Tynntarmsdysmotilitet

Tekst: Asle Medhus, Oslo universitetssykehus, Ullevål

Tynntarmsdysmotilitet kan være både komplisert å diagnostisere og behandle og kommer ofte i bakgrunnen av de mer vanlige sykdommene innenfor gastroenterologien. I klinisk virksomhet er det særlig viktig å huske på tilstanden kronisk intestinal pseudoobstruksjon hvor undersøkelse av tynntarmsmotilitet kan være indisert og ha klinisk betydning.

Normal tynntarmsmotilitet

Tynntarmens motorikk er karakterisert ved kontraksjoner som opptrer i forskjellige faser/mønstre. Man skiller gjerne mellom motorikken som opptrer i faste, det migrerende motorkompleks(MMC), og postprandial motorikk. Fastemotorikken er karakterisert ved 3 forskjellige faser: fase I uten kontraksjoner, fase II med sporadisk forekommende kontraksjoner og fase III med opptreden av kontraksjoner med en frekvens på 10-12 per min og som propagerer gjennom tynntarmen (1). I faste vil disse fasene opptre repetitivt med en lengde på hver syklus på ca 1 til 2 timer. Når kalorisk føde inntas, erstattes fastemotorikken med et mønster karakterisert ved opptreden av kontraksjoner med irregulær frekvens. Således ligner den postprandiale motorikk fase II-aktivitet i faste.

Hvordan måles tynntarmsmotilitet?

Det finnes forskjellige metoder for å undersøke tynntarmsmotilitet, og blant tilgjengelige metoder er tynntarmsmanometri best dokumentert i forhold til diagnostikk og klinisk nytte (2). Ved en slik undersøkelse intuberes pasientens duodenum og proksimale jejunum med et manometrikateter med trykksensorer på flere nivåer. Ambulatorisk undersøkelse er å foretrekke siden man da får langtidsregistrering. Undersøkelsen ble tidligere utført ved Ullevål universitetssykehus både klinisk og forskningsbasert (3;4), men tilbys for tiden ikke. Det vurderes om metoden skal tas opp igjen, siden det på landsbasis er et behov for denne type utredning. Norske pasienter hvor det p.t. ønskes utført tynntarmsmanometri sendes vanligvis til Sverige.

Dysmotilitet

Det finnes mange sykdommer hvor dysmotilitet vil kunne registreres både av forbigående og permanent natur, for eksempel ved gastrointestinale infeksjoner og funksjonelle tarmsykdommer. Ved mer alvorlige motorikkforstyrrelser kan pasientene ha symptomer/tegn på obstruksjon uten foreliggende mekanisk hinder, og tilstanden kalles da kronisk intestinal pseudoobstruksjon. Ved dysmotilitet, men fravær av pseudoobstruksjon, er prognosen bedre og det er foreslått å bruke betegnelsen enterisk dysmotilitet for denne tilstanden (5). Klinisk kan det være vanskelig å skille mellom kronisk intestinal pseudoobstruksjon og enterisk dysmotilitet, men ved hjelp av radiologiske metoder vil diagnose kunne sannsynliggjøres. Utredningen vil imidlertid i hovedsak følge de samme linjer uavhengig av endelig diagnose.

I denne korte beskrivelsen av tynntarmsdysmotilitet vil det fokuseres på kronisk intestinal pseudoobstruksjon som er en tilstand preget av sviktende transport gjennom tarmen pga neuropatiske eller myopatiske motilitetsforstyrrelser (6). Ved myopatier er vanligvis tynntarmskontraksjonene svekket, mens ved nevropatiene er det normal kontraktil styrke, men abnormale kontraksjonsmønstre og syklisistet. Årsakene til kronisk intestinal pseudoobstruksjon er mange og tilstanden kan ses både hos voksne og barn, den kan være medfødt eller ervervet (tabell 1).

Asle-Medhus-tabell-1

Tabell 1: Årsaker til kronisk intestinal pseudoobstruksjon.

Kronisk intestinal pseudoobstruksjon kan klinisk være vanskelig å skille fra mekanisk ileus, og mange pasienter med denne tilstanden blir laparotomert når sykdommen først manifesterer seg. Vanlige symptomer er magesmerter (70-80%), kvalme og oppkast (70-80%), obstipasjon og diaré (20-30%) av varierende intensitet og frekvens (6). Differensialdiagnoser kan være mekanisk obstruksjon, inflammatorisk tarmsykdom, alvorlig obstipasjon, uttalt irritabel tarmsyndrom og porfyri. Utredning, behandling og prognose vil være avhengig av hvilken underliggende sykdom som mistenkes. Tynntarmsmanometri vil hos disse pasientene kunne bidra til å differensiere mellom neuropatisk og myopatisk årsak, og graden av dysmotilitet vil kunne ha betydning for om pasienten skal ha parenteral ernæring og/eller behandles med prokinetisk medikasjon. Videre vil undersøkelsen si noe om alvorlighetsgrad og om de aktuelle symptomer har relasjon til dysmotilitetsrelatert pseudoobstruksjon.

Hvis diagnosen kronisk intestinal pseudoobstruksjon anses som sannsynlig bør utredningen sikte mot å avklare eventuell bakenforliggende årsak (Tabell 1). I denne sammenheng vil forskjellige laboratorieprøver være aktuelle, radiologiske undersøkelser og eventuell fullveggsbiopsi for å avklare spesifikke diagnoser.

Konklusjon

Ved uttalte kroniske gastrointestinale symptomer som magesmerter, kvalme/oppkast, obstipasjon og diaré understøttet av radiologiske funn av tarmdilatasjon/væskespeil uten påvisbart mekanisk passasjehinder bør diagnosen kronisk intestinal pseudoobstruksjon mistenkes og tynntarmsmanometri vurderes. Tynntarmsmanometri kan være til hjelp både diagnostisk og ha konsekvens for pasientene i form av endret diagnose og/eller ha terapeutisk konsekvens (2).

Referanser

  1. Vantrappen G, Janssens J, Hellemans J, Ghoos Y. The interdigestive motor complex of normal subjects and patients with bacterial overgrowth of the small intestine. J Clin Invest 1977;59(6):1158-66.
  2. Verhagen MA, Samsom M, Jebbink RJ, Smout AJ. Clinical relevance of antroduodenal manometry. Eur J Gastroenterol Hepatol 1999 May;11(5):523-8.
  3. Husebye E, Hauer-Jensen M, Kjørstad K, Skar V. Severe late radiation enteropathy is characterized by impaired motility of proximal small intestine. Dig Dis Sci 1994;39(11):2341-9.
  4. Medhus AW, Bjornland K, Emblem R, Husebye E. Motility of the oesophagus and small bowel in adults treated for Hirschsprung’s disease during early childhood. Neurogastroenterol Motil 2009; in press.
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar Frigstad
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook