Alkoholbruk og spesielt overforbruk er en vanlig årsak til en rekke sykdommer (1). Tarmens mikrobiota har i senere tid blitt trukket frem som en sentral tilleggsfaktor til selve alkoholinntaket, ikke minst som patofysiologisk forklaringsmodell for utviklingen av alkoholrelaterte tilstander (fig. 1). Dette er et viktig forskningsfelt ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, hvor en relativt stor andel av pasientene, sammenlignet med andre sektorer, har alkoholoverforbruk som komorbiditet. Vi har tidligere gjennomført en studie som omhandlet xylose pusteprøver, der vi observerte at pusteprøvekurvene hos pasienter med alkoholoverforbruk var annerledes enn hos pasienter med lavt alkoholkonsum (3). Forskjeller i tarmens mikrobiota er en av de mulige forklaringene bak disse funnene.
Figur 1. Mikroorganismer ble første gang observert og beskrevet av Anton van Leeuwenhoek (1632 – 1723). Denne tegningen ble publisert i Philosophical Transactions of the Royal Society i 1684. Mikroben som er gjengitt i figur B har tilsynelatende et noe forunderlig «ganglag» (C → D), og det er fristende å spekulere på om den kan være alkoholpåvirket.
16S rRNA sekvenseringsteknikk gir anledning til å kartlegge hvilke bakterier som er tilstede i tarmen. Bakteriene klassifiseres i grupper på forskjellige nivåer, billedlig tilsvarende et tre, hvor stammen svarer til «bakterie», de tykkeste grenene til «phylum» (rekke) og de nest tynneste kvistene til «genus» (slekt). I tarmens mikrobiota er det fem slike større grener, som majoriteten av tarmens bakterier tilhører. Forskjellige sammenhenger har blitt funnet mellom hvilke bakterier som er tilstede i tarmen, og sykdomsprosesser i og utenfor tarmen. I de tilfellene hvor en patofysiologisk sammenheng er påvist eller mistenkt, forklares dette vanligvis med aktivering av immunsystemet som mellomledd. På phylum-nivå er et økt nivå av Proteobacteria regnet for å være et kardinaltegn på mikrobiell ubalanse i tarmsystemet, såkalt dysbiose (4). På genus-nivå har Faecalibacterium i flere sammenhenger blitt funnet å ha gunstige effekter på tarmhelsen, og lavt nivå av disse bakteriene er dokumentert ved inflammatoriske tilstander, fremfor alt ved Morbus Crohn (5).
Med dette som bakgrunn, planla vi en studie med mål om å kartlegge tarmhelse ved kronisk alkoholoverforbruk. Vi ville undersøke sammensetning og funksjon av tarmens mikrobiota hos pasienter med et potensielt skadelig (antall enheter >3/dag for menn og 1.5/dag for kvinner) og langvarig (>10 år) alkoholkonsum. Forsøkspersonene ble inkludert fra fortløpende innlagte pasienter på sykehuset. Til sammenligning inkluderte vi en kontrollgruppe med samme demografi som forsøksgruppen, men uten alkoholoverforbruk.
Vi inkluderte 24 pasienter, med et gjennomsnittlig daglig inntak av ni alkoholenheter. For å undersøke mikrobiota benyttet vi avføringsprøver, og alle de inkluderte gjennomgikk en grundig kartlegging av ernæringsstatus. Kontrollgruppen på 18 pasienter hadde sammenlignbar sammensetning med hensyn til alder og kjønn, men et betydelig lavere alkoholkonsum på gjennomsnittlig 0.2 alkoholenheter daglig.
Avføringsprøvene til pasientgruppen med alkoholoverforbruk inneholdt en høyere andel av rekken (phylum) Proteobacteria sammenlignet med kontrollgruppen. Videre fant vi et lavere nivå av slektene (genus) Sutterella, Holdemania, Clostridium og Faecali-bacterium. Nivået av kortkjedede fettsyrer (SCFA) var nokså likt for de to gruppene. Kartleggingen av ernæringsstatus viste forskjeller mellom gruppene for enkelte av de undersøkte variablene: vitamin C, gripestyrke og total score på skjemaet Mini Nutritional Assessment (MNA). Vi fant ikke signifikante forskjeller for de øvrige undersøkte vitaminer, muskelmasse eller andel pasienter «i fare for underernæring» vurdert ved hjelp av det samme skjemaet.
Alkoholoverforbruk var forbundet med endret sammensetning av bakterier i avføringens mikrobiota, med funn av blant annet økt mengde Proteobacteria og redusert mengde Faecalibacterium, noe som kan tenkes å påvirke inflammatoriske prosesser både i og utenfor GI-traktus. Vi tror at både alkoholinntak og øvrig næringsinntak har betydning for disse funnene. En måte å undersøke den potensielle kliniske betydningen av våre resultater, er gjennom cytokinanalyser, hvilket også er planlagt som neste del av studien.
Artikkelen er basert på abstrakt presentert muntlig på Det 45. årsmøtet i Norsk Gastroenterologisk Forening (NGF) 08-10.02.18, og ble skrevet på oppfordring fra redaksjonen i NGF-nytt. Originalartikkelen er ennå ikke publisert. Vi vil takke våre medforfattere Håvard Aanes, Asle W. Medhus, Viggo Skar, Stine Malvik, Christine Henriksen og Sudan Prasad Neupane.
