Pauls hjørne: “Ullevålskolen” – Leger i kampen mot tuberkulosen (og i kampen for Norge)

Tekst: Paul LinnestadPaul

Olaf Scheel (1875-1942) var overlege på 9. avdeling, Ullevål sykehus fra 1915 til 1941. Han hadde tidligere engasjert seg i medisinsk forskning på flere felter slik som poliomyelitt, arteriosklerose og blodtrykk. Emnet for hans doktorgradsarbeid, var “Der klinische Blutdruck”. Stimulert av opphold i Paris hos Fernand Widal (1862-1929) og Nicolas Gilbert (1858-1927), undersøkte han gallefargestoffer i blodserum og påviste at serum ved pernisiøs anemi er gulere enn ved andre anemier. Gulfargen skyldes hyperbilirubinemi.

Det var likevel arbeidet med tuberkulosen som utgjorde det Scheel kalte “sin gullalder”, som begynte i 1924, da han i Ullevåls lægeforening la fram en undersøkelse av tuberkulose og plevritt blant den kvinnelige betjeningen på Kristiania kommunale sykehus i årene 1918-1923. Blant de 3324 undersøkte kvinnene opptrådte tuberkulose og plevritt hos 85. Han fant at erythema nodosum, som ofte gikk forut for plevritt ved tuberkuløs smitte, især opptrådte i det første året av sykepleiernes elevtid. Han foreslo å gjøre Pirquets tuberkulinreaksjon obligatorisk ved ansettelse på sykehuset og følge opp dem som ikke reagerte positivt med ny prøve etter en viss tid, f.eks. 1 og 3 år. Han håpet derved å kunne kaste lys over infeksjonens betydning for opptreden av tuberkulose, plevritt og erythema nodosum. Denne undersøkelsen ble utgangspunktet for den sterke interessen for tuberkulose på Ullevål med et meget aktivt fagmiljø, kalt “Ullevålsskolen” (1).

Johannes Heimbeck (1892-1976), Scheels reservelege på 9. avdeling, var den som fulgte opp Scheels forslag. Fra 1924 utførte han tuberkulinprøve (pirquetprøve) på alle sykepleierelevene da de begynte ved skolen og videre under skoletiden. Han redegjorde i 1928 på Lægeforeningens landsmøte for sine resultater for de første sykepleierkullene. Han fant at ca. 50 % av elevene var positive ved skolestart, og at de øvrige ble positive i løpet av elevtiden (2).

Heimbeck var overbevist om at de nye tuberkulosetilfellene skyldtes nysmitte pga. kontakt med tuberkuløse pasienter, og at elevenes tuberkulose ikke var en følge av tidligere infeksjon. Dette syn var radikalt og i strid med den rådende oppfatning; at tuberkulosesmitte utelukkende fant sted i barnealderen.

Heimbeck fant støtte for sin overbevisning om voksensmitte ved pirquetundersøkelser av medisinstudenter, av Oslobefolkningen og av en bondebefolkning (Sollia, nå Stor-Elvdal og Tolga).

Medisinstudentene oppførte seg som sykepleierelevene; 58 % av de de prekliniske studentene var pirquetpositive mot 98 % av studentene i de kliniske semestrene (2).

Oslobefolkningen delte han i to grupper, industriarbeidere og borgere (middelklasse). Han fant i begge grupper en økning av tuberkulinpositivitet i spe- og småbarnsalder og deretter en meget markert økning i positivitet i ungdomsalderen. Denne ungdomsøkningen inntrådte ved lavere alder hos arbeiderne enn hos borgerne; i de to befolkningsgruppene var henholdsvis 85 % og 50 % av 20-åringene pirquetpositive (Fig.1). Heimbeck forklarte forholdet med at arbeiderungdommen i langt større grad enn middelklassen var eksponert for smitte både i hjem og i arbeid (2).

Figur-1

Figur 1. Prosent pirquetpositive personer etter alder i ulike befolkningsgrupper 1927-28. Fra referanse 2 og 3.

