Nordiske naturforskermøter og skandinavismen. – Del 2

Tekst: Paul Linnestad, Museumsvokter Ullevål museum


Den kulturelle skandinavismen var nok mindre konjunkturømfintlig enn den politiske. Jeg vil dvele ved noen av de nordiske naturforskermøtene, som ble avholdt ganske regelmessig over en lang periode, fordelt på flere byer i deltagerlandene:

 

1. møte i Gøteborg 1839

De fleste av datidens fineste naturforskere var med på det første naturforskermøtet i Gøteborg i 1839, men et par uteble.

Den danske fysikeren Hans Christian Ørsted var tilstede, men man savnet den svenske kjemikeren Jøns Jacob Berzelius og den norske astronomen Christopher Hansteen (1). Dette skandinaviske “gull-laget” kommer vi tilbake til i København i 1847.

Hansteen, som hadde forfall, hadde samvittighetsfullt vært innom Ørsted i København og bedt ham å fremføre nordmannens planlagte foredrag om jordmagnetisme på møtet.

Forskerne i Gøteborg delte seg i tre seksjoner: én for fysikk, kjemi, mineralogi og geologi (26 medlemmer), én for botanikk og zoologi (22) og én for medisin (48).

Av norske leger møtte, i tillegg til initiativtakeren C.A.Egeberg, blant andre professor Frederik Holst (1791-1871), korpslege i Skien Frans Faye (1806-90), berglege i Kongsberg Wilhelm Boeck (1808-75) og hans halvbror, lektor i veterinærmedisin Christian Boeck (1798-1877). Videre møtte lektor i kjemi J. Thaulow og skaperen av den forbedrede levertranen P. Møller. Det har vært spekulet på om det var på dette møtet at tradisjonen oppsto, å honorere spesielt energiske deltagere med det begeistrede tilrop “har du tatt for mye Møllers tran?”, men det forblir spekulasjoner. At levertranens “far” var tilstede, er imidlertid ubestridelig.

Prestene var godt representert på møtet, og biskopen i Karlstad, C. A. Agardh, ble faktisk valgt til forsamlingens ordfører, ikke fordi han var teolog, men fordi han var en aktet, seriøs botaniker. Han treffer vi også igjen i København i 1847.

På det første naturforskermøtet i England i 1831 var prestene også svært godt representert med i alt 12 naturforskende teologer av totalt 41 deltagere. De nordiske møtene ble forskånet for teologisk kamp, men i England var det annerledes. Helt til opp i 1870-årene oppsto diskusjoner mellom de naturforskende teologer, spesielt innenfor geologi og Darwinisme, på den ene siden og de rett-troende teologer på den andre (1).

Sett med datidens øyne var teologenes interesse for og deres praktiske innsats i naturforskning naturlig å kombinere med virksomheten som prest. Derved realiserte de opplysningstidens mål om en helhetlig forståelse av naturen, og de levde ut sitt engasjement for å spre denne forståelsen ut til allmuen.

Som ung lærte jeg en liten aforisme, som karakteriserer disse såkalte opplysningsprestene: de talte mer om mose og poteter enn om Moses og profeter. Med Agardh som møteleder kan vi trygt bekrefte at teologene også hadde dyp kunnskap om både mose og poteter.

 

4. møte i Christiania 11.-18.juli 1844.

Møtene ble avholdt i stortingssalen. Det var i alt 92 påmeldte medlemmer, herav 17 danske, 11 svenske og 64 norske (2).

Etter 1814 møttes Stortinget i festsalen på Katedralskolen, som lå på hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata. Festsalen var den flotteste i Christiania, og naturforskerne fikk lov å disponere den i noen julidager i 1844. Selv om Stortinget i starten ikke møttes hvert år, ble det vanskelig å tilgodese både skole og Storting, så skolen flyttet ut i 1823 og overlot huset til Stortinget, som holdt til der frem til 1854 (Bilde 4).

I 1917 ble huset i Dronningens gate revet og erstattet av byens nye posthus, som fortsatt eksisterer, men nå uten postale oppgaver. Før rivingen ble festsalen reddet og overført til Folkemuseet på Bygdøy, der den er tilgjengelig for publikum (Bilde 5).

På møtet ble den svenske professoren A. Retzius valgt til ordfører. Den svenske professoren M. Huss og den norske lektoren Andreas Conradi (1809-68) ble valgt til viseordførere.

Forhandlingene på møtet i Christiania ble referert i Norsk magazin for Lægevidenskaben (2), (Bilde 6).

Den danske overlegen Djørup holdt foredrag om operasjon av empyem. Han ga en historisk oversikt og gjennomgikk 5 tilfeller som han selv hadde operert med innsnitt, en metode han foretrakk framfor punksjon. Av disse 5 døde 2 kort tid etter operasjonen, 1 etter 1 måned og 1 etter 7 måneder, den femte ble helbredet. Han pekte på at empyem hyppigst opptrer på venstre side. Korpslege Faye påpekte at det postoperative utfallet avhenger av om empyemet er begrenset i utstrekning eller ikke, og især om diafragmakuppelen er angrepet. Han rapporterte to tilfeller med lykkelig utfall av operasjonen. Berglege Boeck antok at åpningens størrelse var viktig og anså en liten punksjon for det beste.

