Magesekkens utskillelse av syre (HCl) er en fylogenetisk gammel og svært energikrevende prosess (1). Dette forteller oss at sekresjonen har stor evolusjonsmessig betydning og er en prioritert biologisk funksjon. Syren er nødvendig for å aktivere pepsin, som bryter ned proteiner (2), og spiller derved en nøkkelrolle i fordøyelsen av mat. I tillegg utgjør den en kjemisk barriære («syrelås») som, sammen med pepsin, hindrer innpass av en rekke mikrober og smittestoffer (3).
Interessant nok varierer magesekkens pH-nivå betraktelig mellom ulike arter. Dette komparative aspektet er nylig utdypet i en studie utført av Beasley og medarbeidere (4). Basert på en litteraturgjennomgang sammenlignet forfatterne pH-nivå i magesekken – eller tilsvarende organ – hos 68 arter (43 pattedyr og 25 fugler), gruppert etter hvordan dyrene ernærer seg (figur 1).
pH-verdi i magesekken
Den generelle tolkningen av resultatene er at dyr som spiser åtsel eller kjøtt fra nært beslektede arter både har et større behov for å bryte ned proteiner og beskytte seg mot patogene agens – og dermed har svært lave pH-verdier i magesekken. Dyr som spiser kjøtt fra fjernt beslektede arter (insekt eller fisk) og dyr som spiser planter, er i større grad avhengig av hjelp fra mikrober i fordøyelseskanalen for å bryte ned maten – og har derfor betydelig høyere pH-verdier i magesekken. Det er nærliggende å tenke seg at høye pH-verdier gjør dyrene mer utsatt for visse sykdommer. Det er i så måte tankevekkende at prionsykdommer først og fremst rammer nettopp drøvtyggere: ku (kugalskap), sau (skrapesyke) og rein (skrantesyke) (5). «Surmagede» skapninger har altså gode grunner til å være nettopp det (6).
Litteratur:
