Funksjonell dyspepsi er en kronisk tilstand karakterisert av smerte eller ubehag i epigastriet, tidlig metthet under et måltid, eller langvarig metthet uten at man ved klinisk, endoskopisk eller radiologisk undersøkelse kan finne noe unormalt som forklarer symptomene (Tabell 1).
Funksjonell dyspepsi er en av de funksjonelle sykdommer som er definert av Roma III-kriteriene (1). Ofte er hovedsymptomene også ledsaget av kvalme, følelse av i oppblåsthet i abdomen, eller avføringsforstyrrelser. Avføringsforstyrrelser gjør at ca 70% av pasientene oppfyller kriteriene for både funksjonell dyspepsi og irritabel tarm syndrom (IBS). Reflukssymtomer skal ikke inkluderes i dyspepsibegrepet, men en undergruppe av pasienter har både reflukssykdom og funksjonell dyspepsi.
Fra Agreus populasjonsstudier i Sverige, vet vi at livstidsprevalensen for funksjonell dyspepsi er ca 20%, mens punktprevalensen er vanskeligere å estimere da knapt 25% av symptomatiske personer noensinne konsulterer sin primærlege, og kun 3-10% blir endoskopisk undersøkt (2). De som ønsker utredning har symptomer de har vanskelig å leve med, enten pga symptomenes intensitet eller fordi man er engstelig for alvorlig sykdom. Følgelig har denne gruppe større sannsynlighet for samtidlig angst og/eller depresjon, men store populasjonsstudier taler mot en generell assosiasjon mellom angst/depresjon og dyspepsi (3). Personer som debuterer med funksjonell dyspepsi har 30% sannsynlighet for å bli symptomfrie under det kommende året, og hos like mange endrer symptomene karakter, slik at kriterier for en annen funksjonell tarmlidelse i stedet oppfylles (2). Hos den gjenværende andelen forblir symptomene uendret over tid. Hos de med dyspepsi som debuterte i tenårene finner en gjerne liknende symptomer hos andre medlemmer av familien, uten at en klar arvelighet er blitt påvist.
Primærlegen bør inndele pasienter med dyspepsi i de som har beskjedne symptomer og de med intense symptomer eller alarmsymptomer, som kunne indikere for eksempel inflammatorisk tarmsykdom, malign sykdom eller peptiske sår (Tabell 2), da sistnevnte gruppe raskt bør henvises til endoskopisk utredning. Diagnosen funksjonell dyspepsi kan settes når andre årsaker til dyspepsi er utelukket.
Den viktigste behandlingen for funksjonell dyspepsi er å få etablert en diagnose som forteller at dette ikke er farlig. Man bør også forklare mekanismene bak symptomene, slik at man kan gi råd for endringer i kosthold og/eller levevaner som kan mildne symptomene. De siste 20 års biomekanisk forskning har påvist visceral hypersensitivitet og motilitetsforstyrrelser hos undergrupper av pasienter med funksjonell dyspepsi. Man har funnet overfølomhet for distensjon i magesekk og tynntarm, overfølsomhet for enkelte matsorter, særlig fett og capsaisin/chili.
I over 50% av pasientene har man i flere studier (4) funnet redusert akkommodasjon av magesekken, dvs. redusert relaksasjon og tilpasning av den øvre del av magesekken som respons til måltider. Akkommodasjonsrefleksen, som studeres best med en barostat, dvs. en ballong som legges til magesekken og kobles til en datastyrt luftpumpe, utgjøres av to hovedkomponenter. Den distensjonsinduserte akkommodasjon (5) tilpasser volumet av måltidet til magesekken, før reflekser fra kjemoreseptorer i duodenum bidrar via nutrientindusert akkommodasjon (6). Ved Haukeland Universitetsjukehus har vi med barostat og ultralydbaserte ikke-invasive metoder funnet hemmet akkommodasjon ved funksjonell dyspepsi (5, 7).
Ut fra hvilke patofysiologiske mekanismer som blitt funnet hos den enkelte pasient, kan man derfor gi råd om endringer av levevaner. Man bør tilstrebe en rolig atmosfære under måltider da akutt stress gjerne forsterker symptombildet. Dette er forankret i patofysiologien i det man vet at akutt stress forandrer motilitetsmønsteret. Av samme grunn bør man tilstrebe å redusere kronisk stress og angst. Videre anbefales små regelmessige måltider, særlig hos dem med svekket akkommodasjon. Forsiktighet med fet mat kan forsøkes, ettersom man vet at fett forsterker følsomheten for distensjon (8). Siden mange i tilegg har symptomer på irritabel tarm syndrom gis gjerne råd for dette samtidlig. Hvis smerte er et dominerende symptom er ofte informasjon og kostholdsforandringer utilstrekkelige.
Av medikamenter kan det være verdt å forsøke metoklopramid, dersom kvalme er dominerende eller man har påvist forsinket ventrikkeltømning. Når det gjelder smerter, kan trisykliske antidepressiva, visse antiepileptika og flere moderne antidepressiva kan ha god effekt og medføre at pasienten, tross enkelte bivirkninger, kan få bedret mestring av smertene. Samtidig behandling av angstkomponenten er også viktig. Det er meget viktig at opioider så langt det er mulig unnvikes, ettersom de kan forsterke den sensitisering som allerede finnes i smertebanene og ettersom de så sterkt hemmer motiliteten. Hvis opioider må brukes, bør man i første hånd prøve kombinasjoner av opioider med lang virkningstid og perifert virkende antiopioider. Alternative behandlingsformer som hypnose, avspenningsteknikker og pusteøvelser har også vært forsøkt med til dels gode resultater hos disse pasientene. Uansett valg av behandlingsform er oppfølging med mye informasjon og veiledning av stor betydning.
I de senere år har det blitt publisert studier som antyder at irritabel tarm syndrom kan være betinget i en kronisk inflammasjon i det enteriske nervesystemet (9) eller en kronisk infeksjon av de enterochromafine cellene (10). Siden det foreligger et stort overlapp er det sannsynlig at dette også gjelder funksjonell dyspepsi, hvilket kunne åpne veien for helt nye behandlingsveier (11).
Funksjonell dyspepsi er en meget hyppig forekommende kronisk lidelse. Den har oftest en multifaktoriell genese der svekket akkommodasjon, motilitetsforstyrrelser, visceral hypersensitivitet, forsinket ventrikkeltømning og angst spiller en rolle. Disse faktorer danner bakgrunn for behandlingsråd hvor rådgivning og livsstilsintervensjon er viktig
mens medikamentell behandling ofte har en underordnet rolle.