viser seg imidlertid at disse nebbene stammer fra blekksprut, og tyder snarere på et marint opphav. I nyere tid har dannelsen av ambra blitt knyttet til spermhvaler (kaskelotter) – men det var lenge uklart om ambra var noe hvalene spiste, ejakulerte, kastet opp eller skilte ut i avføringen. Ambra har i liten grad blitt undersøkt vitenskapelig, men Clarke har publisert en oversiktsartikkel (2), som langt på vei viser at ambra bør betraktes som forstenet spermhvalavføring – en koprolitt. I følge Clark skal ufordøyelige elementer i spermhvalens føde – først og fremst blekksprutnebb – normalt sett kastes opp. Ambra vil først dannes hvis slike «bezoarer» får innpass i tynntarmen. Hvis det skjer, vil materialet etterhvert hope seg opp i hvalens endetarm og være utgangspunkt (nidus) for årelang, lagvis påleiring, som omsider kan føre til obstruksjon eller ruptur av rektum. Etter at hvalen er død, vil koprolitten så flyte rundt i havet – som ambra – og «modnes», ikke minst gjennom oksidasjonsprosesser, som gjør at fargen blir gradvis lysere og at lukten blir stadig mer «raffinert».
Herman Melville (1819-1891) oppsummerte bruken og dannelsen av ambra i Moby Dick (1851):
«Who would think, then, that such fine ladies and gentlemen should regale themselves with an essence found in the inglorious bowels of a sick whale! Yet so it is.»
Litteratur:
1. Kemp C. Floating gold: a natural (and unnatural) history of ambergris. Chicago: University of Chicago Press, 2012.
2. Clark R. The origin of ambergris. LAJAM 2006; 5: 7-21.