I bondebefolkningen var det i alle aldersgrupper færre pirquetpositive individer enn i begge grupper av oslobefolkningen. Heimbeck forklarte forholdet med langt lavere eksposisjon på landet enn i byen (2) (Fig 1).

Av de opprinnelig pirquet-positive sykepleierelevene ble så å si ingen syke under elevtiden, men av de opprinnelig negative ble nær 30 % syke med tuberkulose.

Han konkluderte at de pirquetpositive, som altså hadde vært smittet tidligere, var beskyttet mot ny tuberkuløs smitte, og at de negative var mottagelige for smitte fra tuberkuløse pasienter. Han trakk den slutning at pirquetpositivitet medførte immunitet mot tuberkulose (2).

Heimbecks neste skritt var å vaksinere dem som ved skolestart var pirquetnegative. De franske forskerne Albert Calmette (1863-1933) og Camille Guérin (1873-1961) hadde i 1921 begynt å vaksinere nyfødte av tuberkuløse mødre med en svekket tuberkelbasillestamme (BCG-vaksinen), som ikke var patogen for mennesker. Calmettes klare forutsetning for vaksinasjon var at den vaksinerte ikke var smittet av tuberkulose, og de eneste som sikkert oppfylte dette kravet, var de nyfødte. Heimbecks dristige og velbegrunnete tanke var at de pirquetnegative elevene ved skolestart var – i alle fall i tuberkuløs forstand – like jomfruelige som de nyfødte (3).

Calmette ga vaksinen per os. Den var effektiv hos nyfødte pga. deres gode tarmabsorbsjon av smittestoffet, men oral administrering var ikke effektiv hos voksne. Heimbeck valgte derfor å gi vaksinen subkutant.

For å sikre at de handlet forsvarlig i sin planlagte BCG-vaksinasjon, tok herrene Heimbeck og Scheel to grep, ett grep hver. I et vågalt forsøk injiserte Heimbeck, som var pirquetpositiv, i mai 1926 BCG-vaksine i stor dose under huden på seg selv. Reaksjonen ble sterk med abscessdannelse på injeksjonsstedet og i tillegg en senkningsabscess, som begge måtte åpnes, men injeksjonen hadde ingen generelle følger – bortsett fra et skikkelig stort arr på injeksjonsstedet (3). Denne sykdomsepisoden må vi kunne kalle genuint iatrogen (av iatros=lege); den var forårsaket både av og på legen.

Scheels sikkerhetsforanstaltning var å møte Widal i desember 1926, da Scheel representerte Nasjonalforeningen mot tuberkulosen på 100-årsmarkeringen for René Laënnecs død (1781-1826) i Paris. Widal beroliget ham og sa at han hadde gitt BCG til tuberkulosepasienter uten å påføre dem skade. En måned senere, i januar 1927, var BCG-vaksinasjonen i gang på Ullevål (1).

I 1927 og 1928 ble 84 pirquetnegative sykepleierelever BCG-vaksinert. Heimbeck sammenlignet tuberkulosemorbiditeten hos de vaksinerte i kullene 1927-1928 med de uvaksinerte pirquetnegative elevene i kullene 1924-1925-1926 og fant 0 % tuberkuløs sykdom hos de vaksinerte mot 16 % hos de ikke-vaksinerte (2).

I 1928 hadde Heimbeck totalt vaksinert i alt 726 pirquetnegative personer. 90 % av dem ble pirquetpositive, et resultat forfatteren benevnte særdeles tilfredsstillende. Ubehagelige, men ufarlige abscesser opptrådte på injeksjonsstedet hos 10 %. Alvorlig sykdom ble ikke registrert; og forfatteren skriver: “ingen ble syke av vaksinasjonen” (2).

Stimulert av Heimbecks gode resultater, vaksinerte Scheel medisinske studenter. De to vaksinasjonsprosjektene med sykepleierelever og medisinstudenter fortsatte til henholdsvis 1936 og 1939 og ga en vaksinasjonseffekt på ca. 80 % i begge gruppene (3). Heimbeck fortsatte oppfølgingen av sykepleierne til han var over 80 år gammel, og da Scheel døde, “lå meget uferdig og ventet på ham” (1). Disse prosjektene bidro sterkt til å fremme BCG-vaksinasjonen internasjonalt og i Norge, der obligatorisk BCG-vaksinasjon ble innført like etter krigen (3). Men før man kom så langt i erkjennelsen av BCG-vaksinens verdi, høstet de to mye kritikk, ikke minst fra presumptivt kyndig hold, bl.a. fra Nasjonalforeningen mot tuberkulosen.

Hans Jacob Ustvedt (1903-1982) hørte til Ullevålskolen. Han var assistent- og reservelege på 9. avdeling i Scheels overlegetid. Han overtok stillingen som overlege på avdelingen i 1946 og ble senere professor. I sine siste yrkesaktive år var han sjef for NRK. Ustvedt forteller at det en tid var debatt om hvorledes “æren” skulle fordeles mellom Scheel og Heimbeck. Han slår fast at primærinnsatsen var Scheels innføring av pirquetprøven, at Heimbeck var først ute med den rette tolkningen av funnene, og at BCG-vaksinasjonen var Heimbecks idé (4).

Scheel og Heimbeck samarbeidet godt, men var ulike typer. Scheel var sosialist, Heimbeck konservativ; Scheel eksakt, kritisk, metodologisk, beskjeden og selvironisk; Heimbeck faglig radikal, handlekraftig, visjonær, humoristisk, selvbevisst. De var begge frankofile med studieopphold i Frankrike, og Scheel må ha følt seg beæret, da Widal på jubileet i Paris sa til ham: “vous êtes comme un des nôtres” (“De er som en av våre”).

Scheel beholdt sin interesse for den samlede indremedisinen; han var formann i Det norske medicinske Selskab og var president for den nordiske kongressen i indremedisin i Oslo i 1939, og i 1915 var han med å stifte Norsk indremedisinsk forening. Foreningen, som fortsatt er meget livsfrisk og aktiv, markerte sitt 100-årsjubileum på foreningens høstmøte i november 2015.

Jeg vil anføre én replikk fra Scheel og én fra Heimbeck for å illustrere personlighetene:

– Scheels utfordring til en student: “Tror De på terapi?” (5) (Fig 2). I sine minneord skriver Hanssen at Scheel hadde en karakteristisk evne til, ved selv å stille seg uvitende, å få studentene til å tenke selv (1).

Figur-2

Figur 2. Olaf Scheel. Tror De på terapi? Fra Larsen Ø, Berg O, Hodne F. Legene og samfunnet 1986: 375.

– Heimbecks bemerkning da Helsedirektoratet i første omgang nektet ham godkjenning som tuberkulosespesialist: “det er som å nekte Vårherre å tale i kirken fordi han ikke er cand.theol.” (3,4) (Fig 3). Bjartveit skriver at han etter hvert anså seg for å tilhøre Nobelpris-klassen (3).

Figur-3

Figur 3. Johannes Heimbeck. Som å nekte Vårherre å tale i kirken fordi han ikke er cand.theol. Fra referanse 3.

Heimbeck deltok aktivt i det sivile motstandsarbeidet under krigen. Han var med i en organisasjon kalt R-gruppen og arbeidet blant annet med å skaffe penger til den illegale virksomheten. Senere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987) omtaler ham meget rosende i sin selvbiografi og opplyser at hans navn var oppført blant motstandsfolk på den aller første rapporten som ble sendt til regjeringen i London i mars 1941 om det organiserte illegale arbeidet i Norge (6). R-gruppen spilte en aktiv rolle utover høsten 1940 og i 1941 med etablering av illegale aviser (Bulletinen, redigert bl.a. av senere professor i anatomi Jan Jansen (1898-1984), og Fri Fagbevegelse) og med organiseringen av motstandsbevegelsen i organisasjoner og foreninger.

Hver organisasjon søkte å hemmeligholde sin virksomhet, og det ble litt famling for å etablere kontakter mellom ulike aksjonskomiteer. R-gruppen bidro til dette samarbeidet, men det var først og fremst Ustvedt som gjennomførte koordineringen av aksjonsgruppene. Ustvedt var aksjonsleder for legene og var av “sine” oppfordret til å ta kontakt med andre (7). R-gruppen opphørte i løpet av 1942, og den sivile motstanden ble ledet av Koordinasjonskomiteen og Kretsen. Heimbecks organisasjon er senere, i forbindelse med samarbeidet med Milorg, kalt Råd Sivil (RS).

Den militære motstanden (Milorg) var organisert uavhengig av den sivile og ledet av et råd, der Carl Semb (1895-1971) var medlem. Hans oppgave var blant andre å opprettholde kontakten med den sivile siden. Semb arbeidet på kirurgisk avdeling på Ullevål sykehus i en lang periode fra 1926 til 1965, overlege fra 1935, professor fra 1951. Semb var thoraxkirurg og var aktiv innenfor den kirurgiske behandlingen av lungetuberkulose. Vi må anta at han og Heimbeck hadde nær faglig kontakt og kjente hverandre godt. Det er derfor naturlig at Semb brukte Heimbeck som sin kontaktperson til det sivile motstandsarbeidet.

Ved én anledning førte deres kontakt til en opphetet konflikt i motstandsmiljøet i Norge. Det var i januar 1943, og foranledningen var Milorgs svar til forsvarssjefen i London på spørsmålet om Milorg ville eller ikke ville gå inn for omfattende sabotasjeaksjoner, uansett represalier mot sivile, for å fremskynde tysk kapitulasjon. Milorg svarte at man hadde vilje til å gjøre en innsats av militær betydning for en invasjonshær ved krigens avslutning, og at Milorgs potensiale ville avhenge av at britene sørget for å forsyne Milorg med instruktører og våpen og å peke ut prioriterte angrepsmål. Videre pekte man i brevet på at Milorgs deltagelse i frigjøringen av Norge ville styrke den nasjonale selvfølelsen etter krigen (8).

Før Milorg sendte sitt svar, klarerte Semb svaret med Heimbeck i den tro at han var representativ for den sivile ledelsen, en tro han for øvrig delte med Heimbeck selv. Heimbech hadde etter et tidligere møte med høyesterettsjustitiarius Paal Berg (1873-1968) og sjefen for Statistisk sentralbyrå Gunnar Jahn (1883-1971) feilaktig oppfattet at han var en del av den sentrale sivile ledelsen (8).

Da den reelle ledelsen av det sivile motstandsarbeidet i Kretsen ble kjent med Milorgs brev, ble man oppbragt over Milorgs pågående, aggressive profil og over hva man oppfattet som en underkjennelse av det omfattende og vellykket gjennomførte sivile motstandsarbeidet i Norge. Kretsen sendte da sine kritiske kommentarer til regjeringen i London i det såkalte partisanbrevet (8).

Milorg ble forståelig nok meget irritert over denne skarpe reaksjonen fra den sivile ledelsen, hvis godkjennelse man i god tro hadde innhentet hos Heimbeck før brevet ble sendt. Det tok tid før misforståelsen ble oppklart. Snart skulle imidlertid både den sivile og den militære ledelsen finne det nødvendig å ta i bruk mer drastiske virkemidler i kampen mot fienden, selv om faren for represalier derved ville øke. Etter hvert samlet den sivile og militære ledelsen seg om en felles strategi og også om en felles organisasjon, Hjemmefrontens Ledelse, med Berg som formann (8).

Jeg tenker at møtet mellom Heimbeck og Semb illustrerer arbeidsbetingelsene for den illegale motstand under krigen. Hensynet til diskresjon var maktpåliggende, fordi man ikke skulle vite mer enn det absolutt nødvendige for å kunne utføre egne oppgaver. Det var et selvstendig poeng ikke å kjenne alle aktører, og det var derfor ikke overraskende at Heimbeck feilbedømte sin plass i systemet, og at Semb fra Milorg på sin side ikke visste at han kontaktet feil person innenfor den sivile motstand. I en slik situasjon må det ha vært viktig å vurdere den andres personlige egenskaper og velge én man hadde full tillit til; ikke overraskende da, at denne person var en jevnaldrende kollega fra et mangeårig arbeidsfellesskap. At dette arbeidsfellesskapet var lungetuberkulose, må vi vel tro er en tilfeldighet.

Scheel var aggressiv overfor dem som flørtet med nasjonalsosialismen (3), men noen motstandskamp var rimeligvis ikke aktuell for ham; han gikk av med pensjon i 1941 og døde i 1942. Men hans storebror Arne Scheel (1872-1943) var på banen – i full offentlighet. Han var norsk sendemann i Berlin og var meget kritisk til utviklingen i Tyskland; som sin bror var han meget frankofil. Han sendte klare advarsler om tysk invasjon til utenriksminister Halvdan Koht (1873-1965) i dagene før 9. april: 29.mars, 1. april, 5. april og 7. april. Koht reagerte ikke på meldingene og forble handlingslammet fram til invasjonen. Forholdet mellom Koht og Arne Scheel var meget vanskelig. Scheel ville faktisk stille Koht for riksrett i 1938 pga. interne forhold mellom utenriksdepartementet og delegasjonen i Berlin; han diskuterte forholdet med stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964), som rådet ham til ikke å gå videre med saken. I 1945 ble regjeringens opptreden før og under krigen vurdert av en sivil undersøkelseskommisjon (SU), som konkluderte med at forsvarsberedskapen 9. april var uforsvarlig. Stortingets protokollkomite, som kommenterte rapporten fra SU, tok også tak i Kohts manglende reaksjon på Scheels meldinger og konkluderte at komiteen “ikkje har funni at Scheel har stelt seg uverdig”. Odelstinget gikk i neste omgang enstemmig inn for at regjeringen ikke skulle stilles for riksrett. Så Arne Scheel fikk sin tillitserklæring, men noen riksrett ble det ikke (9).

Innlegget publiseres samtidig i Indremedisineren nr. 1 2016.

Litteratur

  1.  Hanssen, O. Minnetale over Olaf Scheel. Det norske videnskaps-akademi, årbok 1943: 71-77.
  2. Heimbeck, J. Tuberkuloseinfektion og tuberkulosevakcination. Tiddskr Nor Lægeforen 1928; 48, 20: 945-961.
  3. Bjartveit, K. Olaf Scheel og Johannes Heimbeck og deres arbeid med BCG-vaksinen. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1076-81.
  4. Ustvedt, HJ. Minnetale over Johannes Heimbeck. Det norske videnskapsakademi. Årbok 1977: 111-16.
  5. Thürmer H. Foredrag. Indremedisinsk forening, høstmøte/100-årsjubileum. 2015.
  6. Gerhardsen, E. Fellesskap i krig og fred. 1970: 50-54
  7. Gjelsvik,T. Hjemmefronten. Den sivile motstand under okkupasjonen 1940-1945. 1977: 31-34,  56-57
  8. Njølstad,O. Jens Chr. Hauge-fullt og helt. 2008: 135-142.
  9. Sivertsen, AG. 9. april 1940. Et historisk bedrag. 2015: 48-56, 184-89.
NGF
Opphavsrett: ©Norsk gastroenterologisk forening
Ansvarlig redaktør: Svein Oskar Frigstad
Webmaster og design: www.webpress.no
Følg oss på: Twitter og Facebook