Korpslege, ansatt ved St. Jørgens Hospital, Daniel C. Danielssen (1815-94) holdt foredrag om Elephantiasis graecorum (spedalskhet) og omtalte sykdommens to former, den tuberkuløse og den anestetiske. Han demonstrerte 6 leprøse pasienter som for anledningen var brakt fra hospitalet i Bergen. Danske professor Sommer bemerket at Norge, med sin høye forekomst av både radesyke, lepra og syfilis, ville være særdeles skikket til å kunne avgjøre om de to førstnevnte var forskjellige fra syfilis. Reservelege ved Rikshospitalets hudavdeling Henrich Steffens (1809-67) svarte at norske leger anså lepra og syfilis for å være selvstendige sykdommer. Om radesyken var man derimot ikke enig, selv var han tilbøyelig til å betrakte den som en form av tertiær syfilis. Brigadelege og overlege ved Rikshospitalets hudavdeling Johan Hjort (1798-1873) var kommet til at radesyke og tertiær syfilis måtte strengt atskilles i både patologisk og anatomisk henseende, og Boeck og Faye var enige med Hjort. Faye bemerket at den i Skottland forekommende sykdom Sibbens, som var analog med radesyke, ble oppfattet som en selvstendig sykdomsenhet av skotske leger.

Spørsmålet om lepra var smittsom ble diskutert. Distriktslege Søren Hannestad (1808-72), som bodde i et distrikt (Nordhordlands distrikt) der sykdommen forekom, antok at den var contagiøs, mens Danielssen søkte å bevise at den ikke var det; han kjente kun ett tilfelle blant 300 pasienter han hadde undersøkt, der man kunne ha mistanke om smitte (anm. Hannestads oppfatning ble seinere bekreftet da Danielssens svigersønn Armauer Hansen i 1874 oppdaget leprabasillen).

Berglege Boeck anså isolering av de syke som nødvendig for å stanse sykdommen, som syntes å forplante seg ved arv og som ikke oppstod spontant uten i sjeldne tilfeller. Brigadelege Hjort, som hadde tro på at sykdommen i sin begynnelse ville være helbredelig ved langvarig behandling, oppmuntret til å etablere hospitaler og pleieanstalter og pekte på at 18.500 Spd (speciedaler) var bevilget av siste Storting til dette formålet. Boeck ville heller ikke betvile at sykdommen var helbredelig, “… dog var den Tid ennå fjern, da man vilde kunne udrette noget ved medicinsk Hjælp.” Danielssen, som opplyste at sykdommen er sterkt tiltagende over hele Bergen stift, anså at alle spedalske burde innlegges i hospitaler, og at ekteskap i og med smittede familier burde forbys. Svenske professor Retzius konkluderte med at det ville være hensiktsmessig å gjøre tiltak for å isolere og pleie de syke,”…uten dog at tabe Helbredelsesforsøgene af Sigte.”

Faye holdt foredrag om lungetuberkulose og omtalte to pasienter med kaverner, som ble mindre eller forsvant etter langvarig, omhyggelig behandling: opphold i temperert klima, bruk av Ramadges respirator for å venne lungene til dype inspirasjoner, nærende diett, ekspektorantia etter omstendighetene og stadig roborantia, særlig China (trolig kinabark/kinin) og små bloduttømmelser/igler ved sykdommens begynnelse. Den svenske licentiaten Lang mente at sykdommen er uhelbredelig, men at klima kanskje er det vesentligste moment. Den norske licentiaten Blich hadde ikke sett så gode resultater av respiratoren som Faye og anså tran og tonika som de beste midlene. Svenske professor Huss trodde at legemidler vel kunne bidra til å hjelpe naturen, men “…at alene Naturen bevirkede Helbredelsen, forsaavidt en saadan indtraadte, hvilket dog sjelden fandt Sted.”

Et konstruert intervju med geologen og dikteren Theodor Kjerulf (1825-88) (3) viser at møtet i Christiania trakk velkjente naturforskere også utenfor legenes rekker. Kjerulf var Norges første moderne geolog og studerte særlig Oslofeltet. I 1858 ble han direktør for Norges geologiske undersøkelse og i 1866 professor ved universitetet (Han var bror av komponisten Halfdan Kjerulf.):

“Jeg sto som førsteårsstudent i mengden som hyllet forskerne ved det fjerde skandinaviske naturforskermøtet i Christiania sommeren 1844. Der var Leopold von Buch, norgesvennen som definerte juraepoken og Roderick Murchison, også kalt kongen av silur og perm. Der var fremragende skandinaviske geologer som Sven Nilsson og Georg Forchhammer, og der var kjemikeren Jøns Jacob Berzelius med mangt et nytt grunnstoff og mineral på samvittigheten. Jeg begynte å drømme om empirisk vitenskap, om naturerkjennelse, om å lese den store fortelling om jorden og om Norges fjell. Det måtte bli bergstudiet. Samme høst hørte jeg Baltazar Mathias Keilhaus forelesninger. Jeg var bergtatt (3).”

 

Litteratur

  1. Sebelien, John. De skandinaviske naturforskermøter 1839-1923. Aftenposten, 6. Juli 1923
  2. Fjerde skandinaviske naturforskermøte i Christiania 1844, forhandlinger i medisinsk seksjon. Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1845, 9, side 193-204 .
  3. Hestmark, Geir, Geoprofilen 2008/1, www.Geo365.no
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Stephan Brackmann
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